Jeg fant, jeg fant...

• På sykkeltur i dag: gode barndomsminner. 

Dagens blåveisfunn - Hepatica nobilis

Der jeg vokste opp er blåveis vanligere enn hvitveis. Så når jeg husker tilbake på vårene i barndommen, er helt blå skråninger og blå tepper i skogen noe av det jeg husker best. At blåveisen betyr mye i vår familie illustreres ganske godt ved at min yngste søster (aka Futt) har tatovert ei blåveistue på hele den ene overarmen!...
Men etter at jeg flyttet hit til Oslo, har jeg skjønt at blåveisen kan være en ganske sjelden plante. Har lett og lettetter den, men ikke funnet spor av den i Nordmarka. Inntil i dag. Da kommer jeg over ei tue, men det var også alt. Sier ikke nøyaktig hvor det var, men det var ett sted på denne ruta.

Visstnok er blåveis fylkesplanten i Akershus, så det snevrer kanskje søket noe...

Hadde ellers en kjempefin sykkeltur i knallvær i dag. 62,5 rolige kilometer i marka. Den første lange sykkelturen for min del etter at veiene ble bare. Men det gikk bra å sykle så langt. Man får jo uttelling for å ha syklet omtrent hver eneste dag siden gipsen ble fjernet i høst. Eneste skår i gleden er at girene på sykkelen fusker, slik at det vanskelig å skifte gir og tråkke hardt på pedalene. Nok en ting på to do lista...

Det var veldig mange syklister ute i marka i dag, og mange av dem var av samme kjønn som meg. Den utviklingen liker jeg. Normalt møter jeg nesten bare menn på sykkel der ute.

• I helga som var: at flytting er godt for noe. 

Man tar det man har...

For plutselig skjønte jeg at jeg kunne lage mitt eget smørestativ av flyttekasser, og har fikk renset og glidet skiene før de gjemmes bort i boden i påvente av neste sesong. Veldig fornøyd med dette, for denne jobben satt langt inne.

• Da jeg kom hjem fra sykkelturen i dag: en svært, svært trist nyhet. 

En av de største idrettsmenn Norge har sett noensinne, er helt plutselig borte. Veldig rystende faktisk, selv om jeg overhodet ikke kjenner ham. Når noe sånt skjer med en vital person i sin beste alder, blir man også påminnet sin egen dødelighet. Vanskelig å ta innover seg at det går an.

Nordmenn flest tror jeg ikke forstår hvor enorme prestasjonene til Alexander Dale Oen var. Svømming er en av verdens aller største idretter, og å bli best er en fantastisk prestasjon.
For å bli god i svømming kreves enormt mye arbeid, både på teknikk og kondisjon. Man konkurrerer også med utøvere som har blitt plukket ut i svært tidlig alder, og har trent målrettet innenfor et profesjonelt system siden de var svært små. Et slikt system finnes ikke i Norge - og godt er kanskje det...

Både jeg, og trolig Oen selv, trodde nok at vi forsatt ikke hadde sett det beste av ham - men nå får vi aldri vite hva mer han kunne oppnådd. Men jeg kommer til å huske prestasjonen det var å vinne VM-gull midt oppe i den følelsesmessige kaotiske situasjonen alle nordmenn sto i dagene etter 22. juli 2011. Det var stor idrett det han gjorde da, samtidig som han framsto som et flott og sterkt menneske.