Tingenes tilstand i Nordre Aker

Det er nå veldig lenge siden forrige innlegg. Har vel aldri hatt en så lang pause fra bloggingen. Det er flere grunner til dette, noen positive og noen ikke så positive.

Kan starte med det positive. Har overtatt ny leilighet, pusset opp og flyttet inn. Bor nå rett ved inngangen til Maridalen, og har derfor fantastisk treningsterreng hele året rett utenfor døra. Føles nesten som jeg har flyttet på landet, men heldigvis er byen bare en rask sykkeltur unna fremdeles.

Det har vært noen veldig travle uker i forkant av det og underveis i oppussing- og flytteprosessen. Hadde knapt tid til å sove, så det ble det lite av. Hvilket skulle få følger for det som skjedde senere.

Mange, mange trær som dette i det nye nabolaget

De to siste ukene før overtakelsen av den nye leiligheten trente jeg ganske hardt. Jeg visste at jeg ikke kom til å få tid til å trene den uka jeg overtok, siden jeg med god hjelp skulle male hele leiligheten pluss litt annet og flytte i løpet av fem døgn. Puh! Så da tenkte jeg at den lange pausen fra trening skulle gi meg en superkompensasjon. Men for å få det må man hvile, og noe hvile av noe slag ble det ikke tid til.

Her må jeg bare skyte inn, siden det siste innlegget før dette handlet om SRM, at jeg løp SRM også uka før jeg tok pause. Tross at jeg var sliten i kroppen etter uvant mye hard trening, løp jeg nesten ett minutt raskere enn uka før. Og det på lavere puls enn de to foregående gangene jeg har løpt i år. Det var moro. Så de tre gangene jeg har løpt i år har det gått raskere og raskere - trening gir faktisk uttelling. Men det er fortsatt langt fram til tidligere bragder.

Uansett, jeg fikk malt, gjort det meste av det jeg hadde planlagt, brukt en grotesk mengde penger (det er dyrt å flytte) og flyttet. 17. mai ble i år feiret med en 15-16-timers malingsøkt. Men vin og tapas hadde vi også...

Å male er en rimelig uvant bevegelse for meg, og etter å ha malt omtrent døgnet rundt i fire dager, syntes jeg det gikk utrolig bra. Følte meg ikke sliten i noen malemuskler underveis eller kjente noen ømhet eller stølhet. Så jeg tror jeg både tenkte og kjekt sa det høyt at all styrketreningen jammen hadde gitt uttelling. Gjett om jeg skulle få bite i meg det...

Å flytte er kaotisk - det blir lenge til neste gang...

KAOS! Legg merke til at jeg er så glad i skogen at jeg har latt det prege stua.

Natten etter at flyttelasset var i hus, var det endelig mulighet til å kunne få sove så lenge jeg ville og ikke minst trengte. Men bare to timer etter at jeg hadde lagt meg våknet jeg opp med voldsomme smerter i høyre arm, og mere søvn den natten var det ikke mulig å få. Armen var nummen og svært hoven, hvilket ga en brennende/sprengende følelse fra fingrene og hånda til langt oppover armen. Smertene gikk over ut over neste dag, og jeg fikk tilbake bevegeligheten. Men om natten var det like ille. Så det ble bare to timer med søvn neste natt også. Begynte nå å bli ganske så frynsete i kantene. I tillegg merket jeg at problemet ikke bare satt i høyrearmen. Det var som om det var problem med sirkulasjonen i hele kroppen, numne armer og bein og flere andre symptomer. Nå begynte jeg å bli litt småredd. Hva var dette?
Jge greide heller ikke hvile særlig på dagtid, siden både bein og armer dovnet bort dersom jeg var i ro.

Kom meg heldigvis til legen neste dag, og kom ut med en resept på sterke smertestillende, sykemelding og henvisning til kiropraktor. Legen mente all ondskapen satt i en spenning i skulderen. En spenning jeg overhodet ikke kjente noe til selv
Jeg håpte inderlig at smertestillende skulle hjelpe, men merket ingen forskjell. Så da ble enda noen døgn med kun to timer søvn... Nå vet jeg hvor viktig søvn faktisk er for at man skal fungere - etter nesten to uker med svært lite søvn var jeg helt kjørt både fysisk og psykisk.

Kiropraktoren var svært optimistisk på mine vegne, og mente at jeg skulle sove godt igjen allerede påfølgende natt. Han trykte tilbake ribbein som hadde stilt seg feil, og løste opp spenninger både i skuldrene og begge armene - og mente at jeg ikke trengte flere behandlinger. Nå var det ingen tvil om at det hadde satt seg ting både her og der - VONDT!

Påfølgende natt kunne bedringen dessverre kun måles i minutter. Veldig frustrerende, så da var det rett tilbake til legen. Og der var det lite å hente annet enn nye resepter og ny sykemelding. Men i hvertfall har jeg blitt så bedøvd av den hestekuren jeg fikk denne gangen at jeg har sovet litt mer. Samtidig blir man sløv om dagen også av store doser smertestillende og sovemedisin. Så jeg kan ikke si at allmenntilstanden ble særlig bedre av det.

De siste dagene har det gått sakte framover, men jeg har på langt nær blitt bra. Trapper nå ned på medikamentene, og skal begynne å jobbe igjen på mandag. Nok får være nok - har vært borte fra jobb i nesten tre uker nå. Håper kiropraktoren greier å finne noe mer han kan løse opp i, ellers må jeg ta MR.

Har prøvd å gå noen turer i nabolaget de dagene jeg har vært sykemeldt, men ikke orket å gå særlig langt. For å understreke å sløv jeg har vært, så greide jeg på den første turen å miste solbrillene mine på bakken OG tråkke på dem etterpå. Elegant!

Idyllisk på markagrensa - Ankerveien ved Korsvoll

Også urbane innslag å finne på stien.

Har vært på stretching og yoga denne uka, siden jeg tenkte at det må være sirkulasjonsfremmende aktiviteter. Men all fysisk aktivitet er fryktelig slitsomt nå. Føles som om kondisen min for ca. seks-sju år siden plutselig har tatt bolig i meg igjen.

Uvisst når jeg orker å begynne og trene tilnærmet normalt igjen. Regner med at søvnmangelen har vært hard kost for immunforsvaret mitt også - så jeg bør vel være forsiktig. Etter oppturen på det siste SRM jeg løp, hadde jeg faktisk planer om å delta i Grefsenkollen opp kommende søndag. Det utgår nå med høye kneløft. Hvis jeg orker skal jeg kanskje se på, og det blir vel mer enn nok tror jeg.

Det jeg nå lurer på er hvorfor i all verden jeg har blitt så enormt skrøpelig, er jo bare skader og elendighet hele tiden? Er det alderen? Den yngste søsteren min ("Futt") har allerede begynt å bekymre seg for at det store 4-tallet begynner å blinke i det fjerne for min del (hun er ti år yngre enn meg). Jeg er egentlig ikke så bekymret for det selv, og jammen godt at noen tar seg av 40-årskrisen min for meg. For uansett hvordan vi nå enn vrir og vender på det, så har jeg faktisk aldri vært i bedre form og hold enn de siste årene.