Etter å ha fått snakket om det...

Etter gårsdagens løpearrangement på Litteraturhuset fikk jeg snakket litt om løping (og sammenliknet skader) med Siri & co. Vil bare benytte sjansen til å ønske Ingalill lykke til jakten på Runner's high! Unner alle aspirerende løpere en sånn flytopplevelse som jeg hadde på søndag. Det er så utrolig viktig for å holde motivasjonen oppe for videre trening og løping.

I etterkant har jeg tenkt litt på det som ble diskutert av gårsdagens panel.
Løpeboken til Murakami (Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping) fikk kjørt seg, så jeg ble ikke så veldig fristet til å lese den. Er ikke noe kjempefan i utgangspunktet. Har bare lest én bok, Kafka på stranden, og jeg kom greit gjennom den, men den rokket ikke ved livet mitt for å si det sånn... Tross at jeg i utgangspunktet er ganske fascinert av Japan.
Derimot ble jeg fristet til å kjøpe Thor Gotaas sin bok, Løping en verdenshistorie.  Gotaas viste seg å være pratingens svar på Usain Bolt; han snakket ekstremt fort og mye - og det var i tillegg veldig morsomt.

Panelet snakket en del om hvorfor man løper, og om det er mulig å tenke fornuftige tanker når man løper. Når det gjelder hvorfor jeg løper, så er det temaet så sammensatt at det får bli tittelen på min 14-binds selvbiografi...

Om det å tenke når jeg løper, så har jeg nok en tendens til å synde mot gjeldende norm, dessverre. Ideelt sett så skal man jo la alle tanker fare når man løper, klarne hjernen, være til stede der og da, leve i nuet osv. Dessverre hender det at det er sprik mellom teori og praksis.
Det forrige innlegget mitt handlet om en flytopplevelse hvor jeg var fullstendig til stede i nuet, og ikke tenkte på noe annet enn å kjenne på den fantastiske følelsen å fly nedover mot Sognsvann. Dessverre er det ikke sånn hver gang.

Man har ganske god tid til å tenke når man er ute på en rolig 4-timers tur alene, og hvis man har bekymringer ol å slite på forhånd, kan man ødelegge en i utgangspunktet fin tur, med å ta grumset med seg i stedet for å legge dem igjen hjemme.

Forfatterne i gårsdagens panel mente at det ikke var mulig å komme på noen gode ideer til skrivingen mens de løp. Langeland sammenliknet det til og med med fylleideer. Vel, jeg må nok innrømme at de aller, aller fleste av mine blogginnlegg er forfattet underveis på en løpetur. Ofte har jeg glemt mye av det jeg hadde tenkt ut når jeg kommer hjem, men grunnideen og poengene har stort sett dukket opp mens jeg løp. Jaja, der fikk jeg den...

Når jeg løper hardt, intervaller for eksempel, tenker jeg ikke mye smart, det skal sies,. Da dreier det seg kun om å holde ut, holde de negative tankene under kontroll og motivasjonen oppe. Samme gjelder for løp. Hvis man greier å tenke på mye annet enn det man gjør, løper man ikke hardt nok.

Tok meg selv i å tenke på hva jeg skulle handle på butikken under en intervall med OSI i sommer, og skjønte at det var et sikkert tegn på at jeg måtte gi meg selv et durabelig spark i rompa - opp med farta og tyne mye mer. Farten og pulsverdiene helt klart er omvendt proporsjonal med IQ'en underveis i en treningsøkt. Tyner man skikkelig, husker man jo knapt hva man heter engang. Regner ikke med at jeg er den eneste som har det sånn, eller?