What happens in Vegas...

...blir på bloggen!

Vi ankom Las Vegas sent på selveste julaften. Siden det har det kun blitt to morgenløpeturer på en av verdens mest kjente gater; Las Vegas Boulevard, bedre kjent som The Strip. Hvilket betyr at jeg i løpet av én løpetur kan løpe forbi Venezia, New York, Paris, Sahara, Monte Carlo, Egypt og skimte Rio m.m. Dette er verdens sykeste by - ingen tvil om det!..

Vi har slitt med jetlag, og jeg er fortsatt ikke helt i gjenge, så det er tidlig i seng og tidlig opp. Hvilket betyr at jeg har vært ute på mine løpeturer mens de siste natteranglerne sjangler hjem, veldig spesielt... Men heller ikke her er jeg den eneste som er ute og trener tidlig om morgenkvisten.
Dessverre har vi vært skikkelig dårlige til å leve opp til Las Vegas-mytene, siden vi ikke akkurat er noen storgamblere, og slokner altfor tidlig om kvelden til at det rekker å bli noen skandaler. Det er skikkelig flaut, så vi skal gjøre et siste desperat forsøk i kveld...

Fra én av kveldene hvor vi forsøkte, men det ble med den ene - selv om den var stoooor!

Været har vært fint her, vi greide heldigvis å komme oss unna snøstormen i New York. Her er det som i april/september i Norge sånn omtrent. Deilig!
I dag er det faktisk spådd regn, mot alle odds (her regner det sjelden mer enn én dag i måneden), noe som har spolert den planlagte utflukten ut i ørkenen. Hittil har det ikke kommet noe, men det ser ut til at meteorologene nok får rett etter hvert. Veldig synd, men jeg anser det ikke som usannsynlig at jeg kommer tilbake hit en gang, og kan få meg en tur ut i den fantastiske naturen som omgir denne byen en annen gang. Seks dager i denne byen er faktisk ikke for mye... Men blir jeg kalt ma'am én gang til nå, begynner jeg å grine!

Tiden i Vegas har blir brukt til vandring rundt på de enorme casinohotellene, The Strip opp og ned og masse, masse shopping - i tillegg til all etingen så klart... Beina er helt ødelagte av alle vandringen og køståingen, så jeg har måttet ta en pause fra løpingen. Blir mye å ta igjen på nyåret.
Sålene gjør meg i tillegg ekstra sliten i beina, men jeg får i hvertfall gått dem inn. Har enda til gode å løpe med dem.

Rannveig med armbånd som bevis på at man er klar for Buffet of Buffets...

Kø er et stikkord for denne byen, i tillegg til ofte manglende køkultur. Kan bli litt mye for en i overkant velorganisert og systematisk nordmann til tider. Mandag kjøpte vi oss dagspass til sju - 7 av buffétene på hotellene som ligger på midten av The Strip. Vi greide fire av dem i løpet av 24-timer, og fikk i oss sikkert like mange tusen kalorier. På lunsjbufféten til Caesars Palace sto vi én time i kø, mens vi sto i hele to timer på kvelden for å komme inn på middagsbufféten til Paris. OMG!
Da Rannveig i tillegg hadde blitt så kvalm av den enorme margaritaen jeg hadde kjøpt for å holde det gående i køen, at hun ikke orket mat i det hele tatt, var det klart at det hele var en heidundrande suksess. Heldigvis er vi våkne så tidlig at vi slapp køene til frokostbuffétene.

Blide køståere på Caesars - sånn så vi ikke ut etter 2 timer i kø på Paris.

Mat og shopping er to andre stikkord, det blir overvekt både på kroppen og i bagasjen på veien hjem. Og enda har jeg noen dager igjen til shopping (og eting) også i New York før vi tar turen tilbake over Atlanteren.
Godt jeg ikke har råd til mat når jeg kommer hjem, da...

Julemiddag ble fortært hos selveste Wolfgang Puck på Marcusplassen i Venezia...

I dag er planen å løpe en intervall på mølla inne på treningssenteret på hotellet vi er på nå, som forresten er helt utrolig bra. Vi har flyttet fra Flamingo over på New York New York nå, og dette er litt av et sted... Anbefales til de som noen gang skal til Vegas.

God Jul!

Futt'n Fart Running Team (aka Adelheid og Rannveig) ønsker alle en riktig god jul, eller Happy Holidays som det heter her vi er nå.

Posering foran Rockefeller Center hører så klart med.

Mer obligatorisk turistposering - utrolig surt var det men vi holdt ut!

NYC: To løpeturer i "Parken"!

Siri kommenterte til forrige innlegg at jeg burde begynne å komme og løpe med dem i Parken på onsdager. Så på onsdag innfant jeg meg i Parken, men ingen kjente var å se - men alene var jeg slettes ikke.

 Kanskje for fordi jeg befinner meg 6 tidssoner unna Frognerparken, og stedet var Central Park i New York. 
Det ble en skumringstur onsdag ettermiddag og en morgentur i dag tidlig.
I dag tidlig løp jeg hele runden (dvs. bilveien som går rundt hele parken innvending). Både i går kveld og i dag tidlig var det masse folk ute og trimmet, både powerwalkere, joggere, løpere og ikke minst masse, masse syklister. Aldri har jeg sett så mange forskjellige løpestiler på én gang - her kan virkelig alle løpe (?!).

Her løpes det ofte på film!

Jeg trodde jeg var skummelt tidlig ute da jeg satte i gang kl. 06.00 i dag, men det var allerede masse folk ute i samme ærend som meg.

Været her er skikkelig surt, det blåser friskt, så det var tungt med motvind i bakkene. For de som ikke vet det er Central park nemlig ganske så kupert.

I morgen er det treningsfri, men deretter satser jeg på at det blir mye løping videre i juleferien. Trolig kommer det rapporter om enda mer eksotiske løpeturer enn de to jeg har hatt her i statene så langt.

All I want for x-mas...

...is you!

Fotsengene ble hentet i dag - og jeg er 1900 kr. fattigere. Krysser fingre, armer, bein, tær og alt annet som kan bendes og bøyes for for at dette skal hjelpe meg tilbake til langdistanseløpingen igjen. Det skal testes mye i jula (ingen planer om juletreningsfri).

Måtte vente litt inne på kontoret til ortopedingeniøren mens han var og gjorde de siste tilpasningene. Der var alle veggene dekket av plakater av bilder av store norske idrettskvinner og -menn som takket for sålene de hadde fått - ergo bør jeg ha vært på rett sted. 
Foreløpig kjenner jeg at jeg blir veldig sliten under beina av å bruke dem, så jeg går for en sakte og gradvis tilvenning.

Nå er det siste intervalltrening med OSI som står for tur - uten såler.

Lav saldo på motivasjonskontoen

På denne tiden av året er det gjerne lønnskontoen det tæres hardt på, men for min del volder mangel på treningsmotivasjon meg mye mer bekymring enn økonomien. Sånn er det når man ikke har barn, da slipper man ganske billig unna alt annet som man burde ha stresset med nå så tett opptil jul.

Når det gjelder motivasjon, så går det opp og ned med den hele tiden, og det gjelder å holde det gående selv om lysten ikke alltid er helt på topp. Motivasjonssvikten jeg er inne i nå, kan sikkert tilskrives det langvarige problemet med føttene. Denne høsten har det ikke vært noen tegn til bedring - det blir bare verre og verre, og jeg må løpe kortere og kortere turer. Blir lei av å være så begrenset, og det at det konsekvent blir så innmari vondt etter en stund. Jeg savner de lange turene, nå holder jeg ikke særlig mer enn ei mil. Vet at det samme problemet oppstår også på lange skiturer, så det er også utelukket sånn tingenes tilstand er.

Trening har det likevel blitt denne uka. Da jeg overvant dørstokkmila (føltes som et ultraløp der og da) på mandag, var skituren virkelig verdt alt styret. På ukas styrkeøkter tirsdag og fredag har innsatsen vært langt under pari, så her er det skjerpings og ny frisk start på nyåret.
Onsdag strevde jeg meg opp alle motbakkene opp til Maridalsvannet og videre til Brekke på skikkelig vinterføre. Det var en skikkelig tung løpetur, godt det var bare nedoverbakker hjem.

Torsdag viste jeg meg på OSI-trening igjen og fikk med meg årets siste Soluret. Det var første harde trening etter sykdommen i forrige uke, pluss den nevnte motivasjonsmangelen, så jeg synes jeg var veldig flink som holdt ut fem runder. Tempo og intensitet var sånn passe, men jeg var der og jeg fullførte som jeg hadde planlagt.
Løp opp til Majorstua etterpå og tok 20-bussen hjem. I det jeg stiger på bussen sier bussjåføren: Jasså, orket ikke løpe lenger?!... Makan, altså! Gliste godt av den hele veien hjem.

I dag har jeg løpt en tur i byen i snøvær på skikkelig ruskete vinterføre. Var ikke for pyser å løpe i dag. Da jeg kom ned på Frognerstranda blåste det godt også - så slettes ikke verst når jeg egentlig hadde mest lyst til å ligge på sofaen og spise julemarsipan.
Selv om det var en tung løpetur, hjalp det på humøret å se på alle stakkarene som stresset rundt med handleposer i snødrevet. Jeg har ikke handlet én eneste julegave så langt, og er overhodet ikke stresset av den grunn... Slå den!

I morgen håper jeg det blir en liten skitur.

Bakrustur og skisesongstart

Søndag våknet jeg i bedre form enn forventet, tross inntak av et ukjent antall alkoholenheter (dog ikke et skandaløst antall) på julebord kvelden før. Forkjølelsen var også klart på vikende front. Uklart om dette kan tilskrives at jeg har tatt det så med ro den siste uka eller akevittens helbredende effekter.

Tross at formen var ganske god, snakker vi ikke toppform, så en skitur ble altfor mye styr til at jeg orket det. I stedet ble det en løpetur rett etter mørkets frambrudd i min faste byrunde på 11 km.
Turen gikk slettes ikke så verst. Jeg har lite erfaring med trening dagen derpå, og det er sikkert heller ikke bra på dager hvor hjelmen er trangere enn min var i dag. Det kommer garantert til å bli en god del sjanser til å teste bakrusløping i juleferien. Satser på at det går like bra da også.

I dag dro jeg rett hjem fra jobb klokka tre (var på jobb 07.00). Skiftet i en fei, smurte skiene med et tjukt lag blå ekstra og satte kursen mot Sognsvann. Klar for sesongens første skitur. Har vært litt treg, men nå er jeg i gang...
Tenkte i mitt stille sinn det var litt mye styr for en liten skitur da jeg satt på banen oppover, pluss at jeg var kald, særlig på fingrene. Da jeg gikk forbi Svartkulp begynte varmen å bre seg i kroppen, etter hvert også ut i fingrene, og jeg skjønte hvorfor det var verdt alt styret. Det er bare så utrolig fint å gå på ski. Så det ble 10 km med oppoverbakker i pur skiglede i dag; lysløypa fra Sognsvann til Frognerseteren.

Føret var skarpt og løypene ganske så utslitte etter helgens strabaser, så jeg var glad jeg gikk fra Sognsvann og ikke den andre veien. Jeg er ikke akkurat noen kløpper på nedoverbakker, og når man tar med i beregningen at dette var den første skituren siden forrige vinter; vi snakker skikkelig Bambi på isen-tendenser.

Da jeg kom opp til Frognerseteren var lysløypa slukket, så det var litt skummelt. Men det var måneskinn som hjalp litt. Fikk en fantastisk utsikt over byen som jeg ikke rakk å ta bilde av, siden jeg måtte sprinte for å rekke t-banen.
En skikkelig velanvendt mandagskveld. Måtte det bli mange sånne i vinter.

Om én uke i dag skal jeg hente jeg fotsengene mine - håper det blir årets beste julegave!

10 km oppvåkning...

...fra de døde?!
Etter tre dager under ett teppe på sofaen, samt én hvor jeg helt klart burde oppholdt meg der, men ikke gjorde det - måtte jeg ut på en løpetur igjen. Antakeligvis var trangen mye mer av det psykiske slaget enn det fysiske. For å gjøre det så snilt som mulig, valgte jeg å legge løpeturen til Bislett.
Tross at kulden er mye mindre påtrengende i dag enn den har vært, føltes turen ned dit både slitsom og kald (frosne tær og fingre da jeg kom fram).

Det var mye kjente fjes på Bislett i dag; alt fra Espen Barth Eide til Christina Bus Holt, men ingen jeg kjente som jeg kunne løpe med. Synes derfor at jeg var flink da jeg hadde holdt ut 10 km, i lav fart med altfor høy puls - men noe annet var i grunnen ikke å forvente.
Man skulle kanskje også tro at fire dager med full hvile skulle gjøre at beina føltes bra, men det var slettes ikke tilfelle. Følte meg stiv, og fant noen vondter både her og der. For mye hvile er altså av det onde, det er dagens lærdom.

I kveld er det julebord igjen, men siden formen er så der, blir vel det en rolig affære for min del. Men det er selvsagt verdt å sjekke om akevitt kan ha noen effekt på forkjølelse - man skal uansett aldri undervurdere en god placeboeffekt.

Har helt nypreparerte ski også, så hvis formen er sånn noenlunde i morgen, så tror jeg at det er på tide med sesongpremiere. Men det blir uansett bare en kort og rolig tur - kommer til å ta det med ro til jeg er frisk igjen.