Diagnose: løperkne. Årsak: for lite løping.

Oktober er fin - selv om jeg ikke kommer meg særlig langt ut i marka.

Jeg tuller ikke med den overskriften, dessverre. Grunnet skaden i høyre hæl har jeg ikke løpt ett eneste steg siden Hove tri 14. juni. Har nesten ikke greid å gå en gang. Men i høst har jeg greid å utvikle løperkne i venstre kne - UTEN Å LØPE!!!!!!!! WTF? Det skal visst ingen ende ta dette...
Jeg som aldri har hatt problemer med knærne før. Men etter å ha haltet rundt nå i snart 2 år, og ikke fått trent normalt har jeg blitt for svak i hoftemuskulaturen og overbelaster kneet.

Når det gjelder hælen så går det veldig, veldig sakte framover. Jeg hadde veldig store smerter i sommer og slet veldig i hverdagen. I august begynte å få en god dag innimellom alle de dårlige. En god dag betyr at jeg kan gå sånn noenlunde normalt, og at smertene er mer ubehag enn smerter.
Nå har jeg kommet så langt at jeg har flere gode enn dårlige dager, og statistikken for gode dager blir stadig bedre. En dårlig dag nå er heller aldri så dårlig som da det sto på som verst.
Men det blir ikke mer løping i 2015, det er sikkert. For det går som sagt veldig sakte framover. Og jeg kommer ikke til å løpe et steg før jeg har vært helt smertefri i flere uker. Dessuten så må jeg få orden på kneet som er det som er mest plagsomt akkurat nå.

Punger ut til manuellterapeut på NIMI, og driver med drepende kjedelige styrkeøvelser. Men har jo godt tid til slikt siden jeg verken kan løpe eller sykle noe særlig (kneet protesterer)

Jeg må innrømme at jeg er sliten av smerter nå - og treningsmotivasjonen er lav. Men til advarsel så blir man veldig hard av motgang, så når jeg kommer tilbake i konkurranser kommer jeg ikke til å spare på noe. Så er det sagt!

Men tross skader i bein, låsninger i nakke/skuldre m.m. er  alt er ikke bare leit og trist. Har hatt en kjempefin høstferie i Florida.  Og hvis du tenker at det må jo ha vært bra, så stemmer det - og her er noe bilder som bevis.

Obligatorisk å besøke så klart.

Halloween ala Mikke

På besøk hos Bart, Lisa, Homer, Marge og resten. Universal-parkene kan anbefales. Beste fornøyelsespark jeg har vært i.

Airboattur i Everglades er jo obligatorisk. Og ja, jeg har sett alligator.

Beach cruising på Miami Beach

Solnedgang i the Keys (Mexicogulfen)

Men nå er det tilbake til virkeligheten, og på tide å starte forberedelsene til 2016-sesongen. den kan jo ikke bli verre enn årets sesong, så det er bare å glede seg.

Kjør 40-årskrise! Første punkt på lista; fylle boden med dyr karbon.

Nå er jeg noen dager inn i 40-årene. Har feiret behørig hele to ganger. Fortsatt verken grå hår eller behov for briller, enn så lenge. Men rynkefri er jeg slettes ikke, jeg har jo levd.

Ikke fått så mye gaver siden konfen jeg. Stas å bli 40. (foto: Kathrine Haaheim)

Skuffende få endringer har skjedd etter at jeg bikket inn i det nye tiåret, egentlig. Men nå skal midtlivskriseklisjeene leves ut på maks volum. Akkurat som jeg kanskje en dag etter at jeg har fylt 70 kommer til å våkne opp med intenst lyst på kamferdrops, våknet jeg nå opp med intenst lyst på noe dyr karbon. For jeg velger å kjøre en mer maskulin utgave av midtlivskrisen; botox og alternativmesser er ikke helt meg.

Åpning av "lykkebobler" på Sognsvann Takk til Marianne Følling både for bobler og bilde.

Selve dagen ble først feiret med et besøk på lagersalget til Sørensen sykler. Der ble det ingen ny sykkel, men jeg kom slettes ikke tomhendt hjem. Hele to par nye sykkelsko pluss litt annet småtteri.
Deretter ble det litt spontan feiring med grilling på Sognsvann med folk fra Rye og SRM i strålende solskinn. Fin kveld!

Fangsten hos Sørensen. Hva jeg skal med løpesko vites ikke, men jeg lever i håpet.

Andre feiring ble gjort på Handkleputthytta. Det ble god trim både for meg og for gjestene. Å bære inn store mengder drikkevarer på kronglete og bratt sti krever sin kvinne... Godt jeg har en lillesøster som også liker å kjøre hardt på trening som jeg kunne bruke som pakkesel. Det var jo helt fantastisk vær i helgen. Så det ble en flott feiring i Nordmarka.

Handkleputthytta kledd til fest (foto: Monica Trostrud)

Og ikke før hadde jeg fylt 40 før det dukket opp et svært vakkert eksemplar av typen svindyr karbonsykkel på finn. Har hatt søk liggende ute en stund, men det har vært ekstremt lite å velge på i high end sykler i min størrelse til en god pris. Så jeg slo til med én gang, og nå er jeg eier av nok en supersmurf. Ajajaj. Utenom leiligheten er dette den fineste tingen jeg noensinne har eid. Så nå må jeg trimme motoren slik at den står i stil til maskinen. Gleder meg til å teste den. Har ikke rukket det enda, har vært syk, men til helga blir det utrygt på veien.

Hils på Supersmurf II: Er han ikke deilig vakker?

Men som søster Rannveig sa, da jeg sendte bilde av supersmurfen; det kunne vært verre, kunne vært en rød Ferrari (eller det healingkurs).

Nevøen lurte veldig på hva jeg skulle gjøre med cyclocrossen min nå. Tror muligens han hadde et lite håp om å overta den. Men tante Grusom trenger alle sine sykler, og Supersmurf I skal ikke ut av rotasjon. Etter at jeg har begynt med sykling har jeg lært masse nytt, blant annet følgende formel for antall sykler man skal ha; n + 1. Hvor n er lik det antall sykler man til enhver tid har. Man har alltid bruk for én til. Så jeg er vel bare i startgropen enda...

Nå gjelder det bare å finne ut hva mer jeg kan tillate meg, og som jeg kan skylde på 40-årskrisa. Noen forslag?

Oslo tri 2015: Stafett er slettes ingen dårlig trøstepremie!

Nok en medalje i samlingen. Feil teamnavn på startnummeret, men det får gå...

Eller rettere sagt; STAFETT ER GØY!
Jeg spurte her på bloggen etter Hove tri om noen hadde lyst til å bli med meg å kjøre stafett på Oslo tri, og fikk napp på det allerede dagen etter. Team Superkondis var et faktum. Silja på svømming, meg på sykkel og Tim på løpeetappen. Vet ikke om vi akkurat kunne beskyldes for å toppe laget med denne sammensetningen. Silja hadde svømt én økt i sommer, og det endte i betennelse i albuen. Tim slet seg helt ut på Norseman forrige helg. Og så jeg da, med en veldig vond hæl og kink i nakken. Har trent, til meg å være, ganske lite i det siste, siden jeg er veldig umotivert og ganske sliten og lei av smertene i hælen og nakke/skulder 24/7.

Men likevel; jeg gledet meg veldig til denne konkurransen. Det er jo noe ekstra spesielt å skulle prestere for et lag. Og jeg kan avsløre med en gang at hele laget presterte og ga alt. Så tross en voldsom overvekt av mannlige deltakere og rene mannlige lag, endte vi på 22. plass av 83 lag. Stolt av det!
Silja svømte fra 43 lag, jeg tok ytterligere 12 og Tim la bak seg 6 til før målgang ( i følge resultatene - det opplevdes annerledes siden politimesterskapet foregikk samtidig).

Team Superkondis. I ordets rette forstand et mixlag. Tim til venstre ser ut som en megaproff triatlet, mens jeg ute til høyre ser ut som en glad mosjonist som har deltatt i Grete Waitz-løpet el iført deltakertrøye og medalje. Hihihihihihi! Så hakket mer proff ut i sykkeldrakt og hjelm da, tror jeg.

Med det samme jeg er i gang med å være stolt - og skryte av egne prestasjoner. Jeg hadde 24. beste etappetid på syklingen. Som sagt, det var veeeeldig langt mellom kvinnene, særlig på sykkeletappen. Suck on that, kara! Ha! Nå er det definitivt slutt på å være defensiv i forhold til å sykle forbi menn på ritt ("fordi de er sikkert egentlig sterkere enn meg"). Kommer tilbake til en nærmere beskrivelse lenger ned.

Siden vi ikke skulle starte før kl. 13.00, gikk jeg opp på Maridalsveien og heiet på kjente og ukjente som syklet sprinten. Det var herlig å se at det var så mange deltakere som syklet på terreng- og hybridsykler. Det er sånn det skal være - man deltar med det utstyret man har.
Det som ikke var så herlig å se, er hvor mange det er som ikke bryr seg om draftingregelen (10 meter avstand), og deltakere som kaster søppel. Jeg observerte også dessverre det samme på Hove. Det er alltid noen få som ødelegger for oss mange.

Jeg merket at jeg ble nervøs mens jeg sto i skiftesonen, og ventet på at Silja skulle komme til veksling. Det er jo et bra tegn - da betyr det noe. Silja gjorde en kjempebra svømmeetappe. Det var veldig mye folk da jeg skulle ut på syklingen, så det var litt kaotisk i starten. I tillegg hadde jeg en helt kald start, siden jeg ikke hadde fått varmet opp noe. Men det var heldigvis varmt i været da.

Som sagt, mye folk ut på sykkel samtidig. Jeg hadde ikke tenkt å bremse, så jeg ga gass fra første tråkk. Som vanlig ble det en del leapfrogging. Det er dessverre en del som ikke tåler å bli forbikjørt, og sykler forbi igjen - uten å holde farten oppe når de er forbi. Ja, tjejdeng svir - men ta det som en mann! Blir irritert av det der. Heldigvis greide jeg å parkere et par som prøvde seg ganske kjapt. Men så er det de man sykler ganske jevnt med, det er verre.
Planen min var å gi alt, og det gjorde jeg stort sett. Men i min iver etter å gi alt, og parkere de som stadig skulle forbi - så jeg ned i bakken et lite øyeblikk - og raste av veien i nesten 40 km/t. Heldigvis var det ikke bratt grøft der jeg for av veien. Jeg trodde jeg skulle tryne/velte opptil flere ganger, og livet passerte i revy. Men jammen greide jeg ikke å komme meg på veien igjen etter å ha balansesyklet meg gjennom noen meter buskas. Ikke punkterte jeg heller. Flaks! Tror de bak meg enten fikk seg en god latter eller ble veldig redde. Jeg fikk også en betimelig kommentar fra en fyr som passerte. Psykologisk krigføring kaller jeg det. Beskjeden som jeg sendte var jo noe sånn som: hold deg lang unna meg - for her går det vilt for seg.

Dagens pulsoppsummering. Ikke verst, når man starter uten oppvarming.

Jeg gikk veldig for høyt i puls og ble liggende der. Så tankene begynte å komme om at jeg hadde gått for hardt ut. Det, pluss den nevnte draftingregelen, gjorde at jeg roet litt ned, og valgte å legge meg bak et par av de som jeg hadde blitt leapfrogget av flere ganger. Men når vi begynte å nærme oss Skar syntes jeg det gikk for sakte, så jeg valgte å ta sjansen på å begynne å kjøre forbi igjen - og nå var det takk og farvel til alle jeg kjørte forbi resten av etappen. Jeg tok igjen de fleste damene foran meg (minst 4), i tillegg til en god del menn. En del menn kjørte selvsagt forbi meg også. Men som nevnt greide jeg å sykle oss opp 12 plasser på min etappe. Så regnskapet gikk godt i pluss.

Mot slutten viste det seg at jeg hadde disponert godt, og ikke hadde gått hardere ut enn at jeg holdt hele veien. For der var det mange som var mer slitne enn meg. Jeg greide å holde intensiteten helt inn, selv om jeg selvsagt var sliten da jeg vekslet. Det var veldig hardt, men det var gøy - og det var ikke én negativ tanke underveis om at det var vondt eller jeg var sliten. Selv om jeg lå mye høyere i puls enn jeg gjør på spinning. Hva ikke et startnummer gjør med kroppen.
Ved veksling ropte jeg til Tim: Jeg har tatt mange - nå er det din tur! Og det gjorde han. Han mente at om jeg hadde kommet inn et halvt minutt tidligere, så hadde han tatt 5-6 plasseringer til. Men det får bli til neste år - først må jeg få meg ny sykkel og trene mer...

Tim (aka Rosa Panter'n) mot mål

Stafett er skikkelig gøy! Dette må jeg definitivt gjøre igjen. At det så gøy ut for de som var tilskuere, var også tydelig. For da vi ville ta bilde av oss selv på pallen, satt det tre gutter der. De ble rekruttert som fotografer. Da jeg fikk tilbake mobilen spurte de oss om hva som var aldersgrensen for å være med på stafetten. For det hadde de skikkelig, skikkelig lyst til. Så neste år, hvis de oppfyller alderskravene, regner jeg med at det er et nytt lag å konkurrere med.

Oslo tri 2015: avmelding og påmelding i samme uke, i den rekkefølgen.

Gjelder å nyte livet selv om man ikke kan gjøre alt man vil. Utsikt over Randsfjorden i helga som var.

Etter Hove tri var det jo veldig klart at jeg ikke skal konkurrere mer i triatlon på ei stund, så jeg la ut startnummeret mitt for salg på finn. Etter bare minutter fikk jeg den første henvendelsen, og i løpet av kort tid var innboksen full av spreke, hyggelige menn som ville kjøpe.
Det er selvsagt veldig hyggelig å bli kontaktet av en haug med spreke, hyggelige karer - innboksen løpes ikke akkurat ned av det til hverdags, dessverre. Men jeg skulle gjerne ha solgt det til en annen kvinne, siden det kun er 13 % av de påmeldte som er av mitt kjønn. Ingen kvinner tok kontakt, og det ble en av disse spreke, hyggelige karene som stakk av med startnummeret mitt.

Så til noe morsommere enn å melde seg av konkurranser, nemlig å melde seg på konkurranser. Jeg har nemlig fått med meg noen til å danne et stafettlag. Dessverre var stafetten også utsolgt. Men før fortvilelsen rakk å få overtaket, la Rye ut ekstra startnummer til årets konkurranse. Jeg fikk meldt oss på, og det blir Oslo tri likevel. Så stas! Både avmeldt og påmeldt i samme uke altså.
Jeg skal delta sammen med Silja og Tim. Silja skal svømme, jeg skal sykle og Tim skal løpe. Knallag spør du meg. Jeg gleder meg vilt, og lover å gi absolutt alt jeg har i Maridalen.

Noen har glemt å fortelle Randsfjorden at det er sommer... Dette viste termometeret fredag som var. Heldigvis kom det seg litt til søndag, sånn at jeg fikk tatt en liten svømmetur med våtdrakt. Men det holdt lenge med 2000 m i det kalde vannet.

Veldig bra å ha noe morsomt å se fram til. Noe løping blir det jo ikke framover, det er ekstremt tydelig. Det er ikke den minste bedring å spore i hælen etter snart fire uker med total løpe- og gåfri!... Så dette kommer til å ta tid. Men jeg er likevel ved godt mot. Det hjelper å bare innfinne seg med tingenes tilstand, og bare gi seg over. I stedet for å jage etter å bli bedre, og bli stresset over at jeg ikke får trent/må trene til neste konkurranse, når kroppen ikke vil. Nå lar jeg det bare ta den tiden det tar, og i stedet gjør jeg andre ting.

Sommerens mål kan oppsummeres i tre ting; sykkelskille, gnagsår i nakken og svulmende muskler. Oversatt så betyr det at jeg skal sykle, svømme både ute og inne og trene styrke.

Her skal det sykles. Sår i rumpa har jeg definitivt ikke tenkt å bli...

Vurderer å finne et sykkelritt å delta i til høsten. Noen mål må man jo ha. Om noen har en pent brukt karbon landeveissykkel til en bra pris, som passer for ei som er 170 cm høy og har tenkt å kjøre både hardt og fort, ta kontakt.

Hove tri 2015: mye bra, mye dårlig, klasseseier og avlysning av resten av sesongen!...

Jeg visste jo at dette ikke kunne gå bra. Men det er ikke så lett å holde seg unna når man har kjøpt et dyrt startnummer, handlet togbillett, bestilt hotell osv. Målet for helgen var å gjøre en bra sykkeletappe og ikke bryte på løpedelen, og det greide jeg.

Kort oppsummert, for de som ikke orker å lese et langt innlegg, gikk det sånn:

Tok det rolig på svømmingen, og svømte litt under pari (nr. 15 opp av vannet). Koste meg glugg i hjel på sykkeletappen, og fikk femte beste sykkeltid uten å være i nærheten av å ha tatt meg helt ut (nr. 7 etter sykkeletappen). Løpingen var et smertemareritt fra første steg. Kjentes ut som jeg fikk en kniv i hælen for hvert steg, så jeg gjennomførte i joggefart. MEN JEG GJENNOMFØRTE (nr. 18 totalt i mål). Fant ut i etterkant at jeg vant klassen min, men det føltes ikke så veldig fortjent. Vet ikke om jeg har gått glipp av en premie, for jeg var ikke der da den ble utdelt.

Så den lange versjonen: 

Fellestreningene i triatlongruppa til Rye startet i uka som var. Onsdag testet jeg våtdrakten for første gang i Sognsvann, som holdt 12 friske grader. Det gikk ikke så bra. Føltes ikke bra å svømme i våtdrakt igjen, pluss at jeg begynte å hyperventilere i det kalde vannet. Ikke bra.
Dagen etter var vi på sykkeltrening i Maridalen. Det gikk i grunnen bra. Helt til en av de andre ble nedkjørt bakfra at et sykkellag som trente til Styrkeprøven. Enda mer ikke bra.
I tillegg var det ingen bedring av smertene i hælen, snarere tvert om.

Var litt styr å komme seg til toget tidlig lørdag morgen. Men ei veldig snill britisk dame på 54-bussen, som også drev med triatlon viste det seg, hjalp meg med sykkelen fra bussen og til toget. Og det var i grunnen starten på noe som skulle følge meg hele helgen; jeg har truffet og snakket med mange nye, hyggelige folk hele helgen. Verdt turen alene.

På lokaltoget fra Nelaug til Arendal kom jeg i snakk med en kar som også skulle overnatte på Arendal herregård. Så vi ble enige om å dele taxi dit fra togstasjonen. Dette ønsket satte grå hår i både taxisentralen og etter hvert taxisjåføren som skulle kjøre oss. Men jammen fikk vi det ikke til. Kjempeservice!

Den obligatoriske karbolagringen

Jeg tok en liten testsvømming på lørdag. Det var veldig kaldt. Men jeg hyperventilerte ikke. Så det var jo positivt. Deretter gikk jeg på den obligatoriske shoppingsmellen. Det ble en ny hjelm denne gangen. Men er det noe man skal bruke penger på så er det jo sikkerheten. Hadde overhodet ingenting med at den ser tøff ut så klart, og matcher resten av utstyret...

Mens sykkelen sto stille når jeg badet, kilte kjedet seg fast (sabotasje?). Prøvde å fikse det selv, men hadde ikke sjanse i havet. Åh, nei! Men da var det jammen en veldig snill mann som fikset det for meg. Justerte girene og sjekket trykket i dekkene mine gjorde han også. Lykke!

Supersmurfen fikk være med på rommet.

Det ble en veldig urolig natt på hotellet. Jeg fikk betale veldig dyrt å ha glemt ørepropper. Hotellet var fullt av folk med lakenskrekk, så det var mye action utenfor, på rommene rundt og i gangene - og lite søvn på meg.

Dagens outfit

Jeg var på plass ca. 1 time før start, og fant min plass i skiftesonen. Der var det trangt, men karene rundt meg var veldig greie, og alle tok hensyn til hverandre slik at alle fikk plass til sine ting. Vet at det ikke alltid er sånn. Veldig hyggelig stemning var det faktisk, så før start hadde jeg både fått vaselin, brennmanetkrem, hjelp med våtdrakten og flere ting jeg ikke kommer på i farten. Tusen takk til alle "naboene" mine for en skikkelig god start på dagen. I tillegg traff jeg på Kristin, og fikk tilbud om skyss tilbake til Oslo. Fint med tog, men det går ikke helt fram til døra - så jeg slo til på det tilbudet (og det skulle vise seg at det behøvdes, siden jeg ikke kunne gå etter målgang).

Det var bare litt over 13 grader i vannet, men de valgte likevel å kjøre full svømmedistanse. Med onsdagen friskt i minne, pluss mine skulderproblemer, valgte jeg å ta det rolig på svømmingen. Har aldri svømt i et så stort startfelt før (350 deltakere). Det ble 1700 m i en vaskemaskin. Ble forbisvømt i starten, men tok igjen mange etter hvert. Fra den nest siste bøya og inn, kunne jeg svømme ganske fritt.

Klassisk triatlonskade: våtdraktgnagsår. Det er veldig sårt - det er jo bokstavelig talt også strødd salt i såret.

Tok meg god tid i skiftesonen, siden jeg uansett ikke hadde noen ambisjoner. Men så skulle det sykles, og det var noe jeg gledet meg til. Definitivt ikke uten grunn skulle det vise seg. Jeg tok det pent ut fra start, for å kjøre meg litt inn.
Var også bare menn rundt meg, og hadde litt for stor respekt for dem. Tenkte at jeg kom til å bli forbikjørt av alle av det annet kjønn, siden menn normalt sett bruker å være sterkere enn oss damer på sykkel. Men så syntes jeg at de foran meg syklet saktere enn jeg følte for, og i triatlon er det jo ikke lov å drafte (man må ligge 10 meter bak personen foran ellers får man straff), så jeg tok sjansen og syklet forbi en kar - og holdt han bak meg. Så da tok jeg en til, og en til og i det hele tatt... Opptur! Syklet til og med forbi karer med temposykkel og tempohjelm. Og det på en cyclocross med treningsgrunnlag stort sett bygd på å sykle til og fra jobben 4 km hver vei hver dag. Ikke var jeg i nærheten av å presse maks heller. Jeg skulle jo tross alt løpe etterpå. Sykkelløypa besto av fire runder på Tromøya, og jeg var så gira at jeg lett kunne kjørt fire runder til. Etter hvert tok man jo igjen folk med en runde også, og jeg tok hele 8 plasseringer på syklingen. Men jeg visste at det var kortvarig lykke.
Forresten, mens jeg husker det, takk til alle som heiet på meg på syklingen. Det var gøy!

Det hogg i hælen fra det første steget jeg tok av sykkelen, så jeg visste at  det kom til å bli10 (nesten 11) fæle kilometer. Så jeg trippet av gårde i joggefart, og prøvde bare å holde ut og gjennomføre. Ikke lett når noen stikker en kniv i hælen din for hvert steg. Fikk mange oppmuntrende tilrop underveis. Men det hjalp ikke. For det ikke gøy når man ikke får vist hva man egentlig er god for. Men mens det var ekstremt mentalt slitsomt å bli forbiløpt på Oslo triathlon i fjor, brydde jeg meg overhodet ikke om det denne gangen.

Men kjære konkurrenter: Hvis jeg får bukt med skadene, får ut mer av potensialet på svømmingen og kommer tilbake i gammel løpeform - da lover jeg skal bølle skikkelig med dere som holder til litt lenger opp på resultatlisten. Har ingen planer om å bli dårligere til å sykle heller, sånn at det er sagt...

Da jeg kom i mål var det eneste jeg brydde meg om å sjekke på resultatlisten, sykkeltiden min. Og den følte jeg at jeg kunne stå inne for, og inspirerer til videre satsing. Etter målgang greide jeg nesten ikke gå, fordi hælen var så vond - og verre ble det ut over dagen. Så takk for at jeg fikk skyss til døra.

I dag er det heldigvis tilbake omtrent til "normalen" slik det har vært de siste ukene. Så når dette nå er unnagjort, gjør jeg som Andreas Thorkildsen, og avlyser resten av sesongen. Men jeg kommer ikke til å la håret gro som nevnte mann... Dette er veldig kjipt! Men nå er det på tide å være realistisk. Løpeskoa legges på hylla på ubestemt tid.

Framover kommer jeg til å konsentrere meg om syklingen og spe på med svømming og styrketrening. Startnummeret mitt på Oslo tri vil bli lagt ut på finn. Det er bare 8 uker til, og siden det ikke har skjedd noen mirakler det siste året, skjer det nok ikke i sommer heller. Men om noen har lyst å bli med meg å gjøre stafetten under Oslo tri, ta kontakt. Jeg kan enten ta svømme- eller sykkeletappen, og kan gjøre en hederlig innsats på begge deler. Anyone?

Håper på et comeback i 2016. Om ikke annet som syklist... 

Svanesang før Hove tri

Nå er det under ei uke igjen til min konkurransestart for sesongen; Hove tri.

Togbilletter ble innkjøpt for en stund siden, i en god periode. Ingen vei tilbake.

Vel, ut fra antall oppdateringer på denne treningsbloggen så langt i år, er det kanskje ikke så overraskende at status er ganske stusselig. Jeg skal prøve å ikke plage dere altfor mye med klaging i dette innlegget. Det gjelder å gilla läget som svenskene sier (et av mine favorittuttrykk). Og jeg prøver å holde motet oppe, men jeg må innrømme at jeg nok er litt lei meg over og av tingenes nåværende tilstand. Men det er forsatt langt unna verdens undergang, da.

Det har gått litt opp og ned denne våren. Jeg har en iboende optimisme som gjør at jeg hele tiden tror at det sikkert går bedre i neste uke. Vel, sånn er det dessverre ikke alltid i realiteten. Men jeg slutter ikke å håpe, heldigvis. For når kroppen endelig fungerer er det bare så fantastisk å leve - og verdt å vente på.

Kort oppsummert, så har det vært opp og ned med hælen i vår. Innimellom har det gått litt bedre, og jeg har begynt å tenke at nå snur det. Men så har det kommet tilbakeslag. Jeg fikk et skikkelig tilbakeslag rundt påske og er dessverre inne i en veldig dårlig periode nå hvor det gjør vondt hele tiden (mest på motsatt side av hælsporen), og så vondt at jeg halter innimellom. Jippi...
Setter grå hår i hodet på han ortopediingeniøren som lager såler til meg, og er stadig innom for nye justeringer på gamle og nye fotsenger. Men noe skal jo også han fylle dagene med.

Alle tipz og trixz i boka testes: rulle med frossen flaske, golfball, løfte ting med tærne. U name it - jeg prøver det.

Planen om å gå Marka24 med nevøen min utgår dessverre også, med høye kneløft. Krysser fingrene for at beina er bedre til neste år for hele gjengen (nevøen går for tiden på krykken, it runs in the family), slik at tante Gal, tante Grusom og nevø kommer seg ut på eventyr i Nordmarka.

For å toppe dette har jeg slitt med låsning og betennelse i nakke, øvre del av rygg og høyre skulder i flere uker nå. Såpass mye at jeg faktisk var sykemeldt fra jobben i over ei uke i midten av mai. Nå har jeg ved hjelp av Voltaren og kiropraktor fått litt mer kontroll på problemet, men jeg greier ikke å bli kvitt det. Så det kommer kanskje ikke som noen overraskelse at jeg ikke har fått trent svømming på en stund. Nå er det dog ikke svømming som har utløst skaden, men stress og kontorarbeid.

Har også måttet ta det rolig med sykling på grunn av skulderen. Må innrømme at motivasjonen har fått seg en knekk på grunn av alle smertene - men er ikke knekt totalt da, det håper jeg er umulig. I de vel to ukene jeg gikk på Voltaren var formen også veldig dårlig, så da ble det lite aktivitet.

Da jeg meldte meg på Hove tri i høst fantaserte jeg om topplasseringer i klassen. Er jo ny klasse i år. Det er definitivt avlyst. Nå handler det bare om å fullføre. Håper jeg slipper å bryte på løpedelen. Men jeg utelukker det ikke.

Siden jeg ikke har fått trent så mye, er jeg skikkelig på etterskudd med lange treningsøkter også - og det merker jeg. Når man skal konkurrere i nesten tre timer, bør man ha trent på å holde distansen i forkant. Jeg har fått inn et par tre-timersturer på sykkel nå helt på tampen, men det er også alt.

Og mens vi er inne på sykling. I fjor fant jeg jo ut at sykling er min beste idrett etter at jeg til min store overraskelse hadde fjerde beste tid under Oslo tri - og det på veldig lite sykkeltrening. Så på bakgrunn av det har jeg jo et lite håp om å i hvertfall kunne gjøre en god sykkeletappe til helga.

Lykkelig uvitende leverte jeg sykkelen min inn på verkstedet til Oslo sportslager i dag tidlig for å få en service på den, pluss hjelp til å skifte til asfaltdekk. De er så stramme at jeg ikke greier å få dem på selv.
OBS VIKTIG: det som kommer videre er ikke ment å være en klage på ansatte på Oslo sportslager eller firmaet - feil og misforståelser kan skje og det er menneskelig. Jeg kommer både til å anbefale Oslo sportslager igjen og handle der selv. Jeg har selvsagt også et eget ansvar for å sjekke opp ting og passe på selv. Men uansett, here goes: rett etter at jeg kom på jobb fikk jeg en telefon fra verkstedet, hvor reparatøren sa at dekkene jeg hadde kommet med ikke kunne brukes på sykkelen min, siden hjulene ikke tålte så høyt trykk. Vel, nå var det faktisk det samme verkstedet som både anbefalte og satte på dekkene i utgangspunktet, så det kom jo litt overraskende på meg. Men kjempebra at han jeg møtte nå var mer oppmerksom. Så da lovte de å prøve å finne en løsning. Men de sa at hjulene maks tåler 45 psi/3,2 bar. Og det er flott og fint på grusveier i marka, men holder ikke på landeveien. Så da merket jeg at det ble litt nok, og jeg ble ganske lei meg. Hvis jeg ikke kan hevde meg på syklingen en gang på grunn av utstyret, æsj...

Verkstedet hadde satt på andre dekk for meg, som jeg slapp å betale for, men etter at vi hadde fylt inn maks dekktrykk og jeg kjente på det, dalte humøret enda noen hakk. Stilte noen spørsmål rundt hva jeg kunne gjøre for å bedre situasjonen. Hvis jeg hadde visst dette da jeg kjøpte sykkelen, selv om jeg fram til nå har vært superfornøyd, er det mulig jeg hadde handlet annerledes. Så han på verkstedet mente jeg burde ta en tur ned i butikken og se om de var villige til å hjelpe meg med et nytt hjulsett. Vel, jeg hater å klage og laget dårlig stemning, sette folk i en kjip situasjon osv. Og jeg hadde nok ikke kommet på å gjøre dette selv, om ikke han på verkstedet hadde sagt det. Men etter en bitteliten runde med meg selv gikk jeg ned i butikken og klaget min nød. Følte meg skikkelig kjip, og han som ekspederte meg syntes det var sånn passe gøy, og han jeg kjøpte sykkelen av i fjor så ut som han syntes det var kjedelig. I det hele tatt... De skal se om de kan hjelpe meg et nytt hjulsett før helga. Er spent på hva det betyr for meg i penger, for det er begrenset hva jeg er villig til å bruke.

OPPDATERING: Oslo sportslager har ringt, og jeg skal levere sykkelen inn i morgen (onsdag). Så skal de forsøke å bygge om felgene til å tåle mer trykk. Høres ut som Reodor Felgen jobber der, men jeg er med på alt. Kjempebra oppfølging av saken fra deres side. Det høres ut som om det ordner seg nå. 

Dagens trøstemiddag. Det er vitenskapelig bevist at Omega 3 hjelper mot stress og øl hjelper jo mot alt - det vet jo alle!...

Sånn ståa er nå ser det ut til at mitt eneste håp for å bedrive kondisjonsidrett, delta i konkurranser og føle at jeg får mulighet til å gi alt jeg har, er å konvertere til sykling - og da må jeg uansett ha (minst) en sykkel til.

Og sånn går no dagan... Oppdatering kommer etter Hove tri, uansett i hvilken grad det går til helvete...

Evolusjon; del 4 av en føljetong uten planlagt slutt. Det er tid for vårfornyelser...

Det er under to år siden sist. Men likevel, helt uten skam, må jeg nå melde at en ny treningsklokke har kommet i hus. Den jeg kjøpte for to år siden var ikke vanntett, og det funker jo ikke for en triatlet. Hadde egentlig tenkt å vente til feriepengene kom. Men så har jeg enten mistet på veien eller glemt alt utstyret til klokka mi på hytta. Man greier seg jo ikke uten klokke. Uff, hva skal man gjøre? Får vel bare kjøpe ny klokke da...

Burde ikke være så vanskelig å se kronologien her, og hvilken som er den nyeste?...

Det er min fjerde treningsklokke siden 2007. Alle Polar. Men de har definitivt blitt mer avanserte med årene.

Fikk klokka rett før triatlonsamlingen i Skjetten, og har brukt den på alle svømmeøkter siden. Men forrige lørdag fikk jeg plutselig akutt vondt i venstre skulder på svømmetrening, og det var så ille at jeg måtte avbryte økta etter bare 1100 meter, og har ikke svømt siden.
Arrgh! Så irriterende. Skal visst alltid være noe. Kanskje det var klokka? Et besøk hos kiropraktoren var på sin plass uansett. Var der i går, og fikk en skikkelig dose juling. Ble dårlig etterpå, så SRM var helt utelukket, tross det fine været.

Men tilbake til temaet for dette innlegget; vårfornyelser. For det stopper ikke med klokka. Forrige fredag fikk jeg også i hus en stor ladning fra Wiggle. Masse sykkelklær. Har veldig lite sykkelklær som varmer, så jeg måtte ta et lite løft på det.

Wiggle er best! Jeg har funnet et engelsk treningsmerke der, som har rimelige og veldig fine sykkelklær. DHB heter det. Kan anbefales. Og er det bra nok for damene på Wiggle Honda-laget, er det bra nok for meg.

I tillegg har jeg kjøpt et nytt sykkelsete. Det som var med sykkelen da jeg kjøpte den har gnagd veldig på - ja, vi kan godt kalle det rumpa, men skal man være ærlig så sitter nok problemet litt lenger fram... Ekstremt ubehagelig i hvertfall, og det finnes ikke nok chamoiskrem i verden for å eliminere plagene. Så jeg har kjøpt et sete utviklet for dameanatomi. Testet det i helgen, og ja, definitivt en forbedring.
Ingen unnskyldninger (utenom dårlig vær) for ikke å få frest noen mil på sykkelen framover, altså.

FTW! Årets første løpebilde, årets første SRM (for min del, var ikke til stede første gang). Og nye sko! Jada! Sesongen er i gang.

Til slutt. Skrev vel at jeg fikk en skikkelig smell i hælen i Skjetten. Men det virker som det hadde en liten trykkbølgebehandlingeffekt. Etter hvert har det gått fra ren smerte til øm murring, og jeg har faktisk gjennomført et par, tre løpeturer siden - uten å ta til tårene. Hadde en helt nydelig løpetur i fantastisk vær i Maridalen i dag tidlig. Kan faktisk ikke huske sist jeg løp en tur før jobb, så det var en gledelig opplevelse. Håper på flere slike.