Grefsenkollen opp, opp, opp, opp, opp, opp, opp, opp....

Glad finishergjeng med trøyer som beviser det. Fra venstre: Siri, Frode, Tim, Vemund og meg

Da har jeg unnagjort min andre deltakelse i et motbakkeløp. Jeg har en fortsett om å delta i alle løp som går i nabolaget, og Grefsenkollen må kunne gå innenfor den kategorien, ergo var det bare å melde seg på.

Grefsenkollen opp går for å være et lett motbakkeløp. Javel, sier jeg. For ei som har null talent i motbakkeløping var det mer enn tøft nok å slite seg opp alle bakkene. Men det var verdt det.

Det beste med løpet var helt klart det sosiale, treffe alle kjente og sitte på trappa oppe på Grefsenkollen etter løpet, kjenne sola i ansiktet, se ut over den fantastiske byen jeg bor i og skravle om løpet.

Langt der nede; Oslo

Siden jeg ikke hadde noen ambisjoner i forkant, var skuldrene lave. Men etter å ha testet den første kneika, ble jeg litt nervøs likevel. Jeg kjente det skikkelig i beina opp den første bakken allerede på oppvarmingen; legger, hamstrings og hofteleddsbøyerne er ikke helt på lag etter ferien. Men pytt, pytt - det går seg til. Og pers ville jeg få uansett siden dette var min første deltakelse.

Jeg kjente at jeg måtte litt på do før start, men tenkte at jeg kunne greie å vente til toppen for å slippe å stå i kø. Etter å ha testet den første kneika fant jeg ut at her var det best å kvitte seg med så mye vekt som mulig før start, så da ble det dobesøk likevel. Men det var ingen kø. Puh!
Godt jeg hadde blåst støv av mine nesten ubrukte Mizuno Aero også, sånn at skoa heller ikke skulle tynge meg altfor mye. Men fortsatt, etter å ha tatt mål av mine medkonkurrenter: hadde det vært en raskest per kilo-klasse, kunne jeg gjort det ganske skarpt, tror jeg.

Jeg la meg nesten bakerst ut fra start, og der ble jeg i grunnen liggende. Beina kjentes blytunge ut fra start til mål, så jeg kom aldri så høyt i puls som jeg hadde trodd. Kjente også at jeg ikke var motivert til å gi alt, bare komme meg opp på en hederlig måte.

I tillegg kjørte jeg enorme mengder klesvask etter ferien kvelden før, bare for å finne ut at tørketrommelen i kjelleren ikke virket. Så det var over 70 % luftfuktighet inne i leiligheten min i dag tidlig. Det er ikke bra for mine allerede irriterte luftveier, så det ble mye host og hark oppover. Håper jeg snart kan slutte å skylde på akkurat det.

Lå og knivet med noen damer hele veien oppover. Hun ene hadde en måte å løpe på som var ganske nedpsykende. Hun løp ganske fort, så gikk hun, bare for å løpe på igjen så fort jeg var i ferd med å passere henne. Dette skjedde ganske mange ganger, og hun greide faktisk å gå i mål rett foran meg.
Jeg løp selvsagt hele veien. Å gå ville for meg være det samme som å bryte. Når jeg løper motbakker, uavhengig av om det er konkurranse eller trening, finner jeg et tempo jeg greier å holde, og så løper jeg jevnt på det hele veien. Det er det som funker for meg.

Det var varmt oppover i bakkene, og på den tredje kilometeren rant det vann nedover bergveggene. Kjente ekstremt sterkt på lysten til å stille meg inntil og få meg en dusj, men greide å styre meg.

Fristende å gi denne veggen en god og lang klem

Litt heiing fra grøftekanter, fortau og hager på veien oppover fikk vi også. De skulle bare vite hvor mye det hjelper. Bengt fra Komfortsona IL lovet på tro og ære at han skulle heie også på oss som kom bakerst, men så tålmodig var han ikke. Skuffa! De mest slitne er gjerne de som kommer bakerst, det har jeg observert gang på gang.

De siste 400 meterne av løpet blir det brattere og brattere. Tross laber motivasjon greide jeg å ta meg selv såpass i nakken at jeg greide å legge inn noe som liknet en fartsøkning. Å kalle det spurt ville være å ta litt vel kraftig i. Men jeg greide å ta igjen ei dame der som hadde løpt forbi meg lenger ned i bakkene. Det er alltid tilfredsstillende å slå noen, uansett.

Jeg kom i mål 10 minutter etter vinneren på kvinnesiden. Ikke så imponerende kanskje. Men hun satte ny løyperekord med 70 sekunder, og ble nesten ikke slått av noen menn. Før løpet trodde jeg ikke at jeg skulle greie det på under 30 minutter. Men det gjorde jeg overraskende nok med god margin. Siden jeg fortsatt bør ha mer å gi på en god dag, er jeg veldig fornøyd med det.

Man bør nok fortsatt begynne å lese resultatlisten fra bunnen for på enklest måte finne mitt navn, men jeg begynner å nærme meg midten av resultatlistene igjen, og det er oppløftende. Man må tilpasse målene til virkeligheten, da blir det litt morsommere.

Mer motbakkeløping? Jepp, det blir det. Holder beina, satser jeg på deltakelse i både Oslos bratteste og Skjennungstua opp. Heldigvis er det en stund til, slik at jeg kan trene litt mer. Også Grefsenkollen opp til neste år, det er bankers.

Flere bilder fra løpet og stemningen før og etterpå (featuring undertegnede linselus) finnes på:
Kondis
Frodes blogg
Espens blogg