Futt'n Fart Running Team

Nye gull- (og sølv-)ski!

2012-01-27T20:00:00.000+01:00

Moi?

Onsdag hentet jeg jeg splitter nye racingski på Oslo sportslager. En forsinket julegave fra meg selv, eller rettere sagt fra a bæssmor. Nå har det seg sånn at a bæssmor har vært borte i flere år nå, men jeg ble sittende igjen med gifteringen hennes samt en del sølvtøy. Ingen av delene har jeg hatt særlig stor bruk for, så det edle metallet har ligget og støvet ned innerst i et skap. Inntil jeg fikk den lyse idé å selge det - både gull og sølvprisen er jo meget gunstig for øyeblikket.
Så det gjorde jeg i høst, og har nå brukt pengene på noe som jeg virkelig ønsket meg og hadde bruk for, nemlig nytt skiutstyr: nye ski og staver av beste slag. Takk Bæssmor, uten tvil beste julegaven ever! Har aldri vært i nærheten av å ha så bra utstyr innen noen som helst slags aktivitet. Regner ikke med løpingen, siden utstyrskravene der er så lave i forhold til det meste annet.
Nå er det godt mulig at det er en stor bar flekk på kirkegården på Raufoss grunnet høy rotasjonshastighet under bakken, men jeg er i hvertfall happy.

Jeg ante ikke hvilke ski jeg skulle ha, så da jeg skulle gå til anskaffelse av ski gikk jeg inn på Oslo sportslager og sa følgende: Nå er det jammen på tide at noen banker hu derre Kowalczyk snart. Jeg trenger nye ski! Og da fikk jeg racingski, gitt. Nå var det kanskje ikke helt sånn det gikk til, men jeg fikk ikke annet valg av ekspeditøren enn skikkelige racingski og racingstaver. Litt av et utstyrshopp! Fra billige markaski til superduperracingski. Jeg kan verken gå opp og ned i vekt nå, visstnok - for da må jeg ha nye ski. Så jeg skjønner at langrenn fort kan bli en dyr sport...
Jeg bør sikkert investere litt mer i skismøring enn jeg har gjort til nå også, uff!

Madshus Nanosonic og Swix star pluss Alpina Racingstøvler fra i fjor - dette forplikter...

Nå har jeg altså absolutt ingen unnskyldning for ikke å gå fort på ski. De to siste onsdagene har jeg vært på skikurs også. Med finslepen(?) teknikk og raske ski, burde det jo ligge an til at jeg snart greier å gå fortere på ski enn jeg løper. Det skal man jo visstnok greie ganske enkelt på ski, men det har ikke vært så veldig enkelt til nå.
Den første dagen jeg var på skikurs mente instruktøren at jeg kanskje hadde litt for korte staver, og det viste seg å stemme. Helt sikkert bare derfor jeg slet så med tyngdeoverføring og diagonalgang...

Sist onsdag kom jeg rett fra butikken med nye staver og nye ski, og da gikk alt så mye bedre. Da skulle vi nemlig lære staking, og da fikk jeg uttelling for all styrketreningen jeg har gjort i høst. Det viste seg nemlig at jeg hadde det inne helt naturlig. Så utrolig moro! Det er lenge siden jeg har kjent på skikkelig god mestringsfølelse, men det gjorde jeg nå. Herlig!
Neste onsdag er det dobbelttak med fraspark, og der vet jeg på forhånd er noe jeg suger kraftig i - så jeg må nyte det mens det varer. Men altså, moro med skikurs - anbefales!

Planen er at jeg skal være fast inventar i skiløypene i Lillomarka framover, kanskje vi sees? Og hvis beina holder, kanskje jeg rekker å få med et lite skirenn på tampen av sesongen. Håper det!

Sikre spådommer om framtida

2012-01-21T20:19:00.000+01:00

Dette sier yr om framtida:

Masse, masse nyyyyydelig skiføre...

Og det kan ikke bety annet enn at dette skal ut og luftes både i morgen og flere ganger i uka som kommer:

Se de proffe, nye stavene - denne gangen også i riktig lengde. Viste seg at jeg hadde for korte staver nemlig. Note to self: kjøp bare skiutstyr av folk som har greie på det...

Gleder meg! Og; jeg har vært på skikurs og lært om tyngdeoverføring og diagonalgang - fortsettelse følger...
Pluss at jeg fikk ny skidress av meg selv i dag. Så varsko i løypene framover. Tipper at jeg ikke blir alene i løypa i morgen i hvertfall.

Hardkjør tre dager i strekk...

2012-01-16T21:06:00.001+01:00

Og jeg tåler det, tydeligvis - eller kanskje heldigvis er mer riktig å si? Har ganske irriterte luftveier for tiden, så det er en del host & hark. Men ellers er formen fin, og beina føles heller ikke så verst - så da er det veldig, veldig, veldig vanskelig å holde igjen. Derfor har det blitt hardkjør hele helga pluss i dag, og nå begynner jeg å kjenne det...

Lørdag gjennomførte jeg en brutal kettlebelløkt på egenhånd. Jeg økte intensiteten en del siden økta uka før, og var derfor helt gelé i hele kroppen etterpå. Deilig følelse - man er både død og veldig levende på en gang.

Søndag sto skitur på planen. Jeg tok 10-toget til Movatn sammen med det som virket som halve Oslos befolkning. Nesten fullt tog på en søndag morgen.

Kun togpassasjerer med ski på Grefsen

Da vi skulle gå av toget traff jeg Finn fra OSI. Vi tok følge de første fem kilometerne mot Tømte, mens vi mimret om da jeg fikk oss i klammeri med politiet på Sardinia forrige påske og Finn snakket oss ut av det. Good times!

Jeg blir så ivrig nå som jeg kan trene ute og har mulighet til å ta i litt, og greier derfor ikke å styre meg. Når det i tillegg er masse rygger man kan ta igjen, går det unna med denne dama. Eller; det går kanskje ikke så ekstremt fort - men pulsen blir veldig høy. Men det kjennes ikke slitsomt i det hele tatt, bare veldig deilig å få kjøre på litt igjen. Så de fem kilometerne opp til Tømte ble nesten som en intervalløkt med OSI å regne.

Søndagens tur - bakkene opp til Tømte er en av mine favorittsteder å gå på ski. Man får en helt fantastisk flyt opp bakkene, og så er de ikke skumle å kjøre ned igjen, men fort går det.

På Tømte måtte jeg snu, mens Finn gikk videre. Jeg har jo ikke lov til å gå så langt, og bare det å gå tur-retur Movatn-Tømte er egentlig å tøye strikken. Men jeg måtte selvsagt tøye den enda en del lenger, og gikk helt tilbake til Kjelsås, ca. 19 km. Vel, verdt det - og ingen problemer å melde.
Ikke engang noen fall ble det, selv om det var ganske så isete og stedvis mye rusk i løypa mellom Movatn og Kjelsås.
Torsdagens skitur i lysløypa endte nemlig bare i komiske fall i bratte bakker i Lillomarka. Så den turen endte med at jeg tok av meg skiene og gikk ned de verste skrentene hvor det lå blåis i svingene. Definitivt ikke mitt yndlingsføre.

På onsdag begynner jeg på skikurs, så jeg regner med at jeg står ned bakkene som Aksel Lund Svindal om fire uker. Bare vent!

I dag kjørte jeg en time som het TRX interval. 45 minutter med intensiv slyngetrening. Merket godt at jeg allerede hadde stått på ganske bra i helga. Men jeg ga det jeg hadde. Var ganske pudding på det siste settet. Blir sikkert støl i morgen, men det er jo bare et bevis på at man lever. I morgen skal jeg ta det litt mer med ro - så øker jeg intensiteten igjen mot helga.

Fem minutter i himmelen...

2012-01-14T18:14:00.000+01:00

Mer turte jeg ikke - for jeg har nemlig dristet meg til å LØPE FEM MINUTTER PÅ MØLLE i dag! Wohoooooooo! Siden det har gått greit både på ellipsemaskin og ski etter at jeg fikk nye fotsenger, dristet jeg meg til å ta det et steg videre i dag. Men fristet skjebnen kun i fem minutter - og de minuttene gikk fort, altfor fort.

Ingen problemer å melde etter den veldig korte turen, bare at jeg håper de blir flere og lengre snart. Siste løpetur før i dag var nemlig 11. august 2011. Og den løpeturen tok jeg kun for å irritere beina skikkelig så jeg skulle få gode bilder fra scinitgrafen på Rikshospitalet.

Får høre hva legen mener om dette stuntet til uka, og om det er håp om flere liknende stunt framover.

I morgen er det uansett skitur på planen. Og det er skumle greier det også i bratte bakker på skarpt føre. Ikke akkurat innenfor min komfortsone. Datt bare to ganger på torsdagens skitur ( i de to eneste bakkene jeg ikke gikk ned). Skal melde hvor mange fall det blir i morgen (og blåmerker).

Min egen sykle til jobben aksjon 2012

2012-01-09T20:04:00.002+01:00

Da den første snøen kom rett før jul, ble jeg både litt glad og litt stresset. Glad fordi snø betyr skiføre, stresset fordi det normalt betyr slutten på sykkelsesongen. Jeg sykler til jobben hver dag, og det slår alle andre transportmuligheter brutalt ned i støvlene hva angår tidsbruk.
Det er litt over fire kilometer til jobben. Tross at det kun er oppoverbakker, er det unnagjort på på omtrent den tiden det tar å vente på bussen. Jeg har ikke bil, men det ville ikke gått raskere å kjøre til jobben. Når man bor midt i byen ender man gjerne med å måtte parkere et stykke unna der man bor, og når man tar med fenomenet rushtid og kø, blir gjerne bil lite effektivt på kortere avstander. Med sykkel er det derimot bare å gå ut av døra og sykle helt fram til kontoret.

Ergo, og det er også min erfaring fra tidligere år - når sykkelen må settes inn for vinteren mister jeg godt over én time hver dag i transport - minst. Å gå og ta kollektivtransport tar, dersom man er litt uheldig, like lang tid. Noen ganger er det så ille at man innser når man vel er framme, at det ville tatt kortere tid om man hadde gått enn at man ble stående å vente på bussen som aldri kom. Bytte på veien må jeg også, og det betyr ytterligere venting. Om vinteren er det jo noen dager ganske så kaotisk i kollektivtransporten - som i dag. Skal man i tillegg på trening en gang om dagen (eller mer), er det snakk om ytterligere distanse som skal transporteres hver dag, og ytterligere tid som går tapt. Og tid har ikke jeg nok av - dagene er ofte hektiske, og når man vet at man mister masse tid hver dag blir man litt stresset og mismodig.

Men i stedet for å sture, valgte jeg å ta grep. I høst nektet jeg å avslutte sykkelsesongen. Jeg har fristet skjebnen på tidvis veldig glatt føre fram til nå. Før jul var det nemlig så hektisk at jeg aldri rakk å besøke min faste sykkelreparatør for å få skodd om min kjære Finse. Og når jeg endelig hadde tid, hadde de juleferie. Men nå er det i boks; Finse har fått vinterdekk, nye bremser og alt annet den måtte begjære av service og stell. Så dermed har jeg tjuvstartet jeg sykle til jobben-aksjonen 2012.
Til nå har det bare blitt tre dager, siden jeg har vært syk og sykkelen har vært hos reparatøren. Men med unntak av de dagene det eventuelt måtte være altfor kaldt, har jeg tenkt å sykle til jobben i solskinn og uvær. Vel investerte penger.

Se så fine pigger, samt bevis på at jeg har syklet på skikkelig snøføre.

Planen er å telle hvor mange dager jeg greier å sykle til jobben i løpet av året - målet er å greie over 200 (som er ganske ambisiøst når jeg tenker etter).

Bonustrim er det også - og ikke minst miljøvennlig. Jeg har nemlig ett fast nyttårsforsett hvert eneste år, og det er å bli enda mer miljøvennlig enn jeg var i forgående år. Jeg er ganske bevisst allerede, men det er mye å gå på. I 2010 gikk jeg inn for å minimere bruken av plastposer (har nå stort sett alltid handlenett med meg). I 2011 har jeg brukt betraktelig mindre strøm enn året før og begynt å kildesortere alt avfall. I år skal jeg altså minimere bruk av all transport som ikke innebærer bruk av egen kropp.

Noe CO2-utslipp blir det dessverre uansett. Produksjon av drivstoffet, dvs. mat, innebærer jo en del utslipp. I tillegg er det jo sånn at kaloriene som forbrukes omgjøres til CO2. I tilfelle noen skulle lure på hvor fettet blir av når man går ned i vekt - det omgjøres til CO2, og man puster det ut. Helt sant! Så tenk på det nå i disse slanketider: slanking bidrar til økt CO2-utslipp... Bra grunn til å droppe dietten, ikke sant?

Finse poserer med nye sko i snø- og trafikkkaos; stilig!

Siden lørdag har jeg syklet rundt i snøværet og testet de nye piggdekkene, og det fungerer helt fantastisk bra. Jeg er så fornøyd. Man glemmer jo helt at det er glatt, men blir rask minnet på det når man går av sykkelen.

På vei hjem fra jobben i dag lavet snøen ned, og det var kaos og stillestående kø både på ring 3 og ring 2. Jeg syklet rett forbi med et stort glis. Litt vanskelig var det å sykle i løssnøen på ubrøytede fortau (ikke populært å sykle i veien i dag), men det gikk det også. Og der det var ryddet litt snø, gikk det unna som bare det.

Nå kan snøen bare lave ned for min del - jeg er klar. Å både kunne sykle til jobb og gå på ski i marka er virkelig å få både i pose og sekk. Er det flere som er med på å kjøre i gang årets sykle til jobben-aksjon tidlig i år eller?

Årets første skitur dokumentert

2012-01-08T19:38:00.001+01:00

Og måtte det bli mange flere...

Utsyn over Oslofjorden fra Frognerseteren stasjon

Egentlig skulle ikke jeg gå på ski lenger enn 30 minutter første gangen med de nye fotsengene, og deretter øke mengden forsiktig. Lett å si, men veldig vanskelig å holde. For når man først har fått smurt ski, tatt på alt av klær og utstyr og byttet mellom trikk og t-bane og t-bane én gang til, da er det ikke aktuelt å gå i 30 minutter for så å dra hjem igjen på samme måte. Sånn er det bare!

Det er ikke skiføre for øyeblikket på mitt faste utgangspunkt Kjelsås, så derfor gikk turen til Sognsvann og klassikeren lysløypa til Frognerseteren. På Sognsvann var det bare så vidt det var skiføre, men det bedret seg etter hvert som man kom seg opp i høyden. For det bestiges en del høydemetere på denne turen. Det gikk ikke fort, men pulsen var høy - og det føltes deilig å jobbe litt. Inspirert av dagens etappe på Tour de Ski, kanskje?..

Ser mye flatere ut på kart, gitt..

Var mye folk i løypa i starten, men etter at jeg kom fra til Ullevålsseter var det stort sett bare folk som kom imot (som hadde tatt den mer bedagelige retningen; Frognerseteren - Sognsvann). Jeg brukte godt over en time på de 11 km til t-banestoppen på Frognerseteren. Tror de som kjørte den andre veien brukte veldig mye kortere tid. Men oppoverbakker på ski er definitivt bedre trening enn nedoverbakker.

Som vanlig hadde jeg gått for feste framfor glid, så det var lite glipptak og få ganger jeg måtte ut i fiskebein. Men derfor også lite gratis på flatene.
Det gikk ganske bra med beina, men kjente at jeg nok testet foten helt opp mot grensen av hva jeg burde. Men da er det gjort - og jeg gleder meg allerede voldsomt til neste skitur. Håper det blir mulig å gå fra Kjelsås snart, sånn at det ikke blir et så stort tiltak å komme seg ut.

2012 - året vi skal bli sterkere enn wonderwoman!

2012-01-05T21:09:00.000+01:00

I hvertfall skal jeg bli det - hvem er med? Nå skal jeg være så lite blyg å si at jeg ikke er direkte svak ved inngangen til dette året heller. Jeg er ikke den som fusker mest med styrketreningen, og de siste månedene har jeg hatt veldig god tid til å trene styrke. Men det er fortsatt litt å gå på før jeg rykker grantrær opp med rota og slikt - dersom det er et mål?!...
Jeg har absolutt mine svake sider som jeg må jobbe videre med denne våren. Blant annet oppdaget jeg i høst at jeg var helt utrolig elendig på sideplanke. Pinlig dårlig faktisk, men ikke nå mer. Denne dama tok tak, og nå er jeg, TRX-slynga og sideplanken på talefot.

Rett etter at jeg hadde begynt å løpe fikk jeg hjelp av en av trenerne på Studentidretten til å sette opp både løpeprogram og styrkeprogram. I løpet av perioden jeg fikk hjelp med treningen, ble jeg introdusert for slyngetrening i red cord, og fikk etter hvert veldig sansen for funksjonell styrketrening. Siden har jeg testet ut flere andre typer, blant annet poweryoga og kettlebells, som jeg ble introdusert for på treningsferie i Portugal i fjor.

Funksjonell styrketrening er lik trening med hensikt. Det vil si at styrketreningen man utfører har direkte overførbarhet til det man bruker kroppen til i hverdagen eller idretten man driver med. Ergo er dette kjempebra for en løper, og man kan jobbe med de musklene man bruker i løpingen funksjonelt i forhold til løpingen. Men jeg trener mer helhetlig, og glemmer ikke overkroppen når jeg trener, man har behov for armene selv om man løper mener nå jeg.

Det kommende året er planen å kjøre TRX og kettlebells to ganger i uka. TRX som saltrening sammen med andre (hvem er med?) og kettlebells på egenhånd (men bli gjerne med på det også).
Det går tydeligvis an å kombinere de to treningsformene også, bare se:

Særlig jenter/kvinner trener for lite styrke, og samtidig er det kanskje vi trenger det mest. Ikke fordi vi er det svake kjønn, men det er vi som er mest utsatt for osteoporose når vi kommer opp i årene.

Mange jeg har snakket med uttrykker at de er redde for å få synlige muskler, noe jeg personlig overhodet ikke kan forstå. Jeg synes en synlig sterk kropp er svært vakkert, uansett kjønn. Da snakker jeg om muskler laget av og for å brukes, ikke biff bygget for å ta seg ut i et speil. Men jeg love deg at for en kvinne ligger mye, mye hardt arbeid bak en synlig biceps. Det skjer ikke ved vanvare. Så det er ingen grunn til å holde seg hjemme på sofaen på grunn av muskelfobi. Uansett, gjennom funksjonell styrketrening, med mindre man går veldig hardt inn for det, bygger man ikke kilosvis med muskler, man blir bare sterk på de rette stedene.

Jeg har allerede utfordret en rekke folk jeg vet trener på Studentidretten om å bli med å sjekke ut TRX i sal sammen med meg denne våren, og ingen har turt å si nei. Men ingen dukket opp på timen jeg hadde meldt meg på i dag tidlig, så den ble avlyst... WTF?! Ergo håper jeg at flere som måtte lese dette også dukker opp, slik at dette ikke skjer igjen.
Dersom du trener på et annet senter/treningskjede så anbefaler jeg deg å sjekke ut hva de har av tilbud. Det har kommet veldig mye nytt de siste årene innen funksjonell styrketrening. Det er effektivt, hardt, fort gjort, og ikke minst moro. Og framgangen kommer veldig kjapt - og da kommer også motivasjonen (om det skulle skorte litt på den i starten).

En advarsel til slutt; du kommer til å bli støl de første gangene, særlig hvis du prøver deg på kettlebells. De første gangene jeg trente det, var jeg tilnærmet invalid i ei uke etterpå (bra reklame!). Men det går over - og når man er støl så kjenner man jo både at man lever og at man har brukt kroppen, ikke sant? Så; sistemann i slynga er en fis!...

2011 vs. 2012

2012-01-02T20:17:00.000+01:00

Opp som en løve og ned som en skinnfell - tatt i Las Vegas under fjorårets juleferie

Jeg trodde 2010 var et år med mange nedturer på treningsfronten, men dessverre ble det bare verre i 2011. Jeg håper at jeg i framtiden kan se tilbake på året som har gått som året det var så bratt - og at alt blir medvind, flyt og slake nedoverbakker i året som kommer. Men skulle det ikke bli sånn, så skal jeg nok takle det også - bare sånn at det er sagt med én gang...

2011 ble startet med en ganske så fuktig fest på Chelsea Hotel i New York og få planer for året som skulle komme. Siden jeg hadde så trøbbel med føttene, turte jeg ikke legge noen planer annet enn treningsleiren i Portugal og Göteborgsvarvet som jeg hadde meldt meg på tidlig på høsten.

Det har selvsagt ikke bare vært nedturer i året som gikk, men det er ganske så betegnende at jeg kun har kjøpt ett par løpesko - ett!.. Mot godt over ti par året før. Det sier vel det meste, men var også et utslag av at jeg fikk mer og mer vondt i beina i løpet av 2010, og derfor prøvde en masse forskjellige sko for å se om det ville bedre situasjonen. Når jeg kan begynne å løpe igjen må jeg starte helt på nytt igjen hva angår sko. Löplabbet kan bare glede seg - de har sikkert merket at jeg har vært skadet...

Definitivt ikke nedtur...

I de få konkurransene jeg har deltatt på i 2011 har det rett og slett bare gått helt ræva - så det gidder jeg ikke engang oppsummere. Men på tross av dette har jeg hatt mange fine treningsopplevelser.
Hadde den ene skituren mer fantastisk enn den andre i løpet av vinteren som gikk. Dro til Mylla med skibussen flere ganger og hadde noen flotte turer tilbake til Oslo. Men aller best husker jeg skieventyrhelgen min da jeg i strålende vær gikk på ski til Jevnaker, overnattet hos en kusine og gikk tilbake til Oslo neste dag. Slike eventyr skal jeg definitivt gjøre flere av i årene som kommer.

I mars dro jeg på to uker Training Camp i Portugal. Den første uka valgte kroppen å streike litt. Jeg opplevde både et migreneanfall og min første totalkollaps på trening. Men den andre uka var jeg sterk og ble bare sterkere og sterkere. Det føltes skikkelig bra og optimismen vokste.

Jeg har greid å få med meg to treningsreiser til i løpet av året. I påsken løp jeg i Sardinia med OSI. Også da gikk det ganske greit. Løpereisen til Sylarna i slutten av juli var dessverre en nedtur - det var da beina streiket totalt og det endte med gips og krykker i august.

Nedising av slitne bein i Sylarna

Før tretthetsbruddet har jeg faktisk fått med meg noen fine løpeturer i løpet av året også. Noen dager har ikke beina vært like umulige, og jeg har kunnet løpe litt ute i skogen. Dessverre har turene verken blitt så mange eller så lange som jeg ønsker meg, men jeg er veldig takknemlig for de gode opplevelsene jeg har fått. Når man først skulle velge ett år å være skadet og ikke kunne være ute i skogen, valgte jeg forøvrig et veldig bra år å gjøre det på. Det har jo vært fryktelig vått i år, og derfor veldig dårlige forhold for stiløping i sommer. Men det kriblet ganske godt i kroppen da de fine høstdagene slo til i oktober - min favorittløpeuteiskogenmåned.

Oktober i fjor - sukk...

Det var jo flere runder med løpeforbud og begrensninger i løpet av året før det endelige dødsstøtet i august, og i disse periodene fikk jeg også med meg flere fine sykkelturer i marka. Slettes ingen dårlig erstatning for løping - men ikke helt det samme.

Per i dag har jeg ikke løpt på snart fem måneder - men jeg tror den første løpeturen begynner å nærme seg nå, må bare justere de nye fotsengene mine litt mer først. Spent på hvordan den første turen blir. Akkurat nå er det veldig, veldig rart å tenke på at jeg har løpt maraton, og faktisk var inne på topp 100-lista både i 2009 og 2010. Lurer på om det vil skje igjen? Vi får krysse fingrene for 2013!

Målgang Oslo maraton 2009 - måtte det skje igjen.

Har nok tapt en del kondisjon med alle begrensningene jeg har hatt det siste året. Men å bygge opp igjen kondisjon og kapasitet er ikke problemet, det er om beina og resten av kroppen tåler belastningen som er spørsmålet. Svaret får jeg i løpet av året som kommer.

Jeg har foreløpig ingen planer eller målsetninger for 2012. Har meldt meg på skikurs nå i januar, og drømmer om fine skiturer i vinter - om det blir noe snø da. Men det er nok ikke realistisk å tro at jeg kan gå så lange turer som i fjor. Mot slutten av forrige skisesong begynte jeg å tenke på at jeg skulle prøve meg på skirenn, men noen konkurranser blir det nok ikke i år.

Reiser heller ikke til Portugal denne våren - siden jeg ikke vet hvor mye og hardt jeg kan trene framover. Når jeg drar på en sånn tur, vil jeg ha valuta for pengene og være helt kjørt når jeg kommer hjem. Men det kommer flere år og nye muligheter håper jeg.

Til slutt gjenstår det bare å ønske dere alle et riktig godt nytt og forhåpentligvis fysisk slitsomt år! Jeg håper selv å få mye mer å skrive om enn det jeg har hatt de siste månedene. Det får være det nærmeste jeg kommer ett nyttårsforsett.

Og vi prøver igjen...

2011-12-18T19:08:00.000+01:00

Fjorårets modell

Etter en lang prosess og mye venting hentet jeg spesiallagede fotsenger 20. desember i fjor. Det gikk jo sånn passe for å si det mildt. Venstrefoten ble ikke bedre, snarere verre - mye verre. Etter et forsøk på å endre belastningen på sålene i sommer endte det i akutt forverring; tretthetsbrudd i forfoten.

Men jeg gir ikke opp, det står jo ikke i stil med imaget mitt. Har også i disse månedene fått god tid til å tenke på hva som er viktig - og det er ingen tvil... Tross at supermosjonistlivsstilen er forholdsvis ny for meg, er det det jeg vil. Det er sånn jeg vil leve. Jeg vil løpe langt og lenge (og helst også fort), sykle langt og lenge, gå på ski lengre enn langt osv. Og jeg har lyst til å konkurrere igjen. Har vært litt kjipt å stå helt på sidelinjen, slik jeg gjorde denne høstsesongen, og høre om alle løpene alle var på, unntatt jeg.
Men jeg har sett framover og forsøkt å glede meg over hver nye ting jeg har kunnet gjøre. Det gjelder å gjøre det beste ut av situasjonen, ikke det verste, ikke sant?...

Derfor har jeg nå åpnet lommeboka på vidt gap igjen og prøver på ny. Denne gangen hos NIMI. Ingenting galt med OCH Ortopedi, der jeg var sist. Men jeg tror det kan være greit å starte helt på nytt. Dessuten har NIMI mye, mye, mye kortere ventetid, og eventuelle justeringen vil kunne gjøres veldig raskt (og det kommer helt sikkert til å skje). NIMI ligger også sentralt i Oslo, mens OCH ligger på Lindeberg, og dit er det langt.

Årets modell - mer diskret farge, men jeg kjenner også at det er en forskjell på belastningen; om dette er godt er dårlig gjenstår å finne ut av.

Så nå er jeg 2400 kroner fattigere, men med et lite håp om at det skal gå i hvertfall litt bedre denne gangen.

I dag var tanken å teste sålene på en ørliten skitur. Men den ble så ørliten at den slettes ikke ble... Jeg var nemlig ekstremt optimistisk og dro opp til Kjelsås - men der var det slettes ikke noe underlag til å gå skitur på. Så da dro jeg bare hjem og la meg på sofaen (ble noen øl i går også nemlig), og satser på at det kommer nye sjanser. Snart er det jo juleferie, og da har man jo frie tøyler til å trene så mye man vil.

Alkoholenheter vs. treningsenheter

2011-12-11T18:15:00.000+01:00

Styrkeforholdet har nok vært på alkoholenhetenes side denne uka. Sånn blir det gjerne nå før jul, og man skal jo leve litt utenom treningen også. Uka som kommer er det flere julebord og mer god mat og godt drikke som skal inntas, og sånn fortsetter det vel egentlig bare ut året... Noen som kjenner seg igjen?

Julenissen har ordnet julestemning i marka for snille osloborgere

Det er mye å gjøre og mye som skjer om dagen, så det er i utgangspunktet lite overskudd til trening. Heldigvis kom snøen denne uka, og da øker også motivasjonen. Forrige søndag syklet jeg en lengre tur i marka, denne helgen gikk jeg på ski. For plutselig var vinteren der, og den var velkommen.
Det var masse folk ute i skogen, bikkjer som virket helt fra seg av lykke over å kunne innta skiløypene i en rasende fart igjen, og i bakkene i Tryvann var det helt fullt av unger på ski og snowboard. Flere enn meg som ønsket seg snø til jul.

Det produseres kunstsnø i store mengder på Tryvann

Fredag droppet jeg spontant trening til fordel for øldrikking, og angret ikke på det. På tross av det var jeg tidlig oppe på lørdag. Gjorde unna masse juleærend på morgenen. Deretter var jeg innom i Nydalen og trente en hard økt med kettlebells. Så var det rett hjem, pakket sekken, smurte ski og satte kursen mot Nordmarka.

Nytt utgangspunkt for skitur

Det var klart for sesongens første skitur. Turen hadde et formål. Jeg skulle nemlig ta meg inn til KSI-hytta (som ligger på andre siden av veien for Nordmarkskapellet) for å være med på julebordet til OSI friidrett. Jeg må fortsatt være veldig forsiktig, særlig nå som jeg ikke har såle på venstrefoten. Jeg var derfor tvunget til å gjøre turen så kort som mulig. Valget falt derfor på Voksenkollen, hvor jeg aldri har gått på ski fra før. Jeg har gått til Tryvannstua fra Frognerseteren tidligere, og der er det noen smale, bratte og svingete bakker jeg er mindre glad i. Måtte derfor teste om utforkjøringene ned fra Voksenkollen til Tryvannstua var bedre. Kan i etterkant konstantere at det var de definitivt ikke - i tilfelle det er flere som lurer.

Den første skituren er jo alltid uvant, og man har dårligere balanse enn man har på slutten av sesongen. I hvertfall er det sånn for meg. I tillegg var sola i ferd med å gå ned da jeg startet, så det var dårlig lys. Mange hadde gått på beina i løypa, det var lite snø en del steder sånn at det var isete, humpete og en del røtter og stein som lå i løypa. Jeg har aldri vært noen kulekjører, og definitivt ikke på langrennski med tung sekk på ryggen. Må derfor innrømme at jeg tok av meg skia og gikk ned de aller verste hengene ned mot Tryvann. Og jeg føler overhodet ingen skam over å si det. Heller det enn å risikere en ny skade. Vet at jeg kommer til å bli både flinkere og tøffere med mer skitrening.

Hvordan var det man gjorde dette igjen da?

Kom fram helskinnet før det hadde blitt helt mørkt. Måneformørkelsen var dessverre skjult bak skyene, så den fikk jeg ikke se. Men det var ekstremt idyllisk likevel, og helt umulig ikke å bli grepet av god gammeldags julestemning.

Sånn så både sekken og jeg ut etter en tur i "snødusjen" på Tryvann

Heldigvis var formen ganske god i dag tidlig, tross mye alkohol og lite søvn to netter på rad. Tok samme vei tilbake. Tross alle de bratte oppoverbakkene, syntes jeg denne turen gikk bedre og raskere enn gårsdagens. Venstrefoten sa litt i fra begge veiene, så noen lange skiturer er ikke i sikte med det første. Men det er hyggelig med korte også, i hvertfall så lenge nyhetens interesse fortsatt er der.

Heldigvis ikke lenge til banen skulle komme

På veien ned til byen igjen var det flere som spurte hvor jeg hadde vært og føreforholdene i marka. Jeg sier bare; kom dere ut!.. Man vet jo ikke hvor lenge dette kommer til å vare.

På onsdag skal jeg hente nye såler på NIMI. Godt julelønna er på konto. Men hvis sålene kan hjelpe meg slik at skiturene kan bli lenger enn seks kilometer er det verdt hver eneste krone.

Strafferunde...

2011-12-04T20:47:00.002+01:00

Da jeg våknet i dag var jeg mye, mye sprekere enn jeg burde ha vært. Egentlig skulle jeg vært så støl at jeg knapt skulle greie å stå opp, men sånn var det altså ikke. For i følge planen skulle jeg ha gjort unna en kettlebellsøkt lørdag ettermiddag, men det utgikk grunnet logistikkproblemer (hadde glemt noe essensielt hjemme). Dro derfor hjem med uforettet sak.

Så da ble det strafferunde i dag. Hvilket vil si at jeg i dag både gjennomførte dagens planlagte sykkeltur og gårsdagens kettlebellsøkt.

Kikut venter på snøen - men noen syklister i tillegg til meg var det heldigvis (bare menn så klart - hvor er alle kvinnene?).

I august kjøpte jeg en vindtett sykkeljakke, siden jeg trodde at jeg skulle sykle mye denne høsten. Sånn ble det ikke, men i dag skulle jakka endelig få lufte seg. Tok to lag super under jakka, vinterløpetights utenpå sykkelbuksa, to buffer, ullsokker og langrennshansker. Konklusjonen etter turen er at jeg har mye å lære om påkledning hva angår sykling i minusgrader. Holdt på å fryse av meg både tær og fingre på turen - men ellers funket bekledningen bra. I tillegg var det veldig glatt mange steder og kaldere enn jeg hadde trodd (og yr påsto). Jeg har gått ned et par bakker på grunn av speilblank is, blant annet mørdarbakken mellom Bjørnholt og Kikut. Har også syklet veldig forsiktig mange steder. Var vel egentlig ganske hasardiøst å legge ut på tur i marka med sommerdekk, men det gikk heldigvis bra.

Kaldt og glatt i mørdarbakken.

Når så alt det negative er oppsummert, kan jeg si at det positive klart overskygget det negative. Det var fem herlige mil på sykkelen. Jeg har ikke hatt en treningsøkt på mer enn 90 minutter siden august, så dette var stas - og så var jeg utendørs. Det var etterlengtet

Jeg syklet opp til Maridalen og fra Hammern opp til Kikut, derfra ned til Sørkedalen og hjem. Trodde jeg skulle fryse av meg både det ene og det andre i nedoverbakkene ned til Sørkedalen, men heldigvis var det ikke så glatt der som fryktet - så det gikk egentlig bedre enn forventet.

Både i Maridalen og Sørkedalen var det fullt av mosjonister på rulleski med snølengsel i blikket. Jeg gleder meg også til skiføre, men mens vi venter er det bare å gjøre det beste ut av det.

Hadde masse overskudd og energi på turen, og det føltes nærmest ut som om jeg fløy opp alle bakkene. Det er en fantastisk følelse. Dette sier også at kroppen er i bedre form enn forventet etter høstens strabaser. Har ikke vært i nærheten av de treningsmengdene eller intensiteten jeg skulle ønske meg, men det totale forfallet har heldigvis uteblitt.

Fra dal til dal - godt og vel fem veldig kuperte mil.

På veien hjem tok jeg en tur innom bilvasken og har nå en skinnende ren sykkel med nysmurt kjede. I følge værvarselet ser jo ikke snøen ut til å innfinne seg med det første. I tillegg er jeg innom tanken på å investere i piggdekk for å forlenge sykkelsesongen enda litt til om snøen nå skulle dukke opp.

Vel hjemme var det bare å hive innpå et par brødskiver og skifte før jeg la i vei opp til Nydalen Athletica for å gjøre unna neste økt. Altså gårsdagens planlagte kettlebellsøkt som strafferunde. Også denne økta gikk helt greit unna. Føler meg også helt fin nå, tross den uvant store treningsdosen. Gjenstår bare å se hvordan det står til når klokka ringer i morgen tidlig. Men den tid den sorg. Håper jeg får mange sånne søndager framover.

Seks år som ikke-røyker!

2011-12-02T21:24:00.000+01:00

I dag er det nøyaktig seks år siden jeg tok min siste sigarett. Det er vanskelig å spå om framtiden, men jeg tror den sigaretten jeg tok sent på natta på et julebord 2. desember 2005 faktisk er min aller siste sigarett i livet. Å røyke føles helt, helt fjernt nå - som et annet liv. Og det var det vel faktisk også.
I stedet for å gjenta meg selv, kan man her lese de bevingede ord jeg skrev om røykeslutt og livsstilsendringer på femårsdagen i fjor.

Var på besøk hos legen på NIMI på onsdag. Status er som følger; tretthetsbruddene i foten er mest sannsynlig nå grodd, men jeg må likevel være forsiktig en stund til.

Dessverre er det opprinnelige problemet i høyeste grad fortsatt til stede (Morton's metatarsalgia). Altså, nervene i forfoten kommer fortsatt i klem, og botemiddelet er fotsenger. Utfordringen, som ortopeden på NIMI kaller ting som kan virke umulige, er å få laget såler som gir nok løft til at nervene ikke kommer i klem uten at jeg blir blir skadet av belastningen. Det gikk jo ikke sist gang jeg prøvde (for snart ett år siden - uff og uff), men jeg er villig til å betale hva det koster for å gi det et nytt forsøk (da snakker vi både penger og skaderisiko). Ingenting skal være uprøvd i jakten på å komme tilbake som langdistanseløper. Det er jo det jeg vil bli når jeg blir stor.

De siste ukene har det vært så som så med treningen. Jeg har hatt dårlig tid, jobbet mye, skallet i dusjen, vært forkjølet, fått sydd noen sting, vært på langhelg i Stockholm pluss, pluss...
Men nå begynner kalenderen å klarne opp litt, kroppen er klar for litt utfordringer igjen og jula står for døra - og for meg betyr fridager god tid til trening. Så i jula har jeg tenkt å dra på litt. Nesten det jeg gleder meg mest til når det kommer til jula - ensporet som jeg er (men nå skal det sies at gleder meg til mye annet også; sier ikke nei til god mat, godt drikke og godt selskap heller denne dama).

Av legen har jeg nå fått følgende forordninger: I tillegg til å svømme, får jeg lov til å gå på ellipsemaskin inntil én time av gangen. Men enda bedre er nyheten om at jeg kan få sykle fritt så lenge jeg ikke bruker sykkelsko. Så hvis snøen holder seg borte, og det ikke blir altfor kaldt, kan det hende jeg greier å snike inn en real sykkeltur innen sesongen definitivt er omme. Det blir stas (og sikkert veldig slitsomt).

Når det kommer snø, kan jeg også gå på ski (men må investere i nytt utstyr først). Så jeg håper virkelig det blir skiføre i marka denne vinteren. Men skiføre eller sykkelføre, én ting er sikkert; skauen, her kjæm je. Jeg har vært innendørs i hele høst, så jeg gleder meg voldsomt til å få litt vind i håret igjen.

Både gåing og løping ligger fortsatt et godt stykke inn i framtiden. Først er det en lengre prosess for å få tilpasset og laget nye fotsenger. Deretter er det en tilvenningsperiode med dem, og forhåpentligvis kan jeg etter hvert løpe litt igjen. Føler derfor ikke helt at utøveren lever opp til navnet på klubben sin for tiden.
Så til dem som bare vil lese om løping, er ikke dette bloggen man bør lese (min siste løpetur var i midten av august). Dersom man derimot er interessert i å lese om alternativ trening, og hvordan man kommer seg på beina etter lange skadeavbrekk - lover jeg å levere varene framover.

Treningspruting

2011-11-13T12:33:00.000+01:00

Eller rettere sagt, treningsforbudspruting i særklasse. Egentlig er jeg helt ræva til å prute, og prøver å unngå det som best jeg kan - så jeg sliter litt med shopping i land hvor pruting er normen. Men når det virkelig betyr noe, greide jeg å prute to ukers treningsforbud ned i to-tre dager. Så i morgen er det heldigvis på'n igjen - for denne uka har ikke bidratt til å fremme fysikken. Har vært på et landsmøte tirsdag til torsdag, og da gjorde man lite annet enn å sitte på en stol, spise og drikke alkohol... Ikke spesielt helsefremmende.

Husker ikke hvilket nummer i rekken dette treningsforbudet er dette året, men siden jeg ikke kan løpe likevel, passer det i grunnen å gjøre det unna nå. De siste månedene har jeg slitt med irritasjonen i et hudområde (treningsrelatert), og var til legen med det på fredag. Hun ble veldig lykkelig da hun øynet muligheten til å ta fram skalpell og sysaker. Tydelig at allmennleger får skjære altfor lite.

Jeg avslo sykemelding og prutet som nevnt hardt på treningsforbudet - skikkelig tøff i trynet. Men på vei til jobben var jeg plutselig ikke så tøff lenger, og jeg innså at det var bare å kaste inn håndkledet og krype til sengs resten av dagen.

I helga har jeg tatt det med ro, og føler meg fin. Badedrakten må legges på hylla i to uker til stingene er tatt, det må jeg bare leve med.

Det er lite å skrive om for tiden, og sjelden er det annet enn elendighet. Men motet er i behold. Har store planer om å komme sterkere og sterkere tilbake ut over vinteren. Jeg er nok nødt til å tenke litt alternativt foran det kommende året, og ikke satse alt på ett kort, dvs. løping. Heldigvis synes jeg kondisjonsidrett er moro, så lenge kravet til god teknikk ikke er altfor høye. Så det er muligheter for å ha det moro selv om jeg ikke kan løpe 10 mil i uka (som er drømmetreningsuka).
Eventyrlysten har bare økt de siste månedene, så jeg tenker ut nye egenkomponerte utfordringer og eventyr så det knaker om dagen. Håper å kunne realisere noen av dem i 2012.

Dusjing, treningens største risikomoment!

2011-11-06T20:01:00.000+01:00

Onsdag fikk jeg akutt merke at den største skaderisikoen ved trening ikke nødvendigvis er selve treningen - men derimot dusjen...

Jeg greide nemlig å knalle pannebrasken rett i knotten som man skur av og på vannet med. Selvsagt der kanten var skarpest (noe annet ville jo selvsagt vært helt utenkelig). Ytterligere beskrivelser av hendelsen har jeg ikke tenkt å gi.

Men det var vondt, jeg så stjerner og fikk en fin liten kul og et blårødt merke ut av det. Heldigvis har jeg pannelugg som dekker.

De som kjenner meg godt har ikke vært spesielt overrasket over denne hendelsen. Jeg har en ganske så omfattende historie å vise til når det kommer til hjernerystelser, skulder ut av ledd, blåmerker og skrubbsår. Heldigvis ikke så alvorlig da, bare at det skjer ganske ofte.

Denne gangen var det ingen stor hjernerystelse, men har følt meg veldig uvel på trening både
på torsdag og fredag - og har derfor avbrutt begge ganger. Var også veldig svimmel og rar i kroppen fredag kveld.

Helga har jeg tilbrakt på hyttetur sammen med alle kusinene mine. Har ikke løftet en finger eller anstrengt meg på noen som helst måte annet enn det man gjør gjennom å spise godt, drikke enda mer og le (mye!). Hevelsen i panna har nå gått ned, og det er heller ikke så vondt lenger. Regner derfor med å være tilbake i slag igjen i uka som kommer.

Futt'n Fart Fashion Team viser fram siste nytt på badehette- og bartefronten foran vintersesongen 2012 (dvs. fangsten etter at helgens pakkeutdelingen var over). Dessverre ser man ikke det fulle omfanget av Futts fantastiske haibadehette. Tipper de blir imponerte når jeg entrer the fast lane i svømmebassenget på Domus Athletica i morgen i min nye froskebadehette.

Adelheid tar grep om skisesongen

2011-10-27T20:40:00.000+02:00

Dersom nuet er kjedelig, får man leve litt i framtiden, ikke sant.
Dette er vel ikke akkurat helt i tråd med hvordan alle livsstilsguruer, -coacher, -mentorer, -filosofer, og hva de nå kaller seg alle sammen, mener man skal leve. Men som skadet og ambisiøs supermosjonist er det vanskelig å ikke bruke en del tid på å drømme om og planlegge de gode tidene som skal komme.

Opprinnelig plan var å gå et lengre skirenn den kommende vinteren. Siden de skirennene jeg hadde sett meg ut går tidlig i februar, tror jeg ikke det er særlig realistisk. Tvilsomt om jeg kan gå fire-fem mil på ski så tidlig. Skulle jeg gått Holmenkollen skimaraton måtte jeg også ha bestemt meg for det nå, og det kan jeg ikke.

Det jeg derimot kan bestemme meg for er å gå på skikurs, så det har jeg meldt meg på. Jeg er utrolig fornøyd med å være medlem av Skiforeningen. Så hvis du ikke er det, bli det - de har et fantastisk bra tilbud (pluss den kjempejobben de gjør i marka).

Krysser fingre og tær for at dette blir et vanlig syn i Nordmarka til vinteren.

Nå gleder jeg meg masse til vinteren, til de nye skiene jeg skal få av meg selv til jul (fordi jeg har vært så utrolig snill i år), og til skikurset som starter 18. januar. Regner med at jeg går klassisk på nivå med Bente Skari når jeg er ferdig (lurer på om de har noen pengene tilbake-garanti?).

Nå må bare beinet gro og nissen gi snille jenter snø til jul, så lover jeg å være litt i nuet igjen.

Med tigerbalsam og gladpack skal kroppen bygges...

2011-10-22T21:20:00.002+02:00

Jeg fikk det endelige bevis på at det er litt dårlig stelt med kroppen på torsdag. I det jeg løfter meg opp på kanten av svømmebassenget (med hendene) etter en veldig rolig vannjoggeøkt, setter det seg en kjempekrampe i høyre legg som sprer seg godt oppover bak låret. Deilig! Hadde mest lyst til å hyle som en stukken gris der jeg satt. Heldigvis gjorde tanken på hvor pinlig det ville vært å sitte på kanten å skrike i en svømmehall full av folk, at jeg beit tenna sammen og holdt ut til den verste smerten gikk over.
Hvem skulle vel tro at jeg var så sart og tander? Ikke jeg i hvertfall.

Muskelkrampen var av det riktig så reelle slaget, og har satt seg skikkelig. Kjenner veldig godt på den i dag også. Så nå prøves alle remedier tilgjengelig, deriblant tigerbalsam og gladpack. Leiligheten lukter deretter...

Trodde kramper kom ved overanstrengelse, jeg? Vet ikke om 75 minutter rolig vannjogging kvalifiserer til overanstrengelse? Det er stusselig i så fall.

Jeg har alltid hatt skikkelig fotballegger, og det har ikke blitt noe bedre av løpingen - heller motsatt. Leggene mine har bare vokst de siste årene, inntil nå. Buksene var merkbart løsere etter seks uker uten noen form for belastning på dem. Pluss at den venstre leggen er merkbart tynnere enn den høyre - ser ganske så latterlig ut faktisk.

Vel, jeg får vel bare ta dette som et hint om at det er på tide å foreta seg noe for å bygge opp igjen muskulaturen i leggene. De bokstavelig skriker jo etter det...

Derfor; to be continued...

Gleden over å være fysisk sliten

2011-10-14T21:00:00.001+02:00

Endelig, endelig, endelig har jeg begynt å kjenne på det å være fysisk sliten og lemster igjen. Det er klart bevis på at jeg lever - og det føles herlig!

På nåværende tidspunkt kjenner jeg på en karamell i høyre skinke, pluss at både lår og hamstrings er såre. Dette toppes av at skuldrene er konstant såre og slitne - grunnet gode doser svømming av typen crawl og butterfly (selveste skulderdødaren) toppet med brutal styrketrening. Ikke så rart kroppen lurer litt på hva det er som skjer.

Før jeg fikk svømmeprogrammer av pt'en for et par uker siden, hadde jeg ikke vært andpusten siden i sommer, så det har vært hard en overgang, gitt. Jeg hadde også helt glemt hvordan det er å trene hardt når tilgangen til oksygen er begrenset. For sånn er det jo i svømming - man må aktivt oppsøke luft, og helst så sjelden som mulig (i crawl i hvertfall - og det er det det går i).

Tror jeg har hatt framgang på svømmingen allerede, tross at jeg kun har trent et par-tre uker. Det er moro, og motivasjonen er foreløpig godt til stede. Ved å teste fant jeg også ut at jeg greide øvelser jeg ikke trodde jeg hadde inne (det er tross alt godt over 20 år siden jeg trente svømming). Både flipvendinger og butterfly var noe som lå latent i kroppen. Tross at dette var noe av det siste jeg lærte før jeg ga meg. Det var gøy å finne ut. Har helt klart mye å jobbe med teknisk både på vendinger og nevnte svømmeart, men det helt grunnleggende er der. Jammen bra jeg testet, i stedet for å gå ut fra at jeg ikke greide det (note to self).

Skal snart ha en ny pt-time for å sjekke framgangen både hva angår teknikk, fart og kondisjon. Jeg har høye forhåpninger om å få ned 400-metertiden min fra sist (jakten på pers er jo alltid en sterk motivator).

Nå er jeg i ferd med å trappe opp både mengde og intensitet på treningen igjen. I tillegg til svømming og styrketrening, har jeg også veldig forsiktig begynt å teste ellipsemaskin.
Det eneste som mangler for å få et fullverdig treningsprogram nå er langturer - men det er hinsides rekkevidde på lang, lang tid, så det må jeg bare leve med.

Jeg kommer til å være marinert i klorvann (og kan sikkert luktes på lang avstand for tiden) i lang tid framover. Dersom det er flere halv og helskadene kondisjonsutøvere der ute, så er det bare å joine meg i svømmehallen på Domus Athletica.

Goody two shoes...

2011-10-06T20:47:00.000+02:00

Sånn har det sett ut i gangen min i seks uker - men nå skal også høyreskoen få luftet seg.

Nå er høyreskoen er reintrodusert hos meg. De som deltok i tirsdagens Skjennungstua opp var de siste som fikk seg walkeren in action. Walkeren eller stinkefoten som jeg omdøpte den til mot slutten, ble levert tilbake til NIMI i går. For det fikk jeg lov til å betale 1500 kr... Koster å være skadet, gitt.

Tynn, stiv sak som skal være min følgesvenn i tre måneder framover.

I stedet for klampen om foten har jeg fått plate i skoen. Det vil si en veldig tynn, men helt stiv karbonsåle som jeg skal bruke i tre måneder framover. Sålen er så stiv at jeg ikke får noe fraspark i det hele tatt, så gangen blir fortsatt ganske rar.

Vet ikke om det egentlig var en forbedring å bytte ut moonbooten med karbonsålen. Var en liten nedtur her i går, da jeg oppdaget hvor ubehagelig den sålen var å ha i skoen. For det første fant jeg ingen sko som sålen passer i, så det strammer veldig over tærne - nettopp der det ikke skal stramme. Merker også at sålene ikke er spesielt bra forhold til problemet mitt med Mortons metatarsalgia - kjente med en gang at det området blir irritert. Ikke særlig lovende, i og med at jeg skal gå sånn i tre måneder.

I dag tidlig fant jeg heldigvis ett par sko jeg kunne bruke sålene i uten at det ble altfor ubehagelig. Men de skoene var egentlig klare for utskiftning og er heller ikke særlig representable i jobbsammenheng ol., så jeg blir nok nødt for å dra på skoshopping enten jeg vil eller ikke (og jeg vil ikke - tross at jeg i følge diverse TV-serier burde elske nettopp skoshopping kun i kraft av å være kvinne).

Var inne hos en ortopedingeniør i går, som var så snill at han ga meg noen støtdempende såler helt gratis for å hjelpe meg litt med ubehaget (dette var etter at han hadde fått 1500 kr. av meg vel å merke). Men mye tyder på at jeg må krype tilbake til ham ganske raskt, og tømme lommeboka for å få ham til å lage en ny såle til meg med følgene de egenskaper:
1. Forhindre Mortons metatarsalgia fra å oppstå.
2. La bruddene i metatarsene få gro i fred og ro.
Når man tar med i betraktningen at det var sålene jeg fikk for å dempe Mortons metatarsalgia som gjorde at jeg fikk tretthetsbrudd i metatarsene - kan det godt være at det er en umulig oppgave!

Uansett, jeg erklærer ikke slaget for tapt riktig ennå.

På den positive siden. Nå kan jeg sykle rolig med sykkelsko opp mot 45 minutter uten smerter. Dessuten begynner jeg å få riktig så dreis på svømmetreningen. Det var visst veldig gøy med treningsprogrammer. Plutselig har jeg svømt i 75 minutter uavbrutt helt uten å ha tenkt over det.
I tillegg kan jeg godt merke at jeg har trent styrketrening tre ganger i uka i sju uker nå. Noen som er klar for pushupkonkurranse i slynga eller?

Sosialt Oslo maraton

2011-09-26T20:41:00.011+02:00

Søndag sto jeg opp kl. 0700 med et smil om munnen. Dette tross for at det burde være i tidligste laget å stå opp på en fridag. I tillegg visste jeg at jeg skulle gå glipp av sykkel-VM, og det er ikke en bagatell for meg. Men i går var det kun én ting som gjaldt, nemlig min fjerde deltakelse i Oslo maraton - men denne gangen kun som tilskuer.

Stille før stormen

Jeg skulle ha med meg alle tre distansene, og måtte derfor komme i gang tidlig. Starten på 10 km gikk jo allerede kl. 09.45. Det var ingen tvil om at det var løpsarrangement på gang da jeg kom på trikken, og den var mye fullere enn den bruker å være så tidlig en søndag morgen. Man kan oppleve mange rare lukter på trikken, og denne morgenen var det tigerbalsamlukta som rådet. Det var også en påtakelig nervøs stemning om bord.

Da jeg kom ned på Rådhusplassen, møtte jeg tilfeldigvis Silja og en veldig nervøs Tim omtrent med det samme. Deretter gikk det slag i slag hele dagen; store mengder heiing og skravling med både kjente og ukjente - og altfor mye gåing. Tross at jeg ikke deltok som løper, kjente jeg det godt i beina på slutten av dagen. Håper legen min ikke leser dette...

Jeg hadde med meg kamera og hadde tenkt å ta bilder av dere alle, men jeg var altfor opptatt av å se etter dere og heie på dere til å få tatt noen bilder - og de få bildene jeg tok er helt elendige. Men det var mye morsommere å være der fullt og helt enn å se på bilder av det i etterkant, ikke sant?

Da jeg sto på startstreken som blodfersk løper under Oslo maraton i 2008 kjente jeg absolutt ingen andre enn meg selv som drev med løping (og jeg drev vel knapt med det selv heller). Jammen godt at jeg hadde en søster som ville være med å holde en nervøs førstegangsløper i hånda da. Mye har forandret seg på tre år, også Oslo maraton - som har blitt et mye mer profesjonelt arrangement.

I går det virkelig gikk opp for meg hvor mange nye jeg har blitt kjent med etter at jeg begynte med løping, og jeg hadde mange å heie på på alle distansene (så jeg rakk ikke se dere alle, dessverre).

På 10 km var Einar fra OSI førstemann som dukket opp, tross fall ble det både pers (33.23), klasseseier og femteplass totalt. Dette ble behørig feiret på Max på Egertorget etterpå med en luksusshake med sjokolade. For de som ikke har testet det, løp og kjøp; beste milkshake i byen!

Einar i fint driv nedover Karl Johan! Best han husker dealen vi inngikk på søndag; jeg spanderte mikshake i bytte mot ny pers på 32-tallet på Hytteplanmila, no pressure...

Var det noen som sa dårlig fotograf - men her er i hvertfall Mette på vei inn til klasseseier på 10 km

Mauro i ryggen på Øyvind - jeg tror det var omvendt rekkefølge i mål

Siri tilbake der hun hører hjemme - på løp, hurra!

Etter å heiet meg småhes på 10 km var det klart for maraton, også der med flere kjente fjes. Blant annet var det et lite lokaloppgjør internt på treningsstudioet der jeg trener mellom Jarle og Gerhard.

Jarle på vei ned Karl Johan (mellom mennene i grønt og svart)

Gerhard vant duellen, men Jarle vant klassen sin. Gratulerer! Skikkelig bra reklame for å trene på Studentidretten - to utøvere rett over 2.45 på maraton.

Til slutt var det halvmaraton, og der var det så mange kjente at jeg slett ikke fikk med meg alle, rakk å heie på alle, eller kan nevne dere alle. Men oi så moro det var å se på dere.

Per Christian var den eneste jeg rakk å ta bilde av på halvmaraton. Han greide å få fram et smil i spurten 100 meter før mål - det er imponerende!

Men noen må nevnes spesielt. Som sagt har jeg fått mange nye bekjentskaper de siste årene. De første fikk jeg gjennom deltakelse på forumet på Kondis.no. Deretter via bloggingen, OSI og SRM og så via, via, via osv.
Gjennom bloggingen har jeg det siste året kommet i kontakt med Jan Frode holder til i Trondheim. Møtte han og kona Maren for første gang i går, veldig i forbifarten. Fikk gjøre litt nytte for meg ved å stille opp som privat drikkestasjon på Rådhusplassen for Jan Frode, og det funket kjempebra, tross mye folk. Han løp inn på tiden 1.20.04 på halvmaraton. En brukbar tid, for å si det mildt. Enda mer imponerende blir det når mannen kan fortelle at han gjennomsnittlig løper ca. 3 mil i uka (og er ganske fersk løper). Mulig det er en del som har lyst til å krype ned i fosterstilling og grine når de hører det? Jaja, noen er mer skapt for å løpe enn andre. Men gleden over løping kan vi alle ha, den er ikke avhengig av tiden man løper på (i hvertfall ikke bare...). Håper dere kom dere vel tilbake til Trondheim, og så håper jeg vi sees igjen på løp en gang.

Håper for øvrig alle hadde det like gøy som meg i går. På samme måte som jeg sto opp med et smil, la jeg meg med et smil om munnen, mett av inntrykk. Til neste år håper jeg å være blant dem som mottar heiing, men om det skulle skjære seg igjen så er det slettes ikke så verst å være OM-tilskuer heller.

Futt'n Fart Swimming Team

2011-09-22T18:50:00.001+02:00

Fra tidligere bedrifter i FFST

Sånn ligger det nemlig an for øyeblikket, og i overskuelig framtid - klorlukta kommer til å ligge som en eim rundt meg denne høsten/vinteren. Var på besøk hos legen på NIMI for en sjekk på onsdag. Tross at jeg nå skal få lov til å begynne å sykle bittelitt lett med sykkelsko også med den ødelagte foten, er treningseffekten av 15 min lett sykling minimal. Opptrappingen i forhold til vektbærende idrett vil også gå veldig sakte, så skal jeg få noen orden på kondisjonen igjen må det skje på andre måter. I morgen skal jeg nemlig til ortoped og få en stiv karbonsåle som jeg skal gå med i minst tre måneder etter at jeg har kastet walkeren. Tviler på at det blir mye løping med den.

Samtidig har fått lov til å begynne å svømme/vannjogge igjen - i helt ubegrensede mengder så lenge jeg ikke tar fraspark med venstre fot. Men for at jeg ikke skal forgå av kjedsomhet så snart nyhetens interesse har lagt seg, måtte noe gjøres. Så på mandag hadde jeg pt-time i svømmehallen for å få satt opp treningsprogrammer. Gledet meg veldig til dette, for det føles som et veldig stort steg mot å komme i gang med trening igjen. I mitt hode driver jeg nemlig ikke med trening for tiden, jeg har jo ikke vært andpusten siden august - så nå begynner det jammen å bli på tide.

Timen forløp som følger: Hun kikket på hvordan jeg svømte (crawl) og konstanterte at det ikke var så verst, men at det var noen småting å jobbe med. Rart hvordan jeg, uansett sport, ender opp med å jobbe med å få fram brystkassa og hofta. Ergo, kanskje teknikkjobbingen jeg skal bedrive framover i bassenget vil få nytte når jeg kommer meg ut på veien igjen. Det er lov å håpe.

I tillegg kjørte hun en 400-metertest på meg. Det gikk ikke så verst, tatt i betraktning at jeg knapt har svømt siden jeg var 13-14 år, ikke har trent kondis på lenge, ikke tok flipvendinger eller kan sparke fra i kanten ved vending pluss at det var flere (tregere) svømmere i banen. Ergo, tross et greit resultat er forbedringspotensialet STORT. Tiden jeg satte skal jeg jammen knuse så jomer flere ganger før jul. Endelig er det mulig å perse i noe igjen, oh joy (helt sant)!

Så nå er det teknikkterping og svømme hardt som gjelder. Har fått fem programmer med fokus på litt teknikk og mye kondisjonen; lungekapasitet som en middels hval er målet.

Jeg kommer nok til å ta noen flere pt-timer med Hanne (som hun het). Blant annet er målet å lære meg skikkelig flipvending igjen, samt få sjekket at jeg får en god framgang. Det er vel bare å innse at skal jeg få til det jeg vil, må jeg spe på meg alternativ trening som er mindre belastende for beina enn de jeg har bedrevet til nå. For selv om bruddene vil gro (ja, det er snakk om flere - jeg spurte nemlig legen på onsdag), er de andre problemene kroniske og vil nok dukke opp igjen etter hvert.

Hvis jeg nå både får fart på løping og svømming, er det kanskje noen som vil tenke at veien fram til en debut på triathlon kanskje ikke er så lang. Vel, jeg er nok ikke helt fremmed for tanken, men synes fortsatt sykkelterskelen er høy. Ikke selve syklingen, men alt utstyret som både skal kjøpes og tas vare på (tid- og kostnadskrevende). Triathlon er definitivt ingen billig sport. Men hvem vet, kanskje jeg skal bli en ironwoman når jeg blir stor - det er lov å drømme i hvertfall.

Oppladning til Oslo maraton

2011-09-18T20:34:00.000+02:00

Målgang 2008 (debut halvmaraton)

Målgang 2009 (debut hel distanse)

Snart i mål 2010 på ekstremt vonde bein

Årets Oslo maraton skulle blitt min fjerde, men deltakelsen i 2011 blir kun som tilskuer. At det endte sånn er egentlig ingen overraskelse. Alt har vært så usikkert så lenge nå. Det var jo under fjorårets OM plagene i beina virkelig slo ut i all sin grufulle prakt. Etter det ble det bare verre og verre, til det nå i sommer kulminerte i tretthetsbruddet. Jeg har derfor utsatt å melde meg på noen av distansene. I sommer hadde jeg en plan om at jeg kanskje skulle kunne løpe 10 for Grete, uten å være nøye på tiden, men selv det ble til slutt helt uaktuelt.

Likevel, jeg gleder meg masse til søndag. Og som tilskuer behøver man ikke gjøre noe valg hva angår distanse, jeg kan delta på alle tre - og det skal jeg også gjøre. Lover å heie på alle og skrike meg hes, så når vi endelig kommer til halvmaraton er jeg sikkert stum og har ingen hud igjen i håndflatene etter all klappingen. Kanskje jeg bør gå til anskaffelse av et realt bilhorn, sånn at det jeg har en backup når stemmen eventuelt svikter.

Planen er å mingle i start- og målområdet, samt ha et fast tilhold på Rådhusplassen utstyrt med matpakke og termos. Husk å vinke når jeg roper (men bare hvis du orker da, viktig å bruke kreftene på det som virkelig teller).
Jeg vet om veldig mange som skal løpe på søndag, men har på langt nær oversikt over alle. Hvis du vil ha heiing på søndag så gi lyd i kommentarfeltet; startnr. og distanse. Så skal jeg gjøre hva jeg kan for å å bidra til at du kommer gjennom løypa med flyt og godfølelse. Hvis det er spesielle ønsker hva angår oppmuntring, så kom gjerne med det også.

Ha en riktig god oppkjøring, på søndag er det fest! Heia, heia, heia!

"Gode nordmenn løper ikke sakte"

2011-09-15T20:01:00.000+02:00

Kjetil Rolness har skrevet et innlegg i Dagbladet med tittelen Gode nordmenn løper ikke sakte.
Anbefales for de som ikke har lest den.

Jeg har skrevet om temaet flere ganger selv også, hvordan nordmenn og svensker (m.fl.) innstilling til mosjonskonkurranser skiller radikalt fra hverandre. Veldig enig med Rolness i det han skriver. Jeg ser at massemønstringstrenden er på vei inn i norske arrangementer også, men det er fortsatt langt igjen.
Hvis du vil delta på en skikkelig løpefest må du til Sverige, og jeg anbefaler alle å delta på svenske løp. Særlig på de store er det fantastisk stemning. Mange av heiaropene jeg fikk fra ukjente både i Stockholm og i Gøteborg vil jeg huske for alltid.

Samtidig, som den gode nordmannen jeg er, jeg skal ikke bare gjennomføre - jeg skal ha en god tid også... Greia er bare at den ene holdningen ikke behøver utelukke den andre - det er plass til oss alle.

Trening for enbeinte

2011-09-11T19:09:00.001+02:00

De tre første ukene med leging av metatarsbruddet er stort sett det meste av aktiviteter forbudt. Jeg får lov til å trene styrke så lenge jeg ikke belaster under foten, og så får jeg lov til å bedrive den utrolig morsomme sporten sykling med ett bein. Det er ikke spesielt motiverende, så det har blitt litt skulking og unnasluntring. Treningsskulk er ikke særlig vanlig kost her i gården lenger, så det blir bra å få flere aktiviteter inn på treningsplanen.

Fra min faste fritidshangout nå for tiden - multisportrommet på Nydalen Athletica (om noen lurer på hvorfor jeg er helt alene, så kan én forklaring være at bildet er tatt ca. kl. 07.15 på morgenen)

På styrketreningsøktene mine er det flere som har kommentert at de synes jeg er fryktelig tøff som trener med det beinet der. Artig å høre så klart, men det ser jo verre ut enn det er. Det har også bare vært velvilje knyttet til å få skudd av venstre pedal på en spinningsykkel på senteret der jeg trener, sånn at jeg har kunnet sykle.

Så gjør man så når man skal sykle med ett bein:

Finn en egnet sykkel - helst på enden sånn at du kan sette en pute inntil uten å forstyrre andres sykling.

Skru av pedalen og sett puta helt inntil sykkelen.

Husk å legge pedalen, verktøyet og skruene på et synlig sted, sånn at du finner dem igjen.

Med litt lavere sete og høyere styre enn vanlig, venstre fot pent plassert på en pute og høyre fot fastspent med sykkelsko er det bare å gå i gang. Alt kan løses bare man er litt kreativ. Så er det bare å sette i gang med moroa!

Styrketreningen synes jeg er mye enklere å få til enn ettbeinssyklingen. Fortsetter jeg sånn kommer jeg til å bli råsterk til jul (i overkroppen vel å merke, å trene beina er verre). Vet ikke helt hva jeg skal bruke det til, men har et lønnlig håp om at det skal bli både skiføre, og at det skal være fysisk mulig for meg å gå en del på ski til vinteren.

Styrkesirkel ala Adelheid

Bare se, men ikke røre - men jeg savner dere mine kjære kettlebells..

Henge i slyngene går bra, selv om walkeren er litt vanskelig å få inn i slynga.

Egenkomponerte treningsprogrammer, spesialdesignet for skadeperioden.

For øyeblikket det bare noen få dager igjen til jeg kan begynne å trene i basseng igjen (onsdag er dagen). Oi, som det virker gøy nå. Tidligere har jeg jo sutret over at det er så kjedelig, men slik situasjonen har blitt, har det plutselig blitt veldig fristende.

Jeg har også bestilt meg en time med personlig trener i svømmehallen. Det er nemlig mulig i Studentidretten der jeg er medlem. Formålet med det er å få satt opp treningsprogrammer, slik at jeg kommer i gang med intervalltrening igjen. Må gjøre noe for å få formen opp igjen til skisesongen. Spent på hvor tungt det vil være å begynne å trene litt hardt igjen etter såpass lang treningspause - nå er det straks en hel måned siden siste løpetur.
Lurer på hvor tung (men forhåpentligvis fantastisk) den første løpeturen etter alt dette vil være?

Krykker - be gone!...

2011-09-09T21:20:00.000+02:00

Jeg har nå endelig fått kvitte meg med krykkene, men klampen om foten beholder jeg i fire uker til. Skulle gjerne symbolsk ha kastet krykkene i elva eller noe sånt, men jeg skal pliktoppfyllende levere dem tilbake til NIMI og få tilbake depositumet mitt.

Dette burde jeg også ha kunnet nå (men dette er altså ikke meg)...

I løpet av de to siste ukene har jeg ikke lært meg noen kule krykketriks. Jeg innser nå at jeg burde ha benyttet tiden bedre. Det mest avanserte jeg har gjort er å balansere to ølbokser simultant med to krykker - men vanskelig nok det egentlig.

Da jeg var barn syntes jeg det så så kult ut med krykker, men greide aldri å slå meg hardt nok til at jeg fikk teste det. Nå kan jeg ikke si at at det slettes ikke var så kult som jeg trodde da jeg var sju.
Det er og har også vært vanskelig å skulle holde seg i ro når man har lagt seg til en så aktiv livsstil som jeg har, men det går når man må. Men når sola stråler holder det hardt.

Etter to hele uker på krykker har jeg blitt en del erfaringer rikere. Tidligere har jeg skrevet om at mitt forhold til avstander har endret seg mye etter at jeg begynte med langdistanseløping. Nå har det definitivt snudd igjen. Den siste tiden har alt vært ekstremt laaaangt unna. Det har vært liten forståelse for at Ruter ikke har et stopp rett utenfor døra mi, med en ekspressbuss som hadde satt meg av rett utenfor døra til jobben min. I stedet har det vært humpe, humpe, humpe mellom stoppesteder og dit jeg skal til og fra.
Jeg har sikkert vært en av de flittigste brukerne av trafikantenapp'en disse to ukene. Opptil flere ganger har jeg feilberegnet tiden og sett bussen gå fra meg, det går jo så utrolig sakte med meg.

Så jeg har jeg testet å løpe etter både trikk, buss og t-bane. Noen ganger er sjåføren av den vennlige sorten og venter litt ekstra, andre ganger er det ingen nåde å få. Beste episoden var da jeg forsøkte å løpe med krykker ned trappa til Storo t-banestasjon for å rekke banen dagen etter at jeg fikk krykkene (og var veldig uerfaren), sikkert litt av et syn. Det var nesten så det endte i enda større skader enn de jeg allerede har pådratt meg. Heldigvis var det ei snill dame som holdt døra åpen sånn at jeg kunne roe ned tempoet, og kom meg helskinnet ned og inn på t-banen den gangen.

Det har også vært en annen erfaring, nemlig hvor hensynsfulle og snille folk kan være - og innimellom slettes ikke er. Heldigvis er det sistnevnte som er unntaket, og førstnevnte som er regelen.
Nesten hver dag har det vært noen spør meg om jeg vil sitte, og er villige til å gi fra seg plassen sin til meg på bussen/trikken/t-banen. Dører åpnes og eller holdes åpne for meg, ting bæres osv. Det kan man absolutt bli vant til. Nøt kanskje ikke dette aspektet nok mens det varte. Tipper det stort sett gir seg nå som krykkene er borte, for jeg har jo sett mer invalid ut enn jeg egentlig er.

I tillegg har jeg fått kjenne på kroppen hvor lite handikappvennlig samfunnet faktisk er, selv om universell utforming skulle være normen. Hva gjør en rullestolbruker når heisen er ute av funksjon? Jeg kan tross alt gå trapper, selv om det tar tid. Ny respekt for rullestolbrukere her i gården altså.

Min hektiske møtekalender er heller ikke vært særlig handikappvennlig. Det er laaaangt fra Gaustad til Blindern på krykker. Har prøvd å ymte frampå om at min arbeidsgiver burde investere i en Segway, men det har vært lite gehør for forslaget. Får man Segway på blå resept eller hjelpemiddelsentralen? Har noen av partiene det på programmet nå i valgkampen? I så fall kan jeg vurdere å bytte parti.

Det har blitt en del utgifter tilknyttet skaden - igjen; hvem sa at løping er en billig idrett?
Det er kostbare greier å bruke det private helsevesenet i stedet for det statlige - men i mitt tilfelle har jeg hatt lite valg. Fastlegenes resept på idrettsskader er; en pakke Voltaren og to uker helt i ro. Og skulle man greie å grine seg til å bli henvist videre til en spesialist eller andre undersøkelse er ventetiden uendelig.
Så ja, jeg betaler gladelig det det koster å være pasient på NIMI. Et månedskort kan jeg også saktens greie å finne penger til.

Men det har absolutt vært lyspunkter og positive ting:
Tross medisinske utgifter, har jeg også spart penger.
For det første sliter jeg ikke ut treningssko, så skogarderoben vil nok ikke behøve utskiftninger på en stund.

I tillegg får jeg brukt klær jeg ikke får brukt ellers. Jeg sykler jo stort sett alltid dit jeg skal, og da er det så upraktisk med skjørt og kjoler. Mens nå er det det eneste jeg kan bruke, siden bukser ikke går utenpå walkeren.

Ikke trenger jeg deler eller service på sykkelen heller. Og antall kroner brukt på startkontingent i løp er null. På denne tiden av året skulle jo lappene egentlig har flydd ut i lommene til diverse løpsarrangører.

Jeg har også passet på å bli syk nå mens jeg likevel var hemmet fra å trene. Veldig bra timing syntes jeg selv, og har ikke vært lei meg for det. Vanligvis bruker jeg å bli skikkelig forbanna når jeg blir syk, og jeg ikke kan trene som jeg vil. Men nå har det bare vært harmoni og balanse i sjelen...

Selvsagt har jeg de siste to ukene måttet forklare hva som har hendt en haug med ganger. Hyggelig at folk bryr seg selvfølgelig, men jeg er litt lei av å høre standardfrasen; Løping er farlig, det må du slutte med! Haha! Men jeg tror jeg sparer ytterligere kommentarer til et senere innlegg.
Men om det er flere som lurer på hva det er som feiler meg, så er det mulig å lese om metatarsbrudd her. Enjoy!

Et lite innblikk i hva folk driver med på nettet

2011-08-28T19:50:00.004+02:00

Google har laget flere funksjoner for oss som bruker deres produkt Blogger som nettsted for egen blogg. Blant annet kan jeg se hva folk har søkt på for deretter å havne på min blogg.
Hvis noen nå ble veldig svette, jeg kan ikke se hvem dere er - så ingen fare...

Men innimellom kommer det opp helt syke ting, og dette har derfor blitt en funksjon som jeg sjekker med jevne mellomrom. Jeg har notert meg noen highlights som gir et lite innblikk i hva som foregår der ute i Cyberspace.

Jeg kan starte med det samfunnsnyttige.
Et par ting jeg virkelig har lært er at folk er opptatt av stinkende treningsklær samt hvorvidt lykke kan kjøpes for penger - søk av denne typen får jeg veldig mye treff på. Tre innlegg ser derfor ut til å leve sitt eget langvarige liv der ute på weben.

http://futtnfart.blogspot.com/2011/03/lykke-kan-faktisk-kjpes-for-penger.html
De som er ute etter oppskriften til lettkjøpt lykke, tror jeg blir veldig skuffet. Er vel ikke alle som er enige i at den består av to uker steinhard trening fra morgen til kveld...

http://futtnfart.blogspot.com/2010/09/blir-man-ufin-av-lping.html
http://futtnfart.blogspot.com/2011/01/om-stinkende-klesvask-og-andre.html
Vellykket fjerning av svettelukt, der leverer jeg i større grad varene synes jeg selv - og det har jeg også fått flere positive tilbakemeldinger på - også i det virkelige liv.
Har blant annet fått vite at jeg har reddet en av mine klubbkamerater fra å bli kastet ut hjemmefra, de illeluktende treningsklærne var i ferd med å bli for mye for samboeren. Så ille var det vel kanskje ikke, men svettelukt i klær kan bli utrolig ekkelt.

Om det finnes ørret i Lappvatnet, alkohol på Øyafestivalen, sauer i Nordmarka, modne tyttebær 2011, feste göteborg torsdag og temperaturen i Randsfjorden er også ting folk har funnet svar på i min blogg, kanskje?...

Svaret på kettlebell støl har jeg definitivt, og det er JAAAA!

Ikke visste jeg at resultatet av solkremtest 2011 tenåring fantes på min blogg - men det påstår Google. Det samme gjelder Zycomb nesespray buser...

Turnsokker og vann velsignet av paven påstår Google også at det er mulig å finne kunnskap hos meg.

Så til de mer morsomme/absurde variantene - og de er det en del av:

Søker du f.eks. på følgende; triste ting på m, da er det rett inn på min blogg. Velkommen til Adelheids melankolske hjørne.

Et skikkelig bra søk var kåt på min kiropraktor. Stakkars deg, håper det blir en ordnings på problemet - beklager at jeg ikke kunne hjelpe deg.
I samme sjanger så var det også noen som hadde tastet inn Olav kåt, og havnet hos meg. Hvor skuffa ble du på en skala fra 1 til 10?

Av andre merkelige søk kan jeg nevne flyndre i bekk, futt halleluja og mann på grusvei og skog. Hva var dere ute etter egentlig?

Du som søkte skulle aldri ha gjort, fikk vel kanskje mange treff på min blogg. Som sagt tidligere; jeg lærer alltid av mine feil, men jeg må få lov til å gjøre dem først!

Så et søk som gjorde meg sugen på kamferdrops og gammeldans; futt og fart på jentefest for gamle jenter. Uff, jeg er vel ikke helt der enda, er jeg?

På trefftelleren jeg bruker, er det en funksjon som forteller hvor høyt opp jeg blir rangert i et googlesøk. For eksempel er det ingen som har mer å si om maraton og forkjølelse enn meg, der er jeg nemlig #1 hos Google. Dessverre kan man kanskje si? Om jeg er en nestor på feltet, tviler jeg på, men jeg har i hvertfall lært at man ikke skal konkurrere når man er syk. Det kostet meg flere måneder i fjor.

Hvis du søker på løping er jeg #5 og bakkeintervaller #6. Vet ikke om det er så bra for de som faktisk er ute etter kunnskap på feltet?

Men det beste er at min blogger rater som #7 hva angår alkohol og løping. Nuvel, så lite som jeg drikker, så har jeg hatt lite anledning til å teste dette. Tror heller ikke at jeg har særlig mer enn én til to løpeturer i bakfylla på samvittigheten heller.

Jeg er også Googles beste treff hva angår Hammern Bjørnholt Hakloa. Men så har jeg også vært i det området mange ganger, og skrevet en del om det. Nye innlegg med namedropping av steder i Nordmarka kommer nok.

Derimot er jeg veldig skuffa over at jeg kun er #5 på søket turnsokker voksen.

Kunne fortsatt dette innlegget i det uendelige, men får spare litt gull til en annen gang. Faktisk har jeg også sensurert meg selv litt også - noen søk bør ikke offentliggjøres. Men jeg kan forstå nysgjerrigheten...

Jeg oppfordrer dere til å fortsette den gode, morsomme og innimellom veldig rare søkingen, man får ikke mer moro enn det man lager selv...

Krykker og klamp om foten

2011-08-23T15:15:00.000+02:00

De siste to dagene har jeg vært hjemme fra jobb på grunn av kraftig øreverk. Lurer på hva sjefen sier når jeg dukker opp på jobb igjen med krykker?...

Krykker og en ultracool moonboot...

Hadde time på NIMI i dag, og den måtte jeg få med meg, øreverk eller ei.

Gikk inn på Ullevål stadion og følte meg tilnærmet frisk (i beina i hvertfall), og kom ut igjen som krøpling. Det vil si med en såkalt walker (en slags avtagbar gips) på venstre fot samt krykker. At det skulle være så alvorlig hadde jeg ikke trodd, men det var det altså (tretthetsbrudd i forfoten).

Skikkelig klamp om foten (til 250 kr. i uka - dyr sko)

Vel, de neste to ukene skal jeg altså stavre meg rundt på krykker. Jeg har aldri trengt krykker noensinne tidligere, men alt skal jo prøves her i livet, ikke sant? Moonbooten skal sitte på i hele seks uker framover.

På vei hjem forsøkte jeg meg på kunststykket å handle i en matbutikk med krykker. For et jævla forbanna styr. Tror jeg så rimelig grinete ut der jeg forsøkte å balansere handleposer, håndveske og krykker... Øreverk er heller ikke akkurat en tilstand som bringer fram det beste i en, så godt ingen kom i veien for meg på vei hjem.

Nå må jeg også skaffe meg månedskort. Jeg har bodd i Oslo i 16 år, og hatt månedskort tre ganger i løpet av den tiden. Skal vel få testet tålmodigheten bra framover, tenker jeg.
Jeg mangler helt pendlergenet. Inntil nå har jeg jo nærmest ansett det som en grunnleggende menneskerett å kunne gå eller sykle overalt hvor jeg skal til daglig (ergo: jeg har ikke bil eller den minste vage plan om å skaffe meg det). Jeg har tilogmed handlet hvitevarer og flyttet en madrass på sykkel.

De neste tre ukene er den eneste treningen jeg får gjøre å sykle med ett bein og styrketrening som ikke innebærer noen som helst belastning på fotsålene. Fun, fun, fun!
Om tre uker kan jeg begynne å svømme og vannløpe igjen - gleder meg allerede.

Jaja, jeg skal leve litt gjennom dere andre denne høsten, og skal komme å heie på så mange løp jeg bare kan. Merker at jeg den siste tiden har sett lengselsfullt på alle som er ute og jogger, og lurer på om de skjønner hvor heldige de er? Trolig ikke... Det skal jeg huske på når jeg eventuelt kan begynne å løpe igjen.

Dere som kan, vær snille og løp noen kilometer for meg i høst. Jeg håper å være tilbake til skisesongen.

Ny pers i tålmodighet...

2011-08-20T21:09:00.000+02:00

Og den blir stadig forbedret, hver eneste dag faktisk. Det siste året har det stadig blitt satt nye bånnperser på forskjellige distanser innen løping. På den andre siden setter jeg altså i stedet stadig nye perser i tålmodighet...
Vente på at det skal gå framover, at det skal gå over, vente på undersøkelser, svar fra leger, fotsenger, behandlinger osv. osv...

Med dette mottoet skal svømmehallen nå erobres...

Har ventet lenge, lenge, lenge på at jeg skulle bli bedre (og håpet at det skulle gå over). I stedet har jeg bare blitt verre og verre og verre. Jeg skal glatt innrømme at dette ikke har vært eller er spesielt gøy, og at jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre og hvordan jeg skal takle det. Særlig siden føttene er et område som belastes både ved skigåing og sykling også - jeg kan derfor ikke bare bytte idrett.

Skjelettscintigrafien i forrige uke viste at beina er stressa - begge beina faktisk (men venstre verst). Jeg har bare blitt verre av alt jeg har prøvd for å bli bedre. Min egenmekka teori er at fotsengene er for tøff belastning for andre deler av føttene - det er i hvertfall sånn det kjennes ut for meg. Og med den siste justeringen gikk det riktig galt, fort!
Det er jo veldig rart hvis jeg har fått tendenser til stressfrakturer i føttene nå. Det siste året har jeg jo bare løpt mindre og mindre og mindre - og belastet mindre enn noensinne siden jeg begynte å løpe. Men nå er det også totalforbud - jeg er løpeinvalid på ubestemt tid. Jeg skal ikke engang gå, hvis jeg kan unngå det (og det er jo som kjent lett...)

Da jeg snakket med legen på tirsdag, sa han at jeg kunne sykle. Det har jeg testet - og det tror ikke jeg!... Venstre foten ble veldig irritert, og etter hvert ganske vond. Så ikke sykling heller altså, da står jeg ikke igjen med mange muligheter til å bevege kroppen.

Det synes ikke å være mulighet for noen form for organisert trening ukene som kommer, siden jeg ikke kan gjøre noe som helst som belaster beina. Målet var jo å trene mindre alene og mer sammen med andre, slettes ikke det motsatte... Forsøkte meg på en yogatime i dag, men selv det ble altfor stor belastning. Så det utgår også.

Jeg kan heller ikke bedrive noen form for uteaktiviteter, og det er egentlig det aller verste. Høsten er jo en fantastisk tid å være ute i skogen - det kommer til å bli et stort savn.

Velutstyrt og klar for mange treningsøkter i basseng.

Svømmehallen er tydeligvis et sted jeg skal tilbringe mye tid framover. Jeg er ikke akkurat supermotivert, men må forsøke å gjøre det beste ut av det. Har bestilt pt-time, sånn at jeg kan få litt tips på hvordan jeg kan sette opp noen treningsprogrammer som gjør svømmingen litt mer interessant. Vil jo ikke miste all kondisen heller - da blir det tungt å komme i gang igjen.

Jeg har tidligere i sommer kjøpt meg en vanntett mp3-spiller, og den fungerer. Uten den hadde jeg slitt med å orke vannjogging i mer enn 5 minutter, men med den er det til å holde ut litt lenger.
Har nå også anskaffet meg et eget flytebelte, like greit å ha et eget nå som jeg skal drive med det så mye. Det er jo ikke som jeg skal handle noen nye løpesko på en stund.

Denne gjengen skal samle støv en stund (men ikke for alltid håper jeg)

Kommende tirsdag skal jeg til legen og avtale videre behandling, pluss at jeg får vite mer om hva det som egentlig feiler meg nå. Greit med litt mer visshet.

Høsten er full av løpsarrangementer, men denne høsten blir jeg kun å se som tilskuer. Jeg kommer til å få med meg det jeg kan fra sidelinjen. Så hvis noen har behov for support på Nordmarkstravern eller Oslo maraton er det bare å si i fra. Jeg hjelper gjerne. Til da regner jeg med å være mye mer mobil på sykkel igjen også.

Adelheid tester skjelettscintigrafi

2011-08-11T18:50:00.001+02:00

Før jeg begynte å løpe visste jeg knapt hva en lege var, enda mindre hva en fysioterapeut, kiropraktor eller naprapat drev med. Alle disse profesjonene har jeg god kjennskap til nå. I tillegg har jeg testet en masse fancy maskiner som finnes i det norske helseapparatet. Tidligere i vår tok jeg MR, i dag har jeg testet skjelettscintigrafi på Rikshospitalet (nukleærmedisin) og blitt tatt bilder av med et gammakamera.

Jeg fikk veldig vondt i venstre fot da jeg var i Jemtland i sommer (mer enn vanlig). Dette forverret seg raskt da jeg kom hjem. Smerten ser ut til å ha forflyttet seg, og det mest smertefulle området er nå venstre stortå og tilhørende tåpute, og vi snakker da intens stikkende/støtvis smerte som kommer brått. Når det skjer er det ingen vei tilbake, løpeturen er over...

Så da var det bare å vente på at legen min på NIMI skulle komme tilbake fra ferie, og avlegge ham nok en visitt. Jeg begynner å bli godt kjent i gangene på Ullevål stadion, dessverre. Han jeg går hos er idrettskirurg og har sett det meste, men han klør seg litt i hodet av dette han også. Han trykket masse på foten og det tok litt tid før han fant noe, men det han fant var ikke særlig godt. Auuuuuuuuuuu!
Ergo fikk jeg henvisning til Rikshospitalet for skjelettscintigrafi, for å se om bildene derfra kunne vise noe mer enn det man kunne se på MR'en.

Jeg har blitt godt kjent med at man må smøre seg med en stor dose tålmodighet når man blir henvist videre til sånne undersøkelser, men denne gangen tok jeg feil - og hurra for det. Jeg var hos legen på tirsdag denne uka, onsdag ble jeg oppringt av Rikshospitalet som grunnet en avbestilling kunne gi meg time allerede i dag. Så store deler av dagen i dag har blitt tilbrakt på Riksen.
Scintigrafi er omfattende greier. Først får man sprøytet inn et radioaktivt merket kjemisk stoff som inneholder fosfat i armen samt at det tas bilder. Deretter venter man i tre timer på at stoffet skal bre seg ut i systemet. Til slutt er det inn i gammakameraet for å ta bilder, og det tok nesten én time det også. Så det var den dagen.

Timene imellom brukte jeg på å trene for å irritere opp vondtene mest mulig, slik at bildene ble best mulig. Jeg løp en liten runde i skogen oppe ved Sognsvann. Virker som om hvile har hjulpet litt, jeg greide nemlig ikke å gjenskape den akutte smerten som jeg har fått i det siste, men så har jeg også hatt helt løpefri i ei hel uke.

Likevel, hun som styrte gammakameraet, sa hun kunne klart på bildene at jeg hadde vondt i beina. Hun pekte på de samme punktene som de jeg også kjenner. Så det var jo betryggende. Nå gjenstår det å se hva slags konklusjoner de kan trekke ut av bildene. Føljetongen fortsetter... I mens må jeg smøre meg med tålmodighet mens jeg venter på svaret.

Hvis det bare er nerver, og ikke noe annet, er det vel mer eller mindre kjørt for mine løpeambisjoner. Lite å gjøre ut over det som allerede er prøvd. I min fortvilelse har jeg allerede vært og kikket på nettsidene til Oslo kajakklubb, det kan jo i hvertfall ikke belaste beina? Men jeg kommer til å håpe i det lengste...

Sussebass, du er så søt!

2011-08-09T20:36:00.004+02:00

Hvis du har studert på Blindern, sånn som meg, så er du kanskje en av dem som har stått i en av kantinene/kaffebarene og bestilt en Sussebass. Hvis du i tillegg er av typen som lett blir flau, har du kanskje bare hvisket fram bestillingen eller rødmende/fnisende pekt på menyen (dette har jeg kun observert - jeg tør å si høyt og tydelig at jeg vil ha en Sussebass!).

For de uinvidde - sussebassen jeg snakker om nå er en smoothie, og en av mine absolutte sommerfavoritter. Det har blitt en del av den denne sommeren, og de foregående sommerene.

Selv om jeg både er glad i å lage mat og tilbringer mye tid på kjøkkenet, har jeg delt lite av dette på bloggen. Siden jeg nå har så vondt i venstre fot at jeg nesten ikke orker å gjøre noe som helst på treningsfronten (surving rundt det tar jeg en annen dag), må jeg jo skrive om noe.
Og noe skal jeg jo også trøste meg med - og hva kan vel da være bedre enn en Sussebass? Det er bedre enn smågodt, og i tillegg er det sunt - proppfull av vitaminer,antioksidanter, fiber, mineraler m.m.

Uansett sivilstatus, alle har plass til en sussebass eller hundre i livet sitt - og da gjør man som følger:

Ingrediensene. Bruker man frosne jordbær behøves mer væske enn når man har ferske. Drikkeyoghurt med fersken og vanilje er også kjempegodt i denne smoothien. Ta det du har og det du liker (generell smoothieregel)!

Råkjør powertool!

Lag for all del nok, helst mer enn nok...

Voila; fest midt i uka. Enjoy!
(Hm, lurer på om det er godt med rom i? - til helga altså...)

Kort tid senere - kun oppvasken tilbake (og jeg har ikke oppvaskmaskin). Men åh, det var verdt det!

Sommerferien 2011 er over...

2011-08-07T20:12:00.002+02:00

Blomstrende røsslyng og modne tyttebær vitner om at sommeren er på hell.

I morgen er sommerferien min offisielt over, og det er tilbake til gamle rutiner. Det meste har jo sklidd ut i sommerferien, nøyaktig slik det skal. Som vanlig lurer jeg på hvor de siste fire ukene ble av - det gikk så fort. Det var så mye jeg hadde tenkt å gjøre som jeg aldri fikk gjort. Sånn er et jo alltid, ikke sant?

Jeg hadde ikke så veldig store forhåpninger til at jeg skulle få løpt så mye i sommeren. Den første uka av ferien var jeg faktisk ganske optimistisk, og trodde kanskje at jeg skulle få lurt noen langturer ut av beina i sommer. Men de siste tre ukene har det bare gått dårligere og dårligere.

Denne uka har det gått riktig ille, og jeg kan for øyeblikket ikke løpe mer enn 500 meter før jeg får så vondt at jeg må stoppe. Prøvde meg på intervaller med OSI sist mandag, og da holdt jeg ut oppvarmingen. På stigningsløpene fikk jeg akutte smerter i venstre fot, og halvveis ut i første intervall forsto jeg at dette kunne jeg bare ikke gjøre mot meg selv. Disse plutselige smertene kom også da jeg var på fjelltur i Sverige, og har bare utviklet seg til det verre i etterkant. Særlig skjer det hvis jeg prøver å løpe litt fort eller på ujevnt underlag.

Jeg hadde også tenkt å gi jernet på styrketrening i sommer, men med et kne som har fått bank og et forstuet håndledd etter turen til Sverige, var det bare å ta det med ro. Denne uka er det den vonde foten som ikke har vært med på notene - og det har blitt ganske stusselige greier.

Beinas tilstand, og ikke minst den veldig negative utviklingen disse ukene er for å si det mildt ganske fortvilende - og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Har time på NIMI på tirsdag, så får vi se hva legen sier om denne nye utviklingen. Løpeforbud er det ikke nødvendig å gi meg - det faller seg nemlig helt naturlig.

For å toppe det hele har jeg greid å ødelegge to pulsklokker, mobilen min samt mp3-spilleren i sommer. Men det bruker jo å være sånn at alt ryker samtidig - og det er bare ting, så jeg har bare ledd av det.

For det kunne vært verre; mye, mye verre.. Jeg har alle mine kjære i behold! Dette har vært en veldig rar og ikke minst fæl sommer. Som så mange andre var jeg helt lamslått helga etter den 22. juli - og orket bare ikke gjøre noe som helst annet enn å sitte og se på nyhetsendinger, pluss å gå ut i byen og delta i sorgen og minnemarkeringene.

Fra plassen foran Domkirken - denne sommeren vil jeg alltid huske...

Jeg har heller ikke syklet så mye som jeg hadde tenkt i sommer, men litt har det blitt. Blant annet syklet jeg til Jevnaker og vestsiden av Randsfjorden for å besøke en kusine. Det var over 6 mil hver vei, på til dels tunge og svært kuperte veier i Nordmarka, på min kjære Finse fullastet med bagasje.

Mange vann i Nordmarka og følgende ble kjørt forbi på denne turen: Maridalsvannet - Skjærsjøen - Bjørnsjøen - Fortjern - Hakloa - Sandungen - Store Daltjuven - Svartvatn - Gjerdingen - Tverrsjøen - Randsfjorden

Det var mye tordenvær rundt omkring både den dagen jeg dro og den dagen jeg dro hjem - men jeg greide å holde meg foran, bak eller på siden av det hele veien. Veldig flaks, og jeg ble ikke våt i det hele tatt.

En fullastet Finse - klar for trillesti inn fra Gjerdingen

Utsyn fra Gjerdingen dam - her har jeg vært både på ski, på sykkel og i fjor også i løpesko.

I tillegg har jeg både greid å bli solbrent flere ganger, og det har vært både bading og parkliv i sommer. Flere bøker har jeg også lest, og det kommer jeg også til å fortsette med. Delvis fordi jeg tror at jeg etter tirsdagens legebesøk vil få mange restriksjoner hva angår trening, og derfor bedre tid. Pluss at jeg har gjort noe veldig, veldig dumt i forhold til å kunne ha et sosialt liv ut over høsten.

Løsningen på alle eventuelle framtidige fritidsproblemer.

Jeg har nemlig vært på nettet og bestilt de fire første bøkene av A song of Ice and Fire, og her snakker vi skikkelige mursteiner av bøker. HBO har også laget TV-serie av serien, og første sesong er vist i USA. Jeg har lest at andre har blitt veldig oppslukt når de har lest disse bøkene, og det kan jeg dessverre bare slutte meg til. Så nå er dere herved advart - jeg har utsatt og til og med droppet trening til fordel for å sitte i godstolen og lese. Jeg rakk bare én bok i løpet av ferien, seks gjenstår. Dette er kanskje dårlig nytt for kondisjonen?!

Hvis det ikke kommer noen bloggoppdateringer på en stund så vet dere hvorfor...

Sellanrå opp 2011

2011-08-03T12:56:00.000+02:00

Nok en gang har jeg deltatt i et motbakkeløp - men bare som arrangør denne gangen også.

Gårsdagen var en av sommerens flotteste dager, så det var helt klart et godt valg å tilbringe ettermiddagen og kvelden på ett av stedene i Maridalen med flottest utsikt.

Utsikt over Øyungen

Jeg syklet inn til Skar på min trofaste Finse. Der traff jeg Heming og Lise som var dagens medarrangører. Sammen klatret vi mot toppen og brukte ca. én time opp. Hva de som løp brukte skal jeg komme tilbake til - men det var ganske så mye mindre...
Heming hadde allerede merket ferdig store deler av løypa - så vi slapp ganske billig unna den jobben på vei opp.

Lise og Heming klare for å ta imot løperne

Stedvis var det veldig bratt, både opp og ned. Jeg vil tro dette er en løypa som passer o-løpere veldig godt. Den passet i hvertfall ikke meg særlig bra. Men faktisk syntes jeg nedstigningen etter løpet var verre; på vonde føtter og knær på stedvis sleipe steiner og røtter.

At det var en tøff løype var lett å observere på deltakerne da de kom i mål. Så vidt jeg kunne observere var graden av utmattelse større nå enn siste løp opp til Fagervann. Det var også varmere denne gangen. Folk lå strødd, og ja;det ble til og med lagt igjen litt spy der oppe. Da har man gitt alt!

Likevel, det ble satt løyperekord både på dame- og herresiden, og gavekortene satt derfor løst.

Løpet fortalt i bilder:

Førstemann i mål; Eirik Gramstad - ny løyperekord og revansje fra Fagervann opp (brukte så vidt over 15 minutter)

Andremann, Stian R. Andresen - vinner av de to foregående løpene i årets motbakkekarusell

Per Christian - første OSI'er i mål

Første kvinne i mål - også løyperekord (vel 18 minutter - det er fort!). Man ser også hvor slitne de andre er...

Folksomt på toppen

Ikke mange løp som har finere drikkestasjon enn dette

Klare for gavekorttrekning

Sistemann (-kvinne) i mål - som kom seg opp tross fall.

Resultatene kommer på nettsiden til Sognsvann rundt medsols etter hvert.

Et svensk sommereventyr etterfulgt av et norsk mareritt!

2011-07-24T19:58:00.000+02:00

Det føles egentlig helt meningsløst og veldig smått å skrive om trening nå - men samtidig går livet også videre.
Jeg tilbrakte forrige uke i Jemtland, løpende på fjellet på en tur med Svenska löparläger. Siden dette er noe flere enn meg gjerne bør teste, lager jeg et lite innlegg om det. Men skal la bildene stort sett på tale for seg selv.

På vei ut på 4-milstur på onsdag - jeg måtte nøye meg med bare 2 mil på egenhånd

Reiste til Åre forrige fredag og tilbrakte helgen der. Testet blant annet downhillsykling i alpinanlegget, og det var kjempegøy men ganske så skummelt til tider. Det endte selvsagt også i til dels store blåmerker.

Latmannssykling!

Jeg og Helena så i hvertfall veldig tøffe og muskuløse ut når vi hadde fått på oss alt utstyret - vet ikke om farten sto helt i stil?!...

Bratt ned fra de høyeste toppene i Åre

Mandag til fredag ble tilbrakt på Sylarna Fjällstation, og med det som utgangspunkt har vi løpt mange kilometer rundt i de omkringliggende fjellene. Jeg har dessverre hatt en skikkelig uflaksuke, noe som har endt i en vond venstre fot, en blå tå, et veldig vondt høyre kne, flere blåmerker, masse skrubbsår pluss et lett forstuet håndledd. Har derfor ikke fått løpt og tatt meg ut så mye jeg ville, og har ikke særlig treningsverk eller er særlig sliten etter turen - tross at jeg har løpt en del lenger enn jeg bruker denne uka.

Klare til å løpe inn til Sylarna fra Storulvån mandag ettermiddag. Fra venstre: Madeleine, Peter, Markus (leder), Johan, meg, Åsa og Karin.

Mot slutten av uka begynte jeg å bli veldig fortvilet over at kroppen bare jobbet mot meg og alle fallene. Men dette ble raskt satt i perspektiv da jeg satte snuten mot Norge fredag ettermiddag/kveld, og meldingene om hva som hadde skjedd begynte å nå meg.

Hver økt ble avsluttet med ising i elva (kaldt!).

Vidder og rein

Ikke langt til Norge om hjemlengselen skulle bli for ille

Fjellflora

Sint som en lemen... Det er lemenår i år, det var sikkert. Men de er nå jammen søte når de er sinte da.

Sylarna fjällstation sett fra oven

Tirsdag løp vi bakkeintervaller opp mot fjellet i midten

Reinen beitet rett utenfor døra

Jeg var i bakken mang en gang på turen, og som man kan se av bildet greide jeg på et tidspunkt også å ta nedi med ansiktet - bra jobba!

Skippertak!

2011-07-14T19:52:00.000+02:00

Geitene på Sinober ser til å ha gått i feriemodus - sikkert vel fortjent. Tipper de får kjørt seg når barnehagen er oppe.

Har startet ferien med et treningsskippertak. Jada, jeg vet at jeg slettes ikke burde gjøre det jeg har gjort denne uka. Meeeeeeen....Med unntak av onsdag har jeg nemlig løpt hver dag siden lørdag.
Det er fint vær, det er ferie - hvem kan vel sitte stille inne?! Og når Johnny Hoogerland kan sykle TdF med 30 sting i beina, må vel jeg kunne løpe litt?!

Planen har vært å ta et skippertak denne uka, hvile hele helgen - og forhåpentligvis få en liten boost når jeg behøver det i uka som kommer.

Mandag løp jeg pyramideintervaller med OSI. Tross at det var lenge siden, greide jeg overraskende nok å henge ganske bra med. Kuttet likevel ned økta, nettopp fordi det var så uvant for beina å løpe hardt. Flink jente!

Tirsdag løp jeg min egen Fagervann opp og litt til. Tross at jeg tok det pent opp alle bakkene, var det tunge tre kilometer til toppen. De neste vel 7 kilometerene av turen var derimot mye lettere - greit å gjøre unna det verste først.Syklet fram og tilbake til Maridalen skole også, så det ble nesten en komboøkt verdig en triatlet.

Onsdag hang jeg i slynger i treningsstudio med det formål å bli sterkere, og ut fra hva musklene forteller meg i dag, så gjorde jeg en ganske god jobb.

Velkjent motiv på denne bloggen - utsikt over Maridalsvannet, nå også med nytt informasjonsskilt og ny sekk

I dag har jeg løpt en stirunde på ca. 18 km; fra Solemskogen innom Sinober og ned til Kjelsås. Sist jeg løp denne runden var det ekstremt vått. I dag var det mye tørrere, og det var derfor mulighet for å løpe litt fortere. Noe jeg også gjorde, tross at jeg løp med en stor sekk på ryggen.
Det var nemlig formålet med dagens økt - å trene på å løpe langt med en større sekk. Jeg burde slettes ikke løpe så langt på nåværende tidspunkt - det er både for kort tid siden kortisonsprøytene og siden jeg fikk justert sålene. Men jeg måtte... Hvorfor skal jeg komme tilbake til når det er overstått.
Fikk litt vondt i den venstre foten, som sliter mest med å venne seg til de nye forhøyningene i sålene. Håper det går seg til.

Sms'et med min ene søster i dag, Karianne, og det sluttet med følgende dialog:
Karianne: Kos deg masse, masse.
Jeg: Takk, men regner med at du mener slite masse?
Karianne: Du koser deg når du sliter du!
Hm, det er vel en sannhet med modifikasjoner - men noen kjenner meg visst altfor godt!

Mitt fokus hva angår trening i sommer er mye rolig mengde; enten på sykkel eller med løpesko i terreng. Dessuten motbakketrening og styrke samt litt vannløping. Ingen konkurranseplaner til høsten - må se hvordan beina oppfører seg under mitt nye treningsregime. Men håpet lever!

Ferie!!!...

2011-07-11T12:18:00.001+02:00

Fire uker ferie har akkurat startet, men for ikke å få abstinenser, startet jeg med litt ekstra jobbing; dugnad med OSI friidrett på KSI-hytta.

Helga har derfor blitt brukt til å bygge ny badstue. Jeg har kommet i gang igjen med styrketrening i det siste, og det er litt uvant for sarte akademikerhender. Når jeg så toppet dette med å påta meg å være formann på sagbruket, så er fasiten i dag veldig, veldig såre hender. Jeg har målt, saget og pusset ospeplanker til sene kvelden hele helga. Men det var veldig gøy å få være med å bygge noe - ikke så ofte det skjer. Fint ble det også.

Bilder fra dugnaden:

Badstua midtveis - PC og Oddbjørn jobber med reisverket til setene.

VM i vedhogst ble vunnet av Russland (v/Rodion) med klar margin. Både Norge, Nederland og Italia deltok.

Christine massakrerer buskas.

Oddbjørn og PC i ferd med å legge siste hånd på verket.

Friidrettshumor...

Tar du'n?

Revet av en medisinstudent (Mari), bygd opp igjen av en arkitekt (PC), en filosof (Oddbjørn) og en statsviter (meg).

Litt dårlig gjort at noen andre enn de som har bygget, får være de første til å teste den nye badstua.

I tillegg til all sagingen har jeg fått løpt et par fine turer i marka - tross regnet; lørdag på sti og søndag på grusveier. En kjempefin helg!

Våt og kupert runde på søndag.

Før fjorårets sommerferie hadde jeg mange klare mål med hva jeg skulle bruke fritiden til. Og det endte opp med at jeg løp nesten 400 km i løpet av fire uker. Sånn blir det ikke i år....

Hvis jeg slår sammen antall syklede kilometer i ferien med antall løpte, så bør jeg kunne greie å overskride 400. Men det kommer til å bli betraktelig mindre løping i år enn i fjor, dessverre. Men sånn er det, og det gjelder å gjøre det beste ut av det. Det er hyggelig å sykle i marka også.

Tatt ved Gåslungen på torsdagens sykkeltur - det blir trolig mye grusveier i skogen i sommer.

En riktig god ferie og god treningssommer til alle!

Fagervann opp #2

2011-07-05T21:48:00.000+02:00

Det er ikke helt grunnløst at det heter Fagervann

I dag har jeg fullført mitt andre motbakkeløp - Fagervann opp - i år som i fjor som arrangør.
Når man ikke kan løpe selv er det å være løpsarrangør helt klart den nest beste måten å delta i løp på.

Alt gikk smertefritt (hvis man ikke tar med hvor vondt det må være å løpe hardt i motbakker) - ikke noe blod i år.
Området ved målgangen oppe på Fagervann er veldig lite, og når vi kom opp var det en jentegjeng som hadde satt opp en liten teltleir der. Men de tok det med godt humør at leiren snart skulle bli invadert av opptil 100 motbakkeløpere. Og når jeg nevnte at det kanskje kunne sees på som en hyggelig overraskelse/bonus å plutselig få en 60-70 veltrente karer på besøk, sa den ene av dem: Åh, jeg skulle tatt med sminke...

De (u)heldige telterne

Etter målgang var det tradisjonen tro bading i Fagervann, så jeg håper jentene fikk litt ekstra valuta for pengene der også...

Men arrangementet var fort unnagjort, og nå er det stille på Fagervann igjen - helt til neste år.

Sånn er det på Fagervann - vanligvis...

Hadde bare med mobilen opp til toppen, men noen bilder ble det likevel - så her er dagens fotofangst fra Fagervann opp. Flere og bedre bilder og reportasjer kommer sikker på kondis.no og på nettsiden til SRM.

Denne duden møtte oss på parkeringsplassen ved start

Tidtaker Silja og primus motor/levende ropert Heming

Resten av crewet

Folksomt

Veien ned var så lang at vi plutselig befant oss et helt annet sted på kloden

Helg, sånn helg skal være...

2011-07-03T19:15:00.002+02:00

Fikk tilbake sålene mine på fredag, og det kreves en del tilvenning før jeg kan trene som vanlig igjen. Men som vi sa da vi var barn; jeg går rett på - samma hva jeg støter på!...

Tok en liten løpetur på sti fra Solemskogen lørdag morgen. Prøvde en ny rute, som både var tørrere og mer lettløpt enn stiene jeg har prøvd i området tidligere - men turen ble litt lenger enn jeg hadde planlagt. Tenkte at fire-fem kilometer burde holde alt tatt i betraktning - i stedet ble det nesten åtte.

Buss til Solemskogen og trikk fra Kjelsås hjem - perfekt!

Tross at jeg ble ganske sliten under beina, var løpsgleden på topp.
Det er så rart, noen dager greier man bare ikke holde farten nede - og dette var en sånn dag. Jeg bare fløy ned bakkene etter at jeg kom ut på skogsbilveien. Inne i skogen begrenset farten seg selv.

Rundt Maridalsvannet har de satt opp masse nye skilt med informasjon om historie, kultur og naturen i området. Som den nerden jeg er, så syntes jeg dette var veldig spennende - så det ble mange stopp på de siste kilometerne. Bra tiltak!

I dag gjentok jeg den første lengre sykkelturen jeg tok i år, med noen små unntak.
Rett etter Hakloa møtte jeg en mann på enhjulssykkel(?). Sykkelen hadde et veldig stort hjul, så han satt ganske høyt. I tillegg var han fullt utstyrt; sykkelhjelm og full sykkeldrakt med sponsormerker. Så tungt ut og gikk ikke så fort - men veldig imponerende syn. Dette var jo tross alt langt inne i marka.

Runden ble kjørt fra øst til vest

Nesten nede i Hakadal

Begynner å bli ganske rutinert på å sykle opp mördarbakken mellom Kikut og Bjørnholt nå, og i dag kom jeg meg tilogmed opp på langturpuls (tross min tunge sykkel).
Var ganske trykkende varmt - så jeg var veldig tørst på slutten. Men jeg tar gjerne med meg mer vann jeg, hvis temperaturen kan fortsette å være sånn.

Nå er det bare fem arbeids- og treningsdager igjen til ferie. Det er vel ikke noe galt å si at jeg gleder meg?!

Oppgradering av det gamle og litt nytt...

2011-07-01T20:31:00.000+02:00

Denne uka har det blitt én liten løpetur rundt i nabolaget, og det er alt. Er så flink atte - gjør som legen sier! Men føler meg ikke så kjempeflink egentlig. I mitt indre er jeg mer flink om jeg løper 10 mil i uka - men sånn er det. Vi har alle våre forstyrrelser...

Jeg har prøvd å aktivisere meg på andre måter. Syklet litt, trent styrke i form av TRX og kettlebells samt lagt inn noe helt nytt på treningsprogrammet som jeg ikke har prøvd før; vannløping. Hadde en liten økt i forrige uke og en morgenjogg før jobb i dag tidlig. Siden dette er noe helt nytt for meg, får jeg fortsatt tiden til å gå, men har en følelse av at jeg kan gå lei ganske fort - tross at jeg greier å vannløpe like fort som gæmlisene i samme bane svømmer. Dette jeg nok en treningsform jeg må belage meg på å bli godt kjent med framover. Jeg ønsker å prøve å opprettholde løpeformen så godt det bare lar seg gjøre, tross alle restriksjonene, og da synes dette å være det beste alternativet.

Om to uker skal jeg jo løpe mye - men fram til da skal jeg løpe ganske lite. Uff, hvordan skal dette gå?
Løpeturen på onsdag var ikke spesielt oppløftende - lav fart og høy puls. Sånn er det alltid når jeg ikke kan løpe jevnlig - løpeformen er borte med en gang, og jeg må løpe mye for å finne tilbake til der jeg var. Vet at andre ikke opplever det sånn, men det gjør jeg, dessverre...

Uansett, siden det blir vannløping på timeplanen må jeg jo gjøre det beste ut av det - og har derfor bestilt meg en vanntett mp3-spiller. Så da kan jeg høre på musikk mens jeg tråkker att og fram, att og fram, att og fram, att og fram...

Cool - ikke sant?

Dersom noen har erfaring med vannløping og tips til hva man bør tenke på - tas det imot med takk.

Etter én måneds ventetid, hadde jeg i går endelig time hos ortopediingeniøren som laget fotsengene mine før jul. Jeg skal nemlig også teste om en justering av disse vil hjelpe meg. Jeg var veldig redd for at jeg skulle måtte levere dem fra meg over lengre tid - da kunne jeg jo ikke kunnet bevege meg i mellomtiden. Men han var snill og ordnet det i løpet av ett døgn. Så i dag kunne jeg hente dem - ikke kostet det noe heller (wow - og jeg som var forberedt på å måtte skille meg av med en tusenlapp eller to). En annen positiv ting var at da han klemte og kjente på føttene mine i går, kjentes de mindre irriterte ut enn tidligere.
Men, det vil ta tid for føttene å venne seg til justeringen - og som nevnt før, om to uker skal jeg løpe mye - og burde helst ha løpt en del på sti med tung sekk i forkant. Jeg merker at jeg blir litt stresset, jeg...

Vel, nå er det helg, og neste uke er siste arbeidsuke før fire uker sommerferie ligger for mine føtter. Uansett, trøblete bein eller ei - det blir stas med ferie!

Stemningsrapport fra St. Hansgaloppen

2011-06-26T20:26:00.001+02:00

Opprinnelig plan var at jeg skulle løpe St. Hansgaloppen i Maridalen fredag kveld. Det er et løp jeg kun har hørt positive ting om, og derfor har hatt veldig lyst til å delta på. Deltakelsen gikk i vasken i møte med legen på fredag, dessverre. Men siden jeg allerede hadde skaffet meg skyss både opp og ned, og hadde hørt rykter om at det kom til å bli servert vafler, var det ingen grunn til å bli hjemme på en fin fredagskveld. Så jeg tok turen opp for å stille i klassen vaffelspisende support.

Utsikt over Maridalsvannet rett før kl. 22

Tidligere på dagen hadde det regnet kraftig. Da jeg dro opp i 20-tiden hadde det akkurat gitt seg med å regne, men det var fremdeles skyer. Deretter snudde det fort, og i god tid før start skinte sola fra klar himmel. Perfekt!

Det viste seg da vi kom opp at det var mange kjentsfolk, både av typen kjente størrelser i idrettsmiljøet og kjente. Bengt fra Komfortsona IL skulle løpe - noe jeg allerede visste siden han også sto for transporten både opp og ned. Vel framme dukket Per Christian og Per Richard fra OSI opp.
For Per Richards del var det under ei uke siden han løp seg til pers i Nordmarka skogsmaraton. Veldig imponerende.
Vi sonderte konkurrentene og gjorde en analyse av hvilken plassering Per Christian hadde sjans på. I fjor ble han nummer to, ville det være mulig å tre enda ett hakk høyere på på pallen i år?
Forhåndsryktene sa at Martin Kjäll-Ohlsson hadde tenkt å stille, og når han dukket opp skjønte vi at det kunne bli hardt med førsteplass for OSI også denne gangen. Men PC skulle definitivt gi det et forsøk.

Tidlig i løpet og PC leder foran Martin. Liv og Leonora heier.

Heming Leira, også kjent fra Kondis, SRM osv. var også på plass - men denne gangen med startnummer på brystet. Et altfor sjeldent syn nå til dags.

Heming i fin stil

I tillegg til meg var også Rune, Liv og Leonora fra OSI til stede for å heie. Og heie gjorde vi, både rett etter start og i slutten av løypa. Og det var det også mange som satte veldig stor pris på, og det gjorde det ekstra hyggelig. Det er veldig lite heiende publikum på norske løp - noe jeg personlig synes er veldig synd. For det føles så bra når noen heier akkurat på deg.

113 - Bengt

Til slutt gikk det omtrent som forventet, Per Christian ble nummer to bak Martin Kjäll-Ohlsson. Per Richard løp mye bedre enn det man kunne forvente med en fersk maraton i beina. Bengt perset med seks minutter, oioioioi! Og Heming hadde hatt en herlig opplevelse i løypa.

Åh, jeg håper så inderlig jeg kan være med på ordentlig til neste år...

PC på vei inn til andreplass

Etterpå var det vaffelslaberas og utveksling av løpshistorier inne på Maridalen skole. Til og med vi som bare hadde vært tilskuere syntes vi hadde gjort oss fortjent til en vaffel. Har tilbrakt en fredag kveld på verre måter.

Leonora, Rune, Liv og PC

Løpeskrøneutveksling eller fredagsmoro i løpemiljøet om du vil...

Konklusjon: selv uten å ha løpt - St. Hansgaloppen er et løp jeg sterkt kan anbefale!

Here we go again... Løpeforbud #2!

2011-06-21T20:41:00.002+02:00

Var hos legen på NIMI igjen i dag, og gjett hva som skjedde; jo, jeg gikk ut døra med mer vondt i venstre fot enn da jeg gikk inn, pluss et nytt løpeforbud (og selvsagt loppet for en sum penger i tannlegetimeklassen). Faktisk har jeg forbud mot å belaste foten i det hele tatt i fire hele døgn, og skal bruke seks til åtte uker på å trappe forsiktig opp treningen igjen. Så det var den sommeren...

Dette var selvsagt informasjon som kom på bordet etter at kortisonsprøytene var satt!
Den andre informasjonen han kom med var heller ikke særlig oppløftende - for å underdrive kraftig. Funker ikke dette, er det i realiteten kjørt (har et par skjøre halmstrå igjen) - og jeg står igjen med svømming og styrketrening som de eneste aktivitetene jeg kan utføre uten å irritere nervene forføttene. Men det orker jeg bare ikke ta helt innover meg akkurat nå.

Sist jeg hadde time på NIMI hadde jeg planer om å løpe Norway Cross, men løpeforbud satte en stopper for det. Kommende fredag hadde jeg sett fram til en fin kveldstur rundt Maridalsvannet gjennom å delta i St. Hansgaloppen. I stedet skal jeg sitte helt i ro i fire dager - ikke engang sykle på jobben er aktuelt.
Men for øyeblikket er faktisk foten skikkelig øm, så jeg hadde ikke orket å løpe på den uansett.
Skulle egentlig rett på TRX etter legetimen i dag, men selv det var uaktuelt.

I stedet haltet jeg inn i en sportsbutikk og kjøpte jeg en sekk som jeg skal bruke til fjelleventyret mitt i sommer. Passer godt at det snart bare er tre uker igjen til det, at jeg ikke får trent målrettet for det som kreves og egentlig ikke kan og bør delta i det hele tatt. Men turen er betalt, så jeg drar uansett - man må jo leve også.

Var på intervalltrening igjen med OSI i går, for første gang siden tidlig i mai. Det gikk veldig tungt og jeg lå bakerst og sleit hele økta. Vel, dett var dett - for det blir visst lenge til neste gang...
Derimot sier noe meg at det blir mange, mange kilometer sykling i marka i sommer, for noe må jeg jo drive med.

Så hvis det finnes flere lonesome markasyklister der ute som liker lange turer i ca. 20 km/t (gjennomsnittsfart), ta kontakt. Jeg og min grønne Finse er superklare for selskap.

Og hadde jeg vært deg nå (som leser dette), så hadde jeg tenkt: puh, glad dette ikke er meg... Det hadde jeg tenkt, helt ærlig!

Dagens selvtillitboost...

2011-06-19T15:23:00.001+02:00

Hammern-Bjørnholt-Hakloa-Hakadal(nesten)-Ørfiske-Movatn-Kjelsås: 63 km

I dag var planen sykkeltur - og den er nå unnagjort.

På vei opp fra Hammern mot Bjørnholt fikk jeg følgende beskjed fra en kar som syklet forbi meg: Du holder et imponerende tempo på en så tung sykkel!...
Made my day - ikke så mye mer å si enn det. Takk skal du ha!

Nordenden av Hakloa

Deler av turen gikk på veldig krevende underlag, store steiner, tung grus ol. Det er heller ingen tvil om at det har kommet mye nedbør siden jeg var ute og syklet på onsdag. Men formen er det ingenting å utsette på om dagen - føler meg sterk.

Har tatt meg i å tenke at dette ikke ble en bra treninguke, jmf. frafall på fredag ol. Men når jeg oppsummerer så ble det nesten 35 km med løping og ca. 155 km på sykkel (og da er det ikke medregnet det jeg sykler til og fra jobb). Jeg har helt klart hatt latere uker enn denne.
Men noe intensiv trening har det ikke blitt på lenge, så jeg må prøve å komme meg på intervalltrening igjen i uka som kommer.

Løpetur eller badetur?

2011-06-18T19:17:00.000+02:00

Min arbeidsdag på onsdag...

Etter en kjempefin sykkeldag med jobben på onsdag og deretter to hele hviledager - en tilsiktet og en utilsiktet - var det i dag på tide å knyte på seg løpeskoa igjen. Om akkurat én måned i dag må jeg være i slag til å løpe med tung sekk i tøft fjellterreng, så nå er det bare tiden og veien. Jeg må ut i skogen og øve på å løpe på kronglete stier.

Hvordan komme fra A til B uten å bli våt på beina? Svar: Det kan du bare glemme...

Men løping blir nok en feil karakteristikk for dagens tur. Riktig utstyr hadde vært vadestøvler, dykkermaske og snorkel. 90 % av Lillomarka består for tiden nemlig av vann. Enten i form av rennende vann, dype gjørmeputter eller tung myr. De siste 10 % består bare av sleipe svaberg, spisse steiner og glatte røtter. Tunge forhold altså.

Sti og bekk i ett - det er regelen nå

Jeg brukte godt over to og en halv time på vel 17 km i dag. Startet på Solemskogen, løp lengste veien til Sinober og ned igjen til Kjelsås. Særlig etter Sinober var det tungt, nesten helt uframkommelig på grunn av alt vannet. Har blitt mye balansering, klatring og ustøe hopp i stedet for løping.

Dagens tur, den ser mye tørrere ut på kart

Vannet var heller ikke bare på bakken. Etter ca. 45 minutter bøttet det ned fra oven også. Inntil da hadde jeg forsøkt å holde meg så tørr jeg greide på beina, men etter det var det ingen vits lenger. Jeg var blaut til skinnet likevel.
Men jeg løper stort sett utenom dammer i den grad det går, man vet aldri hvor dype de er og plutselig kan man stå opp til knea i gjørme. Dumt å plutselig stå uten sko langt ute i skogen.

Jeg var litt lei på slutten av turen i dag, det er ikke morsomt når det er sånt strev og går så utrolig sakte. Men jeg har ikke noe valg, må fortsette å øve selv om værgudene ikke er med meg. Men om noen skulle lure (en værgud eller to), så hadde det ikke vært dumt om det kunne få lov til å tørke opp litt nå.

I morgen blir det sykkeltur igjen - satser på å få en del mengdetrening selv om det ikke blir så mye løping som jeg skulle ønske. Trenger å føle litt fart også etter i dag.

Pinsehelgbootcamp!

2011-06-13T20:39:00.001+02:00

Ett ord oppsummerer denne helgen best; støl! Et oppslag i synonymordboka gir meg følgende alternativ: lemster, ubevegelig, ubøyelig, uelastisk, stivbeint, stram og usmidig.

Jeg startet nemlig helgen med en skikkelig kettlebelløkt på fredag. For det første har jeg ikke trent styrke hardt på veldig lenge, og for det andre har jeg ikke prøvd meg på kettlebells siden Portugal (og jeg husker fortsatt hvor støl jeg var da). Kanskje har jeg en kondisjonsalder som er under 20 år, men dette har tydeligvis ikke forplantet seg ut i muskulaturen. Jeg merker at jeg blir mye stølere nå enn jeg gjorde i min ungdoms vår, og denne helgen, grunnet nevnte kettlebelløkt, har det nådd virkelig latterlige dimensjoner.
Har kjentes ut som om jeg har hatt en svær kettlebell i hvert lår pluss en i hver rumpeballe. I tillegg har jeg nesten ikke greid å få på meg (eller av for den saks skyld) sokker selv, å komme seg seg ned i sofaen har vært noe man må sette av omtrent 20 minutter til og å plukke opp noe fra golvet; uff for et strev...
Tipper det er mange som har lyst til å teste ut kettlebelltrening etter den reklamen?

Likevel, det var pinse, løpeforbudet er opphevet og jeg hadde fri tre dager i strekk - og fritid skal jo etter mitt syn gjøres om i tilbakelagte kilometer.

Kattøye - det blomster skikkelig i marka for øyeblikket

Lørdag:
Hvis man ser bort fra den totale fiaskoen på SRM på onsdag, hadde jeg min første løpetur siden 21. mai (Göteborgsvarvet) på lørdag. Som sagt, jeg var støl! Likevel hoppet jeg rett i det, og løp en lengre tur rundt Maridalsvannet (nesten 15 km). Greide faktisk å time løpeturen sånn at jeg helt unngikk regn. Fornøyd med den.

Tross tunge, støle bein og dertil lav fart og høy puls (sett i forhold til farten), føltes det slettes ikke så verst. Følte meg uventet sterk og hadde en fin tur, forholdene tatt i betraktning.
Men: løpeforbud og tablettkur har ikke endret status i forhold til problemene med forføttene. Jeg kjente det under venstre fot umiddelbart. Men da har jeg gjort som jeg fikk beskjed om, og dette kan strykes av lista. Nå håper jeg legen er villig til å ta det et skritt videre.

Søndag:

Utforskning av nye områder

Finværet kom, og jeg tenkte at en sykkeltur ville være en fin måte å markere det på. Så da ble det en sykkeltur fra dal til dal, dvs. Maridalen til Sørkedalen. Kjempefin tur i sola. Det sildrer, pludrer og renner over alt nå etter alt regnet. Ingen som behøver å uroe seg for skogbrann på en stund, tror jeg.

53 km fra dal til dal - en runde som kan anbefales (hvis du orker å sykle bakker)

Kan ikke helt forklare hvorfor, men på turen ble jeg mistatt for å være en ekte syklist opptil flere ganger - ikke en halvskadet løper på søndagstur. Er det min velutviklede leggmuskulatur som jeg har opparbeidet meg gjennom tre år med løping som lurte dem? Ikke vet jeg, for det burde ikke være vanskelig å se at jeg ikke er en satsende syklist (utstyr som til sammen ikke er verdt en tusenlapp engang f.eks.).

En del husker sikkert vinterens store debatt om mosjonister i skiløypa. Jeg har ikke opplevd å blir rettet på i vinter, men i går skjedde det i Maridalen. En kar som kom pesende forbi meg ved Hammern følte seg kallet til å rette på sykkelteknikken min: Du sykler på for tunge gir, du... Først tenkte jeg; Hæ, hvem snakket han til? Men det var jo bare meg der.
Vel, tross min manglende teknikk strevde du jammen fælt med å komme forbi meg med det fancy birkenutstyret ditt - sikkert derfor du hørtes så sint ut!
Resten av turen var det også mange skravlesjuke middelaldrende menn som var ute og luftet sykkelinvesteringene sine, og ville snakke sykling med meg - merkelig...

Iført mine faste sykkelsko

Støl var jeg som kjent, men heldigvis er det en tilstand som bedrer seg gjennom fysisk aktivitet. Veldig rart at man bare et par timer etter at man slet med å sette seg ned i sofaen, uten videre kan sette seg dypt ned på huk for å ta nærbilder av grøftekantfloraen.

Hemmelig jordbærsted

Girene fusket veldig underveis og kjedet hoppet av flere ganger. Når jeg kikket nærmere på det, var det masse møkk på kjedet og skiva. Derfor endte turen i bilvaskkø på Statoil. Får håpe det hjelper, ellers må jeg vel bare bite i det og sende sykkelen på service igjen. Man må kanskje regne med det når man sykler mye?

Mandag:
I dag har jeg kjørt en reprise på 17. mai: sykle opp Akerselva og videre til Hammern, på sti fra Hammern til Bjørnholt og skogsbilveien ned igjen, deretter raskeste vei på sykkel hjem igjen. Det blir til sammen ca. 18 km løping og omtrent det samme på sykkel.

På kanten av Bjørnsjøhelvete (kult navn) - her løper jeg på østsiden om sommeren og går på ski på vestsiden om vinteren (eller blir det mer nord-sør?)

Gårsdagens sykkeltur gikk veldig lett. Dagens løpetur gjorde ikke det. Jeg var fortsatt støl og hadde veldig tunge bein. I tillegg er det svært vått, gjørmete, sleipt og glatt på stiene nå (som forventet). Jeg slet derfor veldig opp til Bjørnholt. Det er mye stigning, og når mange av bakkene i tillegg er omgjort til fossefall, fikk jeg en real utfordring. Orket heller ikke sette opp farten særlig mye i bakkene ned igjen.

Det er i dag bare fem uker til jeg skal være i form til å løpe langt i kronglete fjellterreng med tung sekk, så jeg må bare jobbe videre med stiløpingen.

I morgen blir det 30 min TRX, og jeg tror jeg skal sette inn støtet på overkroppen siden beina er så kjørt.
Onsdag er det sykkeldag med jobben. I stedet for å bli med den oppsatte bussen til Stryken sykler jeg dit i stedet - og sykler tilbake til byen med de andre. Ergo blir det noen mil på sykkelen i uka som kommer også.
Åh, så deilig det er med sommer - måtte den vare evig...

Sett verdens raskeste mann løpe - check!

2011-06-10T21:47:00.000+02:00

Usain Bolt på en våt æresrunde - skikkelig showdog, det var dette vi alle hadde kommet for å se...

Sammen med en haug klubbkollegaer fra OSI, trosset jeg regnet og overvar Bislett games i går. Temperaturen var fin og jeg var utstyrt med regnponcho (har jo litt festivalerfaring), så jeg koste meg skikkelig jeg.

Masse flott idrett, norske rekorder, utrolig mange forskjellige løpestiler - i det hele tatt. Hvorfor har jeg ikke gjort dette før? Siden det skjedde noe hele tiden, gikk tiden veldig fort.

Og så klart, vi er jo i Norge - så de måtte jo la Nordthug slå en svenske (Hellner) denne gangen også. Begynner ikke det konseptet å bli litt oppbrukt nå?

Hellner foran Nordthug så lenge det varte

Vi satt i søndre sving, så i tillegg til alle løpsøvelsene med særlig god utsikt til vanngraven på 3000 meter hinder, fikk vi med oss stavhopp for kvinner og høyde for menn. Ikke visste jeg at man i høydehopp begynner med en funny walk-konkurranse. Uklart for meg hvem som vant.
Høyde er også en oppvisning i overtro og ritualer, samt en idrett hvor det mentale virkelig er alfa og omega for prestasjonen. Man kunne lett se når de ikke trodde på det selv - og da gikk det deretter.

Når det gjelder egen trening så har uka vært så der. SRM på onsdag var en ren katastrofe, kroppen fungerte ikke i det hele tatt og det ble med én runde oppvarming. Knapt så jeg greide det også.

I dag har jeg trent kettlebells for første gang siden Portugal, så jeg kommer til å bli støl i helga.

Pinsehelgen skal brukes til å komme i gang med løping igjen, samt én lang sykkeltur - for det vet jeg i hvertfall at jeg får til.

Riktig god treningspinse til alle!

Fritid - noe som måles i tilbakelagte kilometer...

2011-06-05T20:37:00.000+02:00

Hvordan overlevde man før gaffatape ble oppfunnet? Måtte ha en liten nødoperasjon på klokka før jeg dro ut i dag.

Og med det mener jeg kilometer tilbakelagt ved hjelp av kroppslig energi; løpt, syklet, gått på ski eller svømt. Det er en slags nevrose jeg har lagt meg til etter at jeg begynte å løpe. Fritid må gjøres om til kilometer på én eller annen slags måte - hva skal man ellers bruke tiden til?...
Helger = hellig treningstid; hvilket gjør at jeg kun helt unntaksvis er tilgjengelig for cafébesøk el. mens det er dagslys. Livet er for kort til å sitte på café når marka lokker, men jeg er gjerne med etter at jeg har trent (hvis jeg har noe energi igjen da - det er ikke alltid tilfelle).
Nå lengter jeg veldig til sommerferien, i fjor ble det nesten 400 km i løpesko i løpet av fire uker med fri.


Dagens runde - se så nærme jeg er Buskerud også. Fire fylker på én tur, det får bli neste tur.

Tross at jeg forsatt er litt sår på et sted sola sjelden skinner, ble det nok en lang sykkeltur i dag. 73 km denne gangen, og i overkant av 17 mil på to sykkelturer denne uka. Ikke verst med tanke på grunnlag, utstyr og at jeg syklet i marka - det er noe annet enn å sykle på asfalterte veier med racer.
Tror det blir flere lange sykkelturer i sommer, har kost meg voldsomt.

Har oppdatert doningen med en sykkelveske til 200 kr. Nå begynner det å bli skikkelig bling her altså...

Har ikke løpt siden Göteborgsvarvet, og planen er å snøre på seg igjen skoa på SRM kommende onsdag. Utenom tre lange sykkelturer har jeg tatt det med ro, men jeg tror ikke det og tablettkuren har ført til noen stor bedring av de irriterte nervene under beina. Siden legen sa jeg kunne sykle dersom jeg hadde på meg brede sko, har jeg gjort det - men jeg har kjent på problemene under forføttene likevel. Vel, da har jeg i hvertfall prøvd.

Sånn ser det ut der skiløypa går opp fra Hakloa om sommeren - så da vet vi det.

En annen veldig merkelig ting som har skjedd, er at jeg i går kveld plutselig fikk veldig irriterte beinhinner foran på leggene. Hæ? Av hva? Det eneste jeg hadde gjort den dagen var yoga og sitte stille. Jeg velger å tolke det som om at det er farlig å holde seg borte fra løping så lenge... Har medisinert problemet med Voltarenkrem i dag og håper det går over av seg selv.

Fortsatt snø i Varingskollen

I tillegg til at jeg kanskje(?) har fått et ganske skrudd forhold til fritid, er heller ikke forholdet til avstander det det engang var. Tidligere opplevde jeg en mil ganske langt, til og med i bil. Nå gidder jeg knapt skifte til treningsklær med mindre jeg skal ut og løpe mer enn ei mil. 100 km på sykkel er en helt overkommelig søndagstur, og jeg kan fint sykle lenger mye lenger enn det. Sykle opp til Toten for å besøke søster og nevø i stedet for å ta toget, er ikke en avgjørelse jeg behøver betenkningstid på.

Denne veien brukte mine forfedre dersom de skulle inn til Oslo/Kristiania/Christiania - i dag herjes den av en etterkommer på sykkel til stadighet. Viktig å ivareta tradisjoner...

Hvis du som leser nå tenker at dette høres småsykt ut (evt. småkvalmt); husk hvor jeg var for bare fem år siden. Sånn kan alle ha det (jeg kan nemlig på det sterkeste anbefale alle en godt trent kropp og god kondisjon, man vet ikke hva man har gått glipp av før man har prøvd...). Velkommen inn i galskapens verden, alle som vil.

Torsdagskos - 100 km i Nordmarka

2011-06-02T21:40:00.000+02:00

Eller i hvertfall nesten da, GPS'en påstår at det ble rett under 98 km på dagens sykkeltur.

I dag var det ingen tvil om at jeg var innom tre fylker på turen.

Har jo fortsatt løpeforbud - og hadde jeg kunnet løpe hadde jeg tilbrakt dagen i marka. Ergo, fikk jeg ta meg en sykkeltur. Opprinnelig plan var å sykle hjemmefra gjennom marka til Hakadal og tilbake fra Stryken. Men i går vokste ambisjonene, så jeg forlenget turen opp til Mylla og tilbake gjennom marka derfra. Puh, det er mye stigning det...

I fjor løp jeg tilbake til Oslo én gang i løpet av sommerferien, og i vinter tok jeg skibussen til Mylla flere ganger. Jeg begynner å bli godt kjent med geografien i området, og hadde på dagens tur godt grep om hvor jeg var hele tiden. Det føltes bra.
Det er ganske mange steder i Nordmarka hvor jeg nå både har løpt, syklet og gått på ski på samme sted. Sommerens ambisjon bør vel derfor være å utvide denne skrytelista.

Utsikt over Gjerdingen - der ute gikk jeg på ski to ganger i vinter.

Nordmarka er ikke flatt, det er sikkert. En stund følte jeg det som om jeg for hver kilometer med nedoverbakke måtte forsere en mil med oppoverbakker. Fra Harestua til Mylla er det for eksempel åtte kilometer med konstant stigning - og tro ikke at det er flatt når man kommer dit. Rundt Gjerdingen var det noe skikkelig bratte kleiver for eksempel. Føltes som en seier da jeg endelig hadde forsert monsterbakken mellom Kikut og Bjørnholt, og visste at det nesten bare var nedoverbakker hjem.

Søte når de er små, men...

I tillegg til alle stigningene, var det mye vind i dag - og jeg kan ikke si at jeg noengang hadde den i ryggen. Sau var det også flust av på Hadeland. De utgjorde egentlig den største faren på dagens tur. Man kan komme dundrende rett mot dem i en nedoverbakke, men de står bare stille midt i veien og stirrer. Når de endelig skjønner at de må flytte seg, kan du banne på at de beveger seg i helt motsatt retning av det du anså som logisk. Uff! Ikke akkurat naturens svar på Einstein de dyra der.

Men en kjempefin tur og en fantastisk måte å tilbringe dagen var det. Var god og sliten da jeg kom hjem, så kvelden har blitt tilbrakt på sofaen for en gangs skyld.

I morgen tror jeg jammen jeg skal innvilge meg selv treningsfri, og så blir det vel en ny sykkeltur i løpet av helga. Må utnytte det fine været som er spådd. I neste uke kan jeg så smått begynne å teste løping igjen, så da får vel sykkelen hvile litt.

Jeg - en tenåring?

2011-05-31T20:09:00.001+02:00

I følge denne lenken er jeg i hvertfall det; http://www.ntnu.no/cerg/vo2max
Fikk den tilsendt av en kollega, og observerer rundt på nettet at det er flere enn meg som har testet den.
Først til det morsomste ved testen: tross at jeg er i mitt 36. år på denne jord er min estimerte kondisjonalder UNDER 20 ÅR!!!!....
Den satt, tenker jeg.

Når det gjelder VO2maks, så viser testen (på sitt aller beste) hele 15 % feil i mitt tilfelle - i min favør. Jeg har nemlig gjort en laboratorietest på Toppidrettssenteret. Når jeg legger inn verdiene fra den gang får jeg altså, hvis jeg er litt snill mot testen, den nevnte differansen. Så kalkulatoren er ikke særlig finjustert, men den kan nok absolutt gi en god indikasjon på hvordan det står til med formen.

Da jeg målte fikk jeg et resultat rett i underkant av 60, og det resultatet overrasket både hun som testet meg og andre som hadde tippet resultat på forhånd. Hun som testet meg gikk fra voldsomt skeptisk da jeg kom inn døra, til å skrike av begeistring mot slutten av testen - da jeg nesten krysset grensa mot 60.

Én gang skal jeg teste igjen - målet må jo være å få opp sekstallet på skjermen.
Tipper at testen viste klart det jeg har en mistanke om er mitt egentlige talent, nemlig et sterkt hjerte og høyt O2-opptak, dvs. lett opptrent kondisjon. Da blir problemet også at resten av kroppen, selv om den er sterk, ikke greier å holde følge, og man løper seg i stykker. Men dette er altså bare en egenmekket teori.

I dag har jeg testet tenåringskroppen på en gruppetime i TRX - slyngetrening i sal (funksjonell styrketrening).

Jeg har jo prøvd meg på slyngetrening en stund, men siden motivasjonen er sånn passe om dagen, kom dette tilbudet til rett tid. Mange av øvelsene vi gjorde, kjente jeg godt fra før - og kunne gjøre i vanskeligste variant. I tillegg var det noen nye øvelser, og da fikk jeg slite godt, gitt. Så denne tenåringen har helt klart funnet ting å jobbe med framover, pluss at hun kommer til å bli støl i morra.
Men gøy var det og svetten silte. Jeg er helt klart med neste tirsdag også.

Så til slutt folkens, er det flere der ute som plutselig har gått i tenårene igjen, eller?

Løpejubileum og sykkeltur

2011-05-29T20:43:00.004+02:00

Rimelig ironisk at jeg nå har markert flere løpejubileum i en periode jeg har løpeforbud!
Fredag var det nøyaktig tre år siden jeg kjøpte mine første løpesko på Löplabbet - uten å ha tatt et eneste løpesteg siden tvangsløping i gymmen på videregående. To dager etter, det vil si nøyaktig tre år siden i dag, tok jeg min første løpetur; 20 minutter på mølla med lav fart og høy puls. Kjente det ei uke etterpå...

Mine første sko - Saucony Jazz (rimelige mengdetreningssko)

Oppturene det første året kom fort og de var mange. Sommeren 2009 forstuet jeg ankelen, og måtte avstå fra målrettet maratontrening ganske lenge. Forberedelsene til Oslo maraton gikk derfor ikke etter boka, men likevel gikk det ganske bra. 3.35 på min første maraton, og når det i tillegg var bare ett år siden jeg hadde startet, det må vel kunne sies å være et hederlig resultat.
Etter det har nedturene dessverre vært mange og langvarige. Oslo maraton 2009 var også første gang jeg virkelig kjente på Morton's metatarsalgia - det som plager meg så konstant nå. Jeg begynte å kjenne det tidlig på andre runde, og etter hvert ble smertene verre og verre - hvert steg brant. Det var på grunn av dette alle minuttene over 3.30 (som var målet mitt) gikk tapt. Da visste jeg verken hva det var, eller at det skulle utvikle seg til å bli en nærmest kronisk tilstand.
Det jeg lurer på nå er hvor det ble av den dama av som gjorde alt dette?

I fjor vår var jeg syk lenge, etter å ha tatt meg helt ut Fredrikstadløpet med sykdom i kroppen - så ikke gjør det noengang! Deretter har føttene bare streiket mer og mer og mer, og det går ut over trening, prestasjonen i konkurranser og ikke minst framgangen, mestringsfølelsen og motivasjon til å fortsette.

Fram til nå har jeg prøvd flere ting for å få en bedring på problemet, og flere ting vil det bli. Det jeg innser er at tidsperspektivet fram mot å eventuelt finne en løsning på problemet er veldig langt. Jeg har allerede fått minst ett treningsår ødelagt av dette, og mye tyder på at både sommeren og høsten vil gå uten at jeg har fått noen merkbar bedring.
Neste post på programmet er at jeg må ta en ny vurdering på fotsengene. Dessverre er ventetiden ekstremt lang der jeg fikk dem laget i sin tid. Det blir i overkant dyrt å skulle starte prosessen helt på nytt igjen på NIMI (siden jeg ikke vet om det vil ha noen virkning i det hele tatt), men det hadde helt klart vært raskere.
Idrettslegen vil ikke ty til de mer drastiske virkemidlene før alle andre muligheter er uttømt. Sikkert fornuftig, men min tålmodighet er oppbrukt. Kjipt å måtte innse at sommeren og høsten trolig går dukken nok en gang for løpingens del.

I går var det på tide å ta tak i treningen igjen - den siste uka har det nesten ikke blitt noe som helst. Jeg tenkte jeg skulle starte litt mykt med litt rolig gange på ellipsemaskin etterfulgt av en yogatime. Har ikke testet yoga på Studentidretten før (eller flow som de kaller det). Men det viste seg å være 75 svette minutter med poweryoga. Kjente det resten av dagen. Samtidig er jeg positivt overrasket over at jeg faktisk er mykere, smidigere og har bedre balanse enn på lenge - måtte nemlig ta noen grep da jeg oppdaget at det sto litt dårligere til enn jeg ønsket på den fronten i Portugal. Keep opp the good work, Adelheid! Noe riktig gjør jeg altså, tross alt.

Kjente at jeg var veldig sliten i ryggen etter gårsdagen da jeg sto opp i dag, likevel var dagens plan en lengre sykkeltur i marka. Utenom å sykle fram og tilbake til jobb (som tar 15-20 min) og én tur til Hammern, har jeg syklet lite i vår. Så da klinte jeg likesågodt til med 6 mil på humpete skogsbilveier. Jeg er ikke mindre sliten i ryggen nå, for å si det sånn. Men åh så deilig det var å komme seg ut en tur. Fordelen med sykkel er jo at man kan komme seg så langt av gårde, fort.

Kupert tur på humpete skogsbilveier - flott runde (og tre fylker)

Eller fort og fort... Det var veldig mange ute og syklet i dag, ingen av dem hadde investert mindre i utstyret enn meg. Sykkelen jeg har, er en DBS Finse med mange år på baken, som jeg har arvet etter faren min. Ergo er det en herresykkel med for stor ramme, men det fungerer. Sykkelen er også bunnsolid, har jeg fått uttrykkelig beskjed om av sykkelreparatøren. Til og med skjermene er av stål - så den er verdt å ta vare på. Men vekt har ikke vært et tema da denne sykkelen er designet. Den er tung, og demping av noe slag har den heller ikke.

Men den fungerer for meg - kom meg greit opp mördarbakken mellom Kikut og Bjørnholt denne gangen også. De som har syklet der vet med én gang hvilken bakke det er snakk om. Nevøen min mente at den ville vært kategorisert som en HC-bakke i TdF, da vi syklet der sammen for to år siden.

Fartsvidunderet

I tillegg har jeg en sykkelhjelm til ca. 200 kr, og for å feire dagen brukte jeg løpeskoa fra Stockholm marathon i fjor. De var ikke brukbare til løping etterpå, men har beholdt dem av sentimentale grunner (og fordi de er tøffe).

På vei til start i Stockholm marathon i fjor - fine sko, ja!

Ingen har derfor noe å frykte fartsmessig fra meg når jeg drar ut på sykkeltur. Men motoren er god, så jeg kommer da fram i en ganske hederlig fart. Da jeg forstuet ankelen sommeren 2009 og ikke kunne løpe, dro jeg faktisk på spontan sykkelferie med denne sykkelen. Det ble mange fine mil på sykkelsetet, og jeg har tilogmed syklet over Lynga (beryktet stigning på rv 4) med den, fullastet med bagasje.

Men kjenner at muskulaturen ikke er vant med å sykle på dagens tur. Kommende torsdag er det fridag, og siden dagens tur ga mersmak, satser jeg på en enda lengre tur da.

Tross at restriksjonene på treningen er stor i uka som kommer, er planen å trappe opp igjen. Nå har jeg tid til å gjøre og prøve ting jeg ikke får gjort ellers. Siden motivasjonen er på tilnærmet bunnivå om dagen, er det greit å gå på gruppetreninger. Da er presset større på å gjennomføre. Tirsdag skal jeg teste gruppetrening i TRX for første gang. Skal rapportere om det etterpå.

Ellers har jeg rukket å sove mer enn jeg bruker, jobbe enda mer enn jeg bruker samt fått unna litt husarbeid, men ikke så mye som jeg burde så klart... Løpeforbudet har derfor hatt noen positive bieffekter, dog ikke nok til at jeg har noen som helst plan om å gi opp prosjektet for godt!

Løpeforbud!...

2011-05-24T20:36:00.002+02:00

Slettes ikke for evig, men altfor lenge etter min smak. Dette er jo tiden for å løpe mye og langt ute i skog og mark - det man har lengtet etter hele den lange vinteren, men nei...

Får de to neste ukene ikke lov til å gjøre noe som kan belaste fotsålene; ingen løping, ingen spinning, ingen styrketrening som innebærer trykk på beina - så gøy! Hvilket betyr at jeg heller ikke kan starte med kettlebellstrening, noe jeg hadde sett veldig fram til.

Jeg har som man kanskje skjønner vært hos legen i dag. Heldigvis viste MR'en at ingenting var i veien med skjelettet - heller ingen store nerveknuter som lå og lurte mellom tærne. Ergo står diagnosen som jeg fikk av en kiropraktorstudent for ett år siden: Morton's metatarsalgia.

Så veien videre er som følger, siden legen ønsket å prøve alt som var før han begynte å stikke med kortisonsprøyta: tablettkur, ingen løping eller andre morsomme ting på to uker, samt en ny vurdering av sålene hos ortopedingeniøren på NIMI. De stoler selvsagt ikke på såler som er laget utenfor huset.
Samma det, jeg gjør som de sier for å kunne komme meg videre. Min tålmodighet er oppbrukt, nå har jeg slitt med dette i to år (egentlig mye lenger), og det siste året har det gått fra litt plagsomt til ikke til å leve med.

Forhåpentligvis bra for beina - helt sikkert vondt for magen...

Det har vært en del forskning på placeboeffekter og den helende effekten av å tro på behandlingen man får den siste tiden. Dessverre for meg så får jeg ikke utnyttet dette selv nå - jeg har nemlig ikke trua. Nå har jeg vært så tålmodig så innmari lenge, testet alt som er for å unngå mer drastiske virkemidler, men ingenting har hjulpet - selv om jeg både har håpet og trodd. Tilstanden har bare forverret seg. Men jeg er flink jente og gjør som jeg får beskjed om, så kan man i hvertfall ikke beskylde meg for ikke å ha prøvd. Og om mirakler faktisk skulle inntreffe - ja, så er de hjertelig velkomne hos meg...

På den positive siden, så vet jeg at det ikke er noen skumlere ting som lurer der under beina. Så lenge jeg holder ut smertene, kan jeg løpe. Samtidig tar smerter bort gleden ved løpingen (samt sykling og ski - samme problem nemlig).

For å trøste meg selv har jeg bestilt meg løpereise i sommerferien. Jeg skal tilbringe fem dager på en fjellstasjon i Jemtland i Sverige, og bare trene fra morgen til kveld. Grunnen til at jeg kom over dette tilbudet, er at en av løpelederne på treningsleiren i Portugal er en av dem som arrangerer.
Markus Torgeby som han heter, har en rimelig original bakgrunn. Han bodde ute alene i et telt i de jemtlandske skoger i fire år og bare løp. I tillegg har han bodd i Afrika og trent med løpere i Tanzania i et halvt år. Jeg traff på Markus igjen på sportsmessen i Gøteborg og fikk spurt litt om turen. Da jeg gikk var jeg overbevist om at dette skulle jeg være med på.
Turte ikke bestille før etter legetimen i dag, men nå er turen i boks. Gleder meg, det kommer til å bli gøy, men hardt! Hadde forresten vært stas om noen flere nordmenn ble med. Er det noen som tar utfordringen?

Når jeg kan begynne å løpe igjen må jeg begynne å trene målrettet til turen (bra å ha et mål å trene til). De har satt krav til fysisk form for å kunne delta. Selv om jeg har fått beskjed om at jeg klart oppfyller kravene etter å ha løpt Bergspasset med Markus i Portugal (tross kollaps), har jeg ingen planer om å være den som sinker resten av gruppa på fjellet. Så fra midten av juni til avreise 18. juli blir det steinhard trening på Nordmarkas kuperte stier. Hvis noen har lyst til å bli med på noe turer, så bare gi beskjed - hadde vært fint med litt selskap innimellom.

Göteborgsvarvet med en vilje av tinn...

2011-05-22T21:25:00.004+02:00

Tinn er som kjent et ganske mykt metall! Ergo: de fleste kan da dedusere seg fram til at undertegnede ikke er spesielt fornøyd med gårsdagens løp. De ytre omstendighetene skulle tilsi en kjempefin opplevelse, men sånn ble ikke - ikke denne gangen heller... Men jeg fullførte, det må nok anses som seier nok.
Dessverre er dette en rapport uten bilder. Hadde planer om å ta masse bilder etter at jeg hadde fullført, men det vil etter hvert framkomme hvorfor det ikke ble sånn.

Først vil jeg skru tiden tilbake to år; 16. mai 2009 og mitt første Göteborgsvarv. Det var under ett år siden jeg hadde startet med løping, og dette var mitt tredje halvmaraton. Jeg startet i startgruppe 15, siden jeg ikke hadde noen seeding fra tidligere. Det skulle bli trangt og vanskelig å komme fram.
Hadde på forhånd fått råd om å stille meg opp tidlig, slik at jeg kom langt fram - og det rådet fulgte jeg. Tror jeg sto og ventet i 45 minutter før start - ergo ingen oppvarming.
Likevel løp jeg med letthet inn til 1.39, og følte meg ikke særlig sliten da jeg kom i mål.

Hva jeg egentlig hadde inne den dagen kan man bare gjette seg til, for grunnen til at det ble 1.39 var at det var så trangt - jeg greide rett og slett ikke komme særlig mye fortere fram. Stort sett løp jeg på siden av løypa hele veien, så det ble vel et terrengløp for min del. På et tidspunkt løp jeg faktisk over et picnicteppe og hoppet over en engangsgrill. Jeg ble hindret i alle nedoverbakker, hvor jeg egentlig har et fortrinn ved at jeg både kan og tør løpe fort uten å kjenne det nevneverdig i beina.

Over bruene turte jeg ikke satse hardt, men så i etterkant at jeg kunne ha gjort det. Når vi kom til Avenyen var planen å ta ut de siste kreftene inn til mål, men dessverre skjedde det motsatte. Derfra og inn var det så tett med folk at farten gikk ufrivillig ned i stedet for opp. Men likevel løp jeg altså inn til 1.39, spurtende i mål på lette bein med et smil om munnen. En av mine absolutt beste løpeopplevelser noensinne. Tross at jeg ble frustrert over at jeg ikke kom fram underveis, var det en fest. Jeg fikk masse heiing fra publikum underveis, siden mange observerte at jeg hadde et startnummer som tilsa at jeg hadde løpt meg opp mange, mange startgrupper. På målbildene har alle rundt meg startnummer på 20 og 30 000-tallet, mens jeg hadde startnummer 52 661. Etterpå feiret vi på byen til de sene nattetimer og shoppet hele søndagen. Jeg hadde litt vondt under beina grunnet alle merkelige underlag jeg hadde løpt på, men ingen varige mén.

Så til gårsdagens Varv:
Denne gangen startet jeg i startgruppe 2, ganske så rett bak eliten (grunnet seeding fra 2009). Varmet opp litt først, og alt føltes ganske fint. Litt trangt ut fra start var det også denne gangen, men jeg hadde ingen planer om å sprengløpe i starten likevel, tok det med ro og fulgte strømmen.
Fram til fem kilometer gikk det ganske greit, selv om det ikke gikk kjempefort - men derfra og inn gikk det utfor både mentalt og fysisk. Jeg må nok også innse at det sitter mye i skallen for tiden også; jeg forventer i forkant at det ikke skal gå bra, samt at jeg bare venter på at smertene under beina skal slå til (og kjenner sikkert litt ekstra etter). Det var jo dette med selvoppfyllende profetier...

Jeg har noen små forkjølelsessymptomer om dagen, men særlig plagsomt er det ikke. Pusten og pulsen var heller ikke problemet i går - begge deler lavt, lett og fint. Tror heller ikke at det er manglende kondisjon som er problemet. Tross at smertene i beina gjør at treningen ikke blir helt som jeg skulle ønsket, har jeg trent ganske jevnt gjennom vinteren uten de store avbrekkene. Men fart har jeg overhodet ikke lenger.
Fra fem kilometer og inn stivnet jeg bare mer og mer, og det gikk saktere og saktere og saktere. Det er ikke lett å løpe med tømmerstokker som bein, det vil jeg bare ha sagt. Jeg er heller ikke særlig tøff mentalt sammenliknet med sånn jeg har vært tidligere, orker ikke yte maks eller plage meg selv i særlig grad (inntil smertene ikke gir meg særlig valg).

Det som er positivt er at jeg passerte 10 km på omtrent samme tid som på Sentrumsløpet, uten at det hadde kostet i nærheten av det samme som det gjorde da.

Over den siste brua (ca. 14 km) kom også smertene for fullt under beina, særlig under det venstre var det ille. De siste tre-fire kilometerne av løpet haltet jeg. Så da har jeg prøvd det også. Men jeg sluttet aldri å løpe, og jeg kom til mål. Samtidig var jeg aldri til stede i løpet, og greide verken nyte festen eller stemningen. Jeg husket dessverre altfor godt hvor fantastisk det var for to år siden, og følte veldig på den negative kontrasten til nåtiden, og hvor lite fantastisk følelsen var der og da. Ikke bra!

Etter målgang fikk jeg så vidt tatt meg videre for å hente tingene mine, og deretter videre til trikken som skulle ta meg tilbake til hotellet. Planen var egentlig å stoppe på veien og heie på Helena, som jeg traff i Portugal i vinter. Men når jeg endelig hadde kreket meg på trikken, var det raskt klart at noe stopp på veien var helt uaktuelt. Jeg begynte nemlig å føle meg veldig dårlig. Uklart hvorfor jeg plutselig ble så syk, men jeg har merket tidligere også at jeg reagerer på smerte med kvalme. Var ganske uvel da jeg gikk i mål, men nå tok det overhånd. Å gå strekket fra trikkestoppen til hotellet føltes som å bestige Mount Everest. Vel inne på rommet kollapset jeg på senga, og rørte ikke på en muskel på to timer.

Til slutt våknet jeg av en sms, og innså at det ville være svært lite smart å bli liggende uten å få i meg mat og drikke. Så jeg kreket meg i dusjen, og kom meg etter hvert ut og fikk møtt Helena m.fl. til middag. Heldigvis hjelp det litt med mat, og formen bedret seg utover kvelden - men noen sen kveld ble det ikke.

I dag har det vært vondt å gå, siden fotbladene har bestemt seg for å gå ut i full streik. Godt jeg har time på NIMI på tirsdag. Musklene ellers i beina har det ikke så verst, det kjennes ikke ut som det burde gjort dersom jeg hadde løpt et maksløp.

Det som er sikkert er at jeg nå tar en pause fra alle større løpebegivenheter fram til jeg føler meg bedre både fysisk og mentalt. Det er ingen vits å utsette seg for flere dårlige løpsopplevelser nå - jeg får heller jakte på de gode treningsopplevelsene i skogen ol., inntil jeg eventuelt får ordnet opp i det som hindrer meg fysisk.
Men håpet om et comeback kan ingen ta fra meg; Superadel will strike again!

Varvforberedelser

2011-05-20T18:54:00.085+02:00

Karbolagring for viderekomne

Via buss ankom jeg Gøteborg litt før klokka 13 i dag. Først satte jeg fra meg bagasjen på hotellet. Jeg er nemlig så heldig at jeg har et hotellrom, ikke alle som har det i Gøteborg denne helga. Det har vært utsolgt for hotellrom siden tidlig i fjor høst.

Etter hotellet hadde jeg to punkt på programmet:
1. Fylle glykogenlagrene på Café Husaren
2. Hente startnummeret

Som man kan se av bildet over, gikk første punkt helt utmerket. Café Husaren er et sted jeg oppdaget da jeg var her med en venninne for tre år siden, og siden har det vært fast post på programmet hver gang jeg er i Gøteborg. Anbefales! De har den mest fantastiske kakedisken man kan tenke seg, kanelbullar som fyller en hel middagstallerken (det er snarere en underdrivelse enn en overdrivelse) og veldig god mat - alt hjemmelaget. Det finnes ingenting hjemme i Oslo som kan sammenliknes.

Henting av startnummeret gikk også greit, og jeg gikk ikke på en altfor stor smell på sportsmessen. Greide stort sett å holde lommeboka nede i veska, men en liten glipp i Adidasbutikken ble det. En rosa hyllest til Grete Waitz, det måtte jeg bare ha.

Se så fint motiv!

På sportsmessen traff jeg også masse kjente fjes fra treningsleiren i Portugal, veldig hyggelig - og fikk slått av en prat med flere av dem. Med mindre legestanden setter ned foten for det, ser det ut til at det blir løpeferie i de Jämtland til sommeren (på en fjellstasjon) - det var én konklusjon jeg kom til på messen. Skal skrive mer om det dersom det blir en realitet.

I tillegg har jeg handlet alt en løper måtte trenge på apoteket - de har jo så mye gøy har som man ikke finner hjemme.

Saltbalansen og smertelindring er sikret

Startnummer 6434 er så klar hun kan få blitt, og kl. 13.38 i morgen går starten. Målet er å unngå bunnpers, ikke ha det altfor vondt og helst også ha det litt gøy underveis.

Det er meldt kjempefint løpevær; sol og mellom 10 og 15 grader. Litt vind er det eneste man skal kunne klage på, men siden jeg ikke skal ligge først og dra feltet, blir det nok til å leve med for min del.

Idrettslegen på NIMI mente at det var dumt å delta i konkurranser før etter at jeg har fått resultatet av MR'en. Vel, når jeg får resultatet kommende tirsdag, har jeg løpt fire stykker siden jeg traff ham sist. Snakk om å høre etter.

Med blikket festet på en lang ressursperiode...

2011-05-16T22:12:00.000+02:00

Ressursperiode, for de som ikke er som kjent med termene, er en periode hvor man trener og bygger seg opp til konkurransene (opparbeider seg ressurser altså). Vårens løp har ikke direkte vært noen suksess for min del - ikke engang et lite hint av framgang, kun bånnperser.

Inn til ny bånnpers på 10 km under årets Sentrumsløp

Fredag reiser jeg til Gøteborg, og på lørdag stiller jeg på startstreken i Göteborgsvarvet for andre gang. Siden jeg, tross en elendig startgruppe, løp ganske bra sist - får jeg denne gangen lov til å starte i gruppe 2, bare 8 minutter etter eliten.

Planen er å yte mitt beste, men siden ingenting stemmer om dagen, vet jeg ikke hva det egentlig vil tilsi tidsmessig. Jeg føler meg så utrolig sliten for tiden. Sto over planlagt intervalltrening i dag fordi jeg følte meg helt på felgen.
Vanligvis har jeg en plan for hva jeg skal gjøre den siste uka før et løp, men denne gangen kommer jeg bare til å overse den. Får ikke gjort så mye fra eller til nå uansett.
Likevel, selv om jeg virker negativ, Göteborgsvarvet er verdens største halvmaraton og en gigantisk fest - det gjelder å gjøre det beste ut av det. Får eller prøve å vinne banketten etterpå.

Etter at løpet er overstått er vårsesongen definitivt over for min del. Nå gleder jeg meg bare til å trene (mye og forhåpentligvis hardt - eller til kroppen og beina sier stopp). Deltakelse i konkurranser før september, vil kun være for treningens skyld. Planen er blant annet å kjøre hardt på styrketrening igjen rett etter Gøteborg (kettlebells og slynge), og man løper sjelden særlig gode konkurranser med tung styrketrening i beina. Lenge siden jeg har vært skikkelig støl nå, så da er det jammen på tide igjen.

Sånne skal jeg svinge, slenge og rykke framover - og er forhåpentligvis brutalt sterk til høsten

Nå har det gått dårlig veldig lenge - absolutt ingen framgang, kun det motsatte. Klør meg i hodet, og lurer på hva jeg skal gjøre. Tror rett og slett jeg må få profesjonell hjelp med treningen. Jeg har så lyst til å satse hardt, jeg har lyst til å få framgang og jeg har lyst til å lykkes når jeg konkurrerer - men jeg får det bare ikke til...

Men først må jeg finne ut om jeg kan få fikset på mine vonde føtter. Tilstanden har utviklet seg til det verre i det siste. I fjor høst kunne jeg løpe opp mot et par mil før smertene dukket opp, nå kjenner jeg det under venstre fot selv når jeg går. Oppløftende!
Har tatt MR og har time på NIMI rett etter Gøteborg, så får vi se...

Stafett er stafett (leve klisjeene)!

2011-05-15T18:08:00.001+02:00

Her kommer en kort rapport fra Holmenkollstafetten 2011. Min andre deltakelse i dette våreventyret noensinne. Ikke er jeg i særlig god form dagen (småsjuk, sliten og litt stresset), og ikke har jeg hatt tid til å være med på testløp i forkant, så jeg var strålende fornøyd med en etappe på mixlaget til OSI. I fjor løp jeg 650 meter fra Gressbanen for samme lag, men i år ble jeg tiltrodd en lengre etappe, nemlig nr. 11; gjennom Frognerparken.

Siden vårt lag skulle starte én time etter eliten, og jeg hadde en ganske sen etappe, dro jeg ned på Bislett for å overvære starten for de første lagene. Først ut var damenes elitelag, hvor OSI var representert.

Marte raskt ute fra start for OSI

Deretter startet herrenes elite, også med OSI representert.

Einar, helt til høyre, så raskt ute at han er på vei ut av bildet

Dessverre gikk det ikke helt etter planen for noen av elitelagene våre. Tross at Einar gjorde en kjempeinnsats på første etappe, endte de helt sist i eliteklassen. Damene endte som nr. 16, som jeg håper holder til elitedeltakelse også til neste år.

Jeg rakk også å se H1-klassen starte før jeg måtte dra til etappen min. H1 er lik de som løper hele løypa alene. Et ganske tøft løp, siden det er mye stigning opp til Besserud. Der var det to kjente fjes, nemlig Espen og Bengt fra Komfortsona IL.

Espen gikk ut som om han kun hadde tenkt å løpe første etappe - så det ut for meg i hvertfall...

Bengt med et smil om munnen, som vanlig

I tillegg til å heie på dem på stadion, fikk jeg heiet ytterligere på dem da jeg sto og ventet på 11. etappe.

Så til min egen etappe,og egen innsats.
Etter litt styr, hvor jeg ikke fant sykkelnøkkelen, kom jeg meg av gårde i retning Frogner. Satte fra meg sykkelen ved 12. veksling, byttet til racersko, og begynte å jogge gjennom etappen mot 11. veksling. Jeg hadde ikke sjekket etappen på forhånd, så nå var det på tide. Ble ganske redd da jeg så den siste bakken før veksling, den kunne bli en utfordring. Jeg er jo ikke akkurat noen motbakkeløper. Tok en test av bakken etter å ha snakket litt med Oddbjørn og Mari fra OSI. Deretter løp jeg rolig gjennom resten, mens jeg memorerte traseen. En liten del var brostein, som er det underlaget jeg misliker mest (grunnet mine vonde bein) - men det var bare snakk om 200 meter eller noe sånt, så det skulle jeg overleve.

Det meste av min etappe er nedoverbakke, noe jeg takler bra, men den starter og avsluttes med en oppoverbakke - og det er ganske slemt. Altså må man ikke brenne av alt i første oppoverbakke, beine det man greier i nedoverbakkene, samtidig som man har igjen litt krutt til den siste oppoverbakken. Og det synes jeg faktisk gikk ganske greit.

Først til det positive om min egen etappe:
Første veksling var i henhold til Rune, som jeg vekslet med, og som har løpt mange ganger tidligere, perfekt utført. Den andre gikk også veldig bra, selv om jeg da var sliten og nesten ikke husker at det skjedde.
Åh, så glad man blir når man ser den man skal veksle med. Det er jo alltid en indre redsel for at vedkommende ikke skal stå der.
Etappetiden var vel ikke så mye å skryte av, men jeg hadde ikke så mye mer inne. Var sliten da jeg vekslet. Hadde 11. beste tid (og vårt lag ble nr. 7). Men til mitt forsvar så løp jeg en lengre etappe (1520 meter). Mixlagene bruker å putte kvinnene på de korteste etappene. Ergo konkurrerte jeg nok stort sett mot menn på min etappe - og det er en konkurranse jeg ikke kan vinne. Sjekket tiden min mot tidene i kvinner senior, og da sto den seg ikke så verst, faktisk - og det er jeg fornøyd med!
Jeg hadde en veldig fin løpsopplevelse - tok meg ut så godt det gikk (pulsverdiene tilsier også det), og er ganske fornøyd med disponeringen av løpet.

Så til det negative:
Ble stående i en veldig lang dokø da jeg kom fram til 11. etappe - og oppvarmingen ble derfor ikke så grundig som jeg hadde tenkt.
Jeg fikk fullstendig tunnelsyn da jeg overtok pinnen, og husker egentlig ganske lite av etappen. Dette tunnelsynet gjorde at jeg nesten løp feil nede ved Monolitten, siden jeg var på vei til å løpe samme vei som vi bruker å gjøre på trening. Tapte littegranne der. Nede ved broen inne i parken tapte jeg også litt, siden jeg måtte forsere en barnevogn. Ikke nok med det, ca. 500 meter før mål sprengte det seg en varebil foran meg, så da måtte jeg bremse litt opp for ikke å løpe rett på den. Da bannet jeg, gitt! Tross at jeg nesten ikke hadde pust til det. Var heller ikke flink nok til å løpe raskeste vei. Det må jeg øve på til neste år.

Slik jeg opprinnelig husket det, så løp jeg forbi flere (fra andre klasser enn meg) tidlig på etappen - i nedoverbakkene. Deretter var det ingen som løp forbi meg... Tunnelsyn (og minne), ja! For da jeg så resultatlisten, kom jeg plutselig på at det kom forbi et oransje lyn av en mann hvor det sto Vind på ryggen i siste oppoverbakken. Ergo tapte jeg én plassering på min etappe. Men jeg hadde i grunnen ikke mer å gi. Vind er forøvrig et idrettslag som holder til bare noen km fra der jeg er oppvokst - godt å se at det er et bra løpemiljø der oppe også, om ikke annet.

Til slutt ble vi nr. sju, mot nr. tre i fjor. Vi ble most av OSI langrenn, som vant klassen. Hvilket vi ble grundig og nøye informert om på banketten etterpå... Men langrenn hadde virkelig væpnet seg til tennene, og toppet laget med det ypperste av det de hadde av mannskap - som f.eks. Mari Brox og Eirik Gramstad, to av Norges beste langdistanseløpere.

Tiden vår var heller ikke i nærheten av det den var i fjor, og ikke til forkleinelse for noen (meg selv inkludert), men laget var nok en del dårligere enn det var da. Hele sju minutter dårligere faktisk. Men ser at tidene jevnt over var dårligere, så noe sier meg at løypa er litt endret, eller?
I fjor var vi også bare to jenter på laget, mens det i år var en del flere. Noe jeg synes er veldig bra, men gjør mix til en noe ujevn klasse. Siden lagene ikke har samme kjønnsfordeling, blir det tøft å konkurrere - og vanskelig å sammenlikne etappetider. Men moro var det uansett. Jeg tar heller ikke dette på blodig alvor - dette er for gøy!

Jeg vant ikke banketten heller. Var så sliten at jeg måtte hjem og legge meg mens det fortsatt gikk t-baner. Stusselig innsats der altså.

I dag har jeg vært ute i skogen for første gang i år. Har løpt i pinjeskog både i Portugal og på Sardinia denne våren, men norsk gran- og furuskog er en helt annen utfordring.
Det er både synd og skam at det har drøyd så lenge, siden forholdene må ha vært helt strålende en god stund nå. Vanligvis tørker det jo ikke opp før langt uti mai på stiene. Selvsagt valgte jeg å legge turen ut den første dagen det virkelig har regnet på lenge - så det ble en veldig kald fornøyelse. Planen er å forsøke igjen 17. mai. Da ser værmeldingen bedre ut også.

Kommende lørdag er det Göteborgsvarvet som står på planen. Spent på om jeg greier å hvile meg til en litt bedre form denne uka - men ikke så mye som tyder på det, dessverre.

Sentrumsløpet med pavens velsignelse, eller?...

2011-05-07T21:03:00.000+02:00

Onsdag før avreise fra Roma hadde jeg planlagt en tur innom Peterskirken. Det har vært så og si umulig tidligere på turen, grunnet alt som skjedde i forhold til gamlepavens saligkåring og alle pilegrimene. Jeg var tidlig ute, men det var likevel pakket med folk på Petersplassen. Jeg skjønte raskt at jeg hadde timet turen helt feil, for det skulle være messe utenfor kirken, og man kom derfor inn. Rett før jeg var i ferd med å gå skjer det noe på den ene siden av plassen, det kan kun sammenliknes med som når en tenåringsstjerne viser seg blant fansen. Det tar meg ganske kort tid å skjønne hva det er som skjer, siden jeg ser et lyst hode som kommer mot meg over folkemassen; selveste paven er ute og kjører i sin popemobil og velsigner folkemassene. Så om jeg ikke kom inn i kirken, fikk jeg da litt valuta for pengene, en nær paven opplevelse.

Ratzinger i farta - eller Benedict XVI om du vil

Så da gjenstod det bare å se om velsignelsen ville vare helt fram til Sentrumsløpet. Ateisten Adelheid kunne nemlig trenge all den hjelp hun kunne få, jordisk som overjordisk.
For å gjøre kort prosess: pavens velsignelse gjelder visst kun katolikker!... Det ble ny bånnpers på 10 km, og i tillegg slet jeg mer for denne bånnpersen enn jeg har gjort for de foregående, uff, uff, uff!

Jeg har ikke noe særlig godt forhold til Sentrumsløpet. Dette var min tredje deltakelse, og det har bare gått dårligere og dårligere hver gang. Synes løypa er veldig tøff. Er det bare meg, eller er det virkelig oppoverbakker hele veien? 10 km er heller ikke helt min øvelse. Likevel stiller jeg opp hvert år, og kommer nok til å fortsette med det. Når man bor i Oslo og drive med løping synes jeg nærmest man har en plikt til å stille opp de store løpsarrangementene i byen. Og selv om jeg personlig ikke liker selve løpedelen av konkurransen, så er selve arrangementet, stemningen og alt rundt helt storveis. Ett år skal jeg også knekke løpskoden, sånn at jeg får til et bra løp også, bare vent og se. Om det så tar meg 40 år, jeg gir ikke opp.

Romaturen var alt annet enn en god oppladning til dagens løp, men likevel så verdt det. I tillegg er jeg generelt sliten og litt stressa om dagen, pluss litt småsjuk - eller er det pollen som plager meg? Jeg visste derfor på forhånd at jeg ikke hadde så mye å stille opp med i dag. Siden det har blitt lite hard trening i det siste, var dagens målsetning bare at jeg skulle slite litt og la det gjøre litt vondt - både fysisk og mental trening.

Jeg er ganske tett om dagen, så jeg var mest redd for at pusten skulle svikte meg. Det slo heldigvis ikke til i den grad jeg fryktet. For en gangs skyld gikk også de tre første kilometerne av løpet ganske lett, tidligere har jeg slitt fra Slottsbakken og hele løpet ut. Men dessverre, grunnet dagsformen, gikk pulsen min i taket med én gang, og ble der - samme hva jeg gjorde. I Frognerparken begynte jeg å kjenne på at dette ikke var så bra, og begynte å kikke på klokka. Pulsen hadde lagt seg på 192-193 og det var plent umulig å få den ned igjen. Jeg bruker å ligge mellom 182-189 på intervaller, alt ettersom om det er kort- eller langintervall. Man skjønner tegningen. 193 i puls når jeg lå i samme fart som jeg har gjort på maraton, da har man ikke dagen, nei! I tillegg var det varmt i dag, men siden jeg har vært så mye ute og reist i varmere strøk i det siste, burde det være et større problem for andre enn meg. Men de siste dagene har det vært klart kjøligere enn det var i dag.

Jeg har aldri stoppet for å drikke på en 10 km, men ved 5 km hadde jeg egentlig gitt opp hele løpet og hadde kun som mål ikke å bryte. Derfor stoppet jeg helt på vannstasjonen. Helte et glass vann over nakken og drakk litt mens jeg så på klokka. Pulsen sank omtrent ikke! Helt utrolig. Den siste halvdelen av løpet følte jeg meg uvel og kvalm, og siden det var helt kjørt tidsmessig uansett, konsentrerte jeg meg bare om å komme til mål.

Jeg traff mange kjente før start, og det var gledelig mange OSI'ere på plass. Jeg varmet opp på Tullinløkka sammen med Guro, og sto sammen med Silja, Liv og Mike da vi startet. Liv, Mike og etter hvert Guro løp forbi meg i fint driv. Gledelig å se at andre fikk det til i hvertfall. Underveis har jeg hørt navnet mitt ropt mange, mange ganger. Så stas! Rakk ikke se hvem alle var, men i starten vinket jeg tilbake så godt jeg kunne. På slutten hadde jeg derimot lite å gi tilbake.

Nesten i mål - ser av steget til alle rundt meg at de har det mer travelt med å nå målstreken enn meg...

Angående slutten på løpet. Som sagt var dette mitt tredje Sentrumsløp, men aldri har jeg sett verre tilstander. Ca. én kilometer før mål begynte det, folk (rettere sagt menn) lå strødd etter løypa; besvimt/kollapset. Rett ved inngangen til Karl Johan var det til og med en ambulanse som hadde blitt tilkalt. Jeg rundet inn på Karl Johan og da skjer det; en kar i ferd med å kollapse faller bakover rett i armene på meg. Jeg fikk dyttet han opp i stående igjen med farten jeg hadde. Er usikker på om han ble stående, og hvordan det gikk med ham. Han ba om unnskyldning på engelsk, men det er ingenting å unnskylde - sånt skjer.

Rannveig (Futt) var tradisjonen med som veskebærer og heiagjeng i dag. Hun bruker å ha mye morsomt å fortelle fra oppløpet; tidligere har det dreid seg om spying i fart, kollapser, sjanglende målganger ol. Men i år var det en ny trend, nemlig jublende målganger. Aldri før hadde hun sett så mange som hadde uttrykt en sånn jublende glede over å komme i mål og ha fullført. Det er en trend vi kan like.

Om to uker skal jeg løpe Göteborgsvarvet. Det er egentlig vårens store mål, men merker at selvtilliten er laber når man ser fasiten etter Fredrikstadløpet og Sentrumsløpet. Hadde som mål og komme litt nærmere tidligere tider på halvmaraton denne gangen, men med vonde bein og veldig mye utenomsportlig som krever det meste av min energi denne måneden - må jeg nok moderere ambisjonene betraktelig. Får nok heller satse på å nyte opplevelsen som en deltakelse i verdens største halvmaraton jo er, uansett fart.

Angående vonde bein; var på MR-undersøkelse i går. Skal til legen igjen på NIMI rett etter at jeg er tilbake fra Gøteborg. Håper inderlig det viser seg å være noe som kan fikses, og at eventuell behandling faktisk vil hjelpe. Det trenger jeg nå...

Sightseeing i joggesko

2011-05-01T21:06:00.002+02:00


Den evige by - sett fra en av dens sju høyder

Det krever en god retningssans og kanskje litt mot/dumdristighet. I hvertfall, når jeg er på byferie bruker jeg å ta meg noen løpeturer på måfå i byen - sånn får man både sett litt og trent litt samtidig.
Her er dagens tur:

Jeg har begynt å teste ut Endomondo, som er en treningsapplikasjon med gps som man laster ned til mobiltelefonen. Veldig lett å bruke - og i dag var det fint å kunne se hvor jeg hadde vært. Ser med en gang at gps ikke er helt å stole på, jeg løp nemlig på begge sider av Tibern, ikke opp og ned på samme side som kartet påstår. Likevel var fotpoden og gps'en nesten enige om hvor langt jeg hadde løpt.

I dag var det veldig kaotisk i Roma, så tempoet på løpeturen ble deretter. Det har seg nemlig sånn at gamlepaven skal bli helgen, i hvertfall har de satt i gang første del av prosessen. I helga har det blitt feiret til gangs i Vatikanet. På toppen av alle turistene som vanligvis er i Roma, pluss romerne selv som har vært ute og feiret 1. mai i dag, har det vært en million(!) pilgrimer for å feire beatifizationen/saligkåringen av pave Wojtyla, eller Johannes Paul som vi husker han som. Siden jeg av ren nysgjerrighet også la løpeturen opp mot Vatikanet, ble det mange stopp og litt køtendenser. Men en spennende løpetur: jeg har løpt forbi Colosseum, Forum, Capitol- og Palatinerhøyden, Circus Maximus, ved siden av den gamle bymuren og langsmed Tibern opp til Vatikanet. Kunne nevnt mer, men man skjønner vel tegningen. Løp på måfå, men fant greit fram og tilbake igjen - er heldigvis utstyrt med en veldig god retningssans. Det hender den feiler, men stort sett har jeg godt grep om retningen, og finner derfor greit fram når jeg er i en by.

Den berømte Tibern sett mot Vatikanet

Løpeturen ble rett i underkant av 15 km, og mer enn det takler ikke beina mine. Har nå i tillegg trasket milesvis i tre dager og beina er vonde. Leggene, anklene og ikke minst under beina, og enda gjenstår tre dager. I morgen starter jobbingen her nede, så da blir det vel ikke like mye trasking, men noe blir det. Sentrumsløpet er derfor kjørt for min del. jeg rekker nok ikke å restituere beina til helga. Men Sentrumsløpet har uansett aldri vært et løp for meg, så det får væe nok å delta denne gangen. Ny bånnpers er klart i sikte...

Dit alle veier fører...

2011-04-30T18:33:00.000+02:00

Hvor er jeg nå? Det er spørsmålet... Klarer du gjette? Har lagt opp til at det skal bli enklere og enklere etter hvert som du blar deg nedover i bildene.

Disse har man ikke lyst til å havne i klammeri med har jeg hørt...

Ringer dette noe bjeller?

Antikk ingeniørkunst på sitt aller ypperste

Horder av turister er her sammen med meg

Veldig mange sånne typer i denne byen

Verdens kanskje mest kjente kuppel i det fjerne

Denne karen brukte å holde til i en egen stat midt i denne byen

Hvis du ikke vet hvor jeg er nå, må du nok ringe en venn - dette var siste hint

Har spist både gelato, pizza og bruschetta og mer skal det bli. Og ja, jeg er ei real flyfille - er fullstendig klar over det... Men man lever vel bare én gang, selv om det er mange i denne byen som påstår at man lever evig.

Ah, det er helt sikkert vår!...

2011-04-23T20:52:00.000+02:00

Vår på Toten er lik blåveis...

Mer blåveis...

Hvitveis og blåveis...

Hvitveis...

Hvitveis og hestehov - for en herlig tid våren er...

Til Sardinia for å bli rask som et villsvin, utholdende som en muflon og elegant som en flamingo!...

2011-04-22T17:22:00.000+02:00

Aspirerende villsvin, mufloner og flamingoer på første løpetur.

Som overskriften sier; jeg er tilbake fra et altfor kort opphold på Sardinia sammen med en gjeng klubbvenner fra OSI. Alle de ovenfor nevnte dyr oppholder seg på denne øya, men har dessverre ikke observert noen av dem (annet enn skilt som advarte mot mufloner etter kystveien vi kjørte siste dagen). Et også usikker på om treningsutbyttet er i takt med overskriften, men en del løping har det da blitt.

Her ble store deler av mandagen tilbrakt

Da dette tilbudet dukket opp i innboksen min, tenkte jeg i ca. ett nanosekund før jeg sendte e-post til sjefen og spurte om å få fri i påsken. Brukte omtrent like lang tid på å bestille turen, etter at jeg hadde fått tillatelse til å ta fri. Opprinnelig plan var å jobbe i påsken, siden det er svært hektisk på jobben fram til sommerferien. Samtidig er mitt nåværende motto å si ja til alle fristende tilbud som kommer i min vei - det er bedre å angre på ting jeg har gjort, enn ting jeg ikke har gjort - og det vant! Det blir mye reising denne våren for å si det mildt - dette var bare min første reise til Italia denne måneden...

Vårblomstring og løping i kombinasjon

Grunnen til at vi skulle til Sardinia er at Mauro, som også trener med OSI, er derfra og ønsket å få oss på besøk - og det ønsket fikk han oppfylt. 15 stykker dro nedover, blant dem tre barn - litt av en gjeng. Vi ble lovet at vi skulle bli raske som villsvin, utholdende som mufloner og elegante som flamingoer av treningen der nede - derav overskriften.

Mye å se og gjøre på løpeturene

Programmet har vært tettpakket fra morgen til kveld; løpeturer og sightseeing. Har nesten ikke hatt tid til å sove. I tillegg har jeg vært sjåfør, mer om det senere. I går var jeg utrolig sliten og har nesten ikke orket noe som helst, i dag sov jeg til kl. 11 (kan ikke huske sist det skjedde). Håper det kommer seg ut over i påsken, sånn at jeg kommer meg mer ut og kan nyte våren. Det har jo blitt grønt i Oslo mens jeg var borte.

Vårblomstring slik den arter seg på Sardinia

Har rukket to lengre løpeturer i fantastiske omgivelser mens vi var der nede, samt det som skulle være en intervalløkt, men som kun ble oppvarming og nedjogging for meg og Cecilie. Visste at jeg ville betale dyrt for å ligge og steike i sola på stranden hele dagen.

Har løpt i verre omgivelser.

Vi har oppholdt oss på vestkysten av Sardinia, rett nord for Oristano - ca. to og en halv times kjøretur sør for flyplassen i Alghero. Har bodd hos en kamerat av Mauro som driver med agroturismo, dvs. vi har bodd på en liten gård. Det har vært veldig hyggelig, og absolutt noe jeg kan anbefale å gjøre på Sardinia. Tror også at vi reiste på veldig riktig tid av året. Det var veldig frodig, alt blomstret og det var ikke for varmt.

Fra gården vi bodde på

Jeg har som sagt vært sjåfør hele turen. Fikk utdelt en splitter ny Citroën C3 av leiebilfirmaet ved ankomst. Den hadde kun gått 70 km da jeg fikk den, så har jeg kjørt på den nesten 500 til i løpet av tre dager. Det er forresten ganske billig å leie bil der nede, i tilfelle noen skulle lure på det. Sardinia er absolutt et sted hvor man bør ha bil, sånn at man kan komme seg rundt - det er så mye å se.

Tårnet på domkirken i Oristano

Romerske ruiner i Tharros - fra løpeturen dag to

Sardinierne har et mer tradisjonelt kjønnsrollemønster enn oss nordmenn, så vi kan ha vakt oppsikt rundt om der vi kom kjørende; tre karer i en bil med kvinnelig sjåfør... Kjøringen har stort sett gått greit - og passasjerene har påstått at de har følt seg trygge. Funnet fram har vi også gjort, og på veien ned fra Alghero første kvelden/natten gjorde Rik en heroisk innsats som kartleser. Tilbake var det verre, igjen var det vår bil som fikk ansvaret for å finne fram - men etter en del svetting, banning og spørring på stotrende italiensk inne i Alghero kom vi helskinnet fram og rakk flyet hjem.

Fire leiebiler måtte til, og enda ble det trangt; to Citroëner, en Lancia og en Fiat Panda aka Postmann Patbilen - vi har ledd en del av sistnevnte, som har blitt kjørt hardt rundt på øya de tre siste dagene, stakkars...

Tidvis har jeg vel kanskje vært i overkant inspirert av min store helt Sebastien Loeb, kjørte jo tross alt Citroën. Men synes ikke jeg har kjørt over evne stort sett, med unntak av et par hendelser inne i Oristano. Blant annet en rundkjøring hvor jeg måtte stå ekstremt på kravene (og italienerne på bremsene). Usikker på om det er andre rundkjøringsregler på Sardinia?! Uansett, en av passasjerene, Finn, påsto i etterkant at den forseringen av en rundkjøring var turens absolutte høydepunkt. Jaja, glad for å kunne bidra med litt spenning i hverdagen.

Dessverre var vannet ganske kaldt

Den samme Finn og jeg havnet også i klammeri med det lokale politiet i en by ved navn Bosa - helt sant... Da hadde jeg ikke bare parkert feil vei i en enveiskjørt gate, men heller ikke betalt parkeringsavgift! Heldigvis greide vi å snakke oss ut av en bot med tegnspråk og alle italienske uttrykk Finn kunne. Bra jobba! Godt vi kan le av det nå, han politimannen var myndig nemlig...

Jeg var ikke den eneste som hadde reist til Sardinia for å teste ut nye kule sko...

Turen ble altfor, altfor kort. Kunne vært der mye lenger. Men jeg rakk å spise både pizza og italiensk is, pluss at jeg ble solbrent. Ikke at det siste er så vanskelig, men denne gangen har jeg også greid å bli solbrent i hodebunnen - og det svir... Men flere ble mer solbrente enn meg - mye, mye mer...

Grillet fisk i hagen til Mauro i Torregrande siste kvelden

Resten av påsken skulle etter planen vies til løping. Men jeg har ertet opp nervene under forføttene ganske kraftig der nede, og det har snarere blitt verre enn bedre etter at jeg kom tilbake til Oslo. Løpeturen både i dag og i går har vært smertefulle - så i morgen tar jeg meg fri. Forhåpentligvis orker jeg å løpe en kort tur eller to til før påsken er omme.

Ah, good times...

Hjem til svært triste nyheter...

2011-04-21T10:34:00.003+02:00

Er akkurat tilbake fra en kort løpeferie, noe jeg skal skrive mer om i et annet innlegg senere.

Meldingene nådde oss per sms på tirsdag; Grete Waitz er død! For min del var det passende nok crewmedlemmet (Rannveig, aka Futt) som varslet meg. Jeg må bare innrømme at selv om jeg ikke kjente Grete personlig på noen som helst måte, så syntes jeg det var veldig, veldig trist. Hun er en skikkelse som man alltid har beundret, selv om man selv ikke drev med idrett. De siste årene, etter at jeg selv startet å løpe, har beundringen vokst voldsomt, og jeg har virkelig forstått hvilket bidrag hun har gjort for å bane vei for både kvinneidrett på elitenivå og for masseidretten.
Jeg begynte å lese nettaviser på mobilen da jeg satt på flybussen hjem fra Torp i går - og da begynte tårene å trille. Greide ikke stoppe det. Heldigvis var det bare italienere som satt rundt meg, de er vel vant til litt følelser...

Takk Grete! Du har allerede, svært fortjent, fått din statue utenfor Bislett. Jeg vet ikke hva mer man kan gjøre for å hedre ditt minne, annet enn å alltid huske deg og det du fikk til mens du levde. Det du fikk til var ikke så rent lite. I historien vil du alltid stå som en av de aller største idrettsutøverne Norge har fostret, men din betydning går langt utenfor idrettens grenser. Tross din stillferdige, ydmyke holdning har du vunnet store slag og endret mange holdninger på vegne av alle oss som har kommet løpende etter deg - oj, som du viste dem...
Du fortjener statsbegravelsen de nå har tilbudt deg. Jeg vil alltid huske deg og det du sto for.

Jeg har ikke sett Grete i levende live så mange ganger, men var på et foredrag med henne den 30. januar i år. Den opplevelsen var både god og vond på samme tid, så jeg har ikke orket å skrive om det på bloggen i etterkant. Grete var veldig dårlig den dagen, og det var vondt å se. Har jo visst at hun har vært syk lenge, men forsto vel ikke helt hvor ille det var før jeg så det med egne øyne.
Men hun ga alt hun hadde likevel, og ønsket å få til et nytt arrangement senere, slik at vi skulle få valuta for pengene. Sånn ble det dessverre aldri.
Er veldig glad for at jeg fikk med meg den siste muligheten til å treffe henne. Nå var det mest Jack som fortalte, men historiene deres skulle man gjerne hørt mer av. Jeg håper inderlig det kommer en bok etter hvert.

Skal ikke gjenfortelle alt jeg har hørt her, noe står også i boka hennes; Løp din egen maraton. Den anbefales!
Historien rundt hvordan hun endte opp med å vinne New York City Marathon når hun egentlig skulle legge opp og hadde reist over som en ferie er ganske kjent, men betegnende.
Da Grete startet karrieren var det bare lov å konkurrere på 800 meter for jenter, dette økte etter hvert til 1500. Det er et stykke derfra og opp til maraton, men Grete banet vei for alle oss som kom og kommer etter.
En annen ting jeg bet meg merke i er at hun alltid løp så fort. Langturene gikk sjelden saktere enn 4-fart, normalt i 3.50. Oioioioi... Men sånn er det vel når man er baneløper fra starten av, da er man vant til høy fart og det føles mer behagelig.
Vet at Ingrid Kristiansen trente annerledes, og virkelig tok det rolig på de rolige langturene. Hun ble også bedre til slutt, etter å ha levd i Gretes skygge lenge. Jeg synes ofte at Ingrid Kristiansens bragder blir litt glemt i skyggen av en så strålende stjerne som Grete Waitz - tenk at vi hadde to så fantastiske kvinnelige løpere samtidig! Men for øyeblikket er det et tema jeg skal la ligge, annet enn å si at Grete gjorde det norske folk så bortskjemte at det er vanskelig for nye løpetalenter å få noen oppmerksomhet. Kirsten Marathon Melkevik er mer kjent i Sverige enn i Norge... Utrolig, men sant.

Mitt personlige forhold til Grete, utenom foredraget den 30. januar, er som følger:
Da jeg trente til min første halvmaraton gjorde jeg det etter nybegynnerprogrammet som Grete hadde laget til og lagt ut på nettsidene til Oslo maraton. Selv om jeg hoppet inn ganske langt ut i programmet, og hadde noen sykdomsproblemer underveis, hadde det aldri i verden gått så bra som det gjorde dersom jeg ikke hadde hatt en plan å trene etter (pluss tipsene som fulgte med). Har anbefalt dette programmet til alle i samme situasjon i etterkant og vil fortsette med det.

Både før jeg debuterte på halvmaraton i Oslo for to og et halvt år siden og foran første gangen på Fredrikstadløpet var jeg innom statuten på Bislett og hadde et øyeblikk eller hva man nå skal kalle det... Dette er en tradisjon jeg tydeligvis må ta opp igjen - i begge de overfor nevnte løpene gikk det over all forventning, det har det aldri gjort etterpå. Ser at hun har lagt ut nye programmer på nettsiden til Oslo maraton nylig - en siste hilsen fra Grete.

Til slutt vil jeg oppfordre alle til å støtte Aktiv mot kreft som var Gretes store sak til siste slutt. Selv om Grete tapte kampen, må vi kjempe den videre for henne. Det er mange måter å støtte Gretes hjertesak på, både med store og små beløp. Jeg har blant annet støttet via at en liten sum ved salg av skomodellen Adidas Marathon 10 går til denne saken. Hittil har jeg vært gjennom fem par og flere vil det bli...

Bevis på at jeg har støttet saken!

I påsken er målet å løpe på meg en anselig antall kilometer. Siden lørdag har jeg kommet opp i nesten 63 km. Etter å ha publisert dette innlegget, er planen å få på meg klær (og solkrem) og ta trikken opp til Kjelsås og pådra meg noen flere kilometer - alle dedikert til Grete. Hvor mange Gretededikerte meter får vi til i løpet av påsken folkens? Og hva om vi legger litt penger i hver kilometer vi løper og gir til Aktiv mot kreft - noe å tenke på folkens?

Åtte ting du nødvendigvis ikke behøvde å vite om meg...

2011-04-17T12:39:00.001+02:00

Jeg observerer at jeg har blitt utfordret av Silja til å legge ut åtte ting på bloggen som folk ikke visste om meg. Siden oppfordringen var ledsaget av masse smigrende komplimenter var dette vanskelig å totalt overse.

Selv om jeg blogger, og derfor deler veldig mye av meg selv offentlig, synes jeg utfordringen var litt vanskelig. Man må jo skrive om noe som er litt spennende også, ikke sant - og når det gjelder trening har jeg i grunnen delt det som er å vite. Har også delt andre ting, og det som nå måtte være igjen er kanskje ikke like hemmelig - men heller ikke offentlig.
Det man ikke allerede har sagt om seg selv, har man kanskje heller ikke så lyst til å dele. Så jeg kommer til å spare dere for juicy details og de virkelig sjokkerende opplysningene i de åtte punktene som nå kommer - sosialpornografien spares til selvbiografien...

Her kommer åtte tilleggsopplysninger om meg, som noen allerede vet - andre ikke:

1. Grunnen til at jeg heter Adelheid, det er et spørsmål jeg stadig får.
Navnet er tysk, men jeg har ingen tyske aner. Søstrene mine heter Karianne og Rannveig - ikke særlig konsekvente i orienteringen av navnevalgene mine foreldre. Vel, grunnen slik jeg har fått det fortalt, er at Den norske bokklubben hadde bokserien Bjørndalstrilogien som starter med Og bakom synger skogene, av Trygve Gulbranssen som månedens bok en eller annen gang i 1975 (da jeg var under ruging). Hovedpersonen i bøkene heter Adelheid, og det må tydeligvis ha gjort inntrykk. Jeg har lest bøkene - og i tillegg til at bøkene er kvalmende nasjonalromantiske etter min smak, har jeg lite til felles med bøkenes Adelheid. Men selve navnet lever jeg godt med.
Og til de som ikke vet det, det mer vanlige navnet Heidi, er bare en forkortelse for Adelheid. Sånn at hvis dere møter noen av tysk herkomst som introduserer seg som Heidi, så heter de trolig egentlig det samme som meg. Litt folkeopplysning i tillegg der altså.

2. Jeg har to tatoveringer, selv om de aller fleste kun har sett føniksen på venstre legg. Jeg startet sent, den første tok jeg da jeg var 33 år - og jeg kan avsløre at jeg slettes ikke anser meg selv som ferdig tatovert...
I tillegg har begge søstrene mine hver sin store tatovering - også de utført ganske nylig. Ungdomsopprøret kom sent men godt i vår søskenflokk, og jeg er et skikkelig godt forbilde som storesøster. Derimot ser de ikke ut til å følge etter når det kommer til løping (ei heller røykeslutt m.m.).

3. Har vært den lykkelige eier av en Citroën 2CV ved navn Maurice. Siden jeg verken hadde kunnskap, ferdigheter eller økonomi til å ta vare på ham slik han fortjente, ble han bortadoptert til en eier som kunne elske og ta vare på ham mye bedre enn meg.
Maurice, jeg savner deg fortsatt, med dine 29,5 halvdaffe bryggerigamper under panseret.Og ett er sikkert, én dag skal jeg være den lykkelige eier av en 2CV igjen.

Sjekk ut de raffe kufangerne - Maurice var en cool dude!

4. Jeg har en lang universitetsutdannelse bak meg, som kulminerte etter litt om og men i et hovedfag i statsvitenskap - samtidig er jobbtittelen min i dag overingeniør(?!). Det synes jeg er en så morsom greie at jeg må nevne det ved enhver anledning hvor det passer seg (og kanskje ikke passer seg).

5. Har delt mange av mine skavanker på bloggen tidligere. I tillegg kan jeg fortelle at jeg har skoliose (nedre del av ryggsøylen er skeiv og venstre bein er 1,5 cm kortere enn det høyre). Men siden jeg har hørt at Usain Bolt også har denne diagnosen, er det tydeligvis ingen unnskyldning for å løpe sakte.
Er født med hoftedysplasi, og derfor vinglet meg gjennom barndommen (og vingler fortsatt). Slet f.eks. veldig med å lære å gå. Staheten kommer nok delvis derfra, hvis jeg ikke greide det de andre ungene greide - øvde jeg til jeg fikk det til.
Mine foreldre burde det ikke vært avlet på virker det som, tatt i betraktning alle medfødte feil og mangler jeg har...

6. Drev aktivt med svømming fra jeg var 4-5 til jeg var 13-14 år, men var aldri særlig god.

7. Jeg har vunnet over 180 000 kr. i et spørreprogram på TVNorge. Det er nesten 10 år siden, så pengene er blåst og ingen husker programmet, heldigvis... Har faktisk også deltatt i et spørreprogram til, men der var premien på langt nær så stor, dessverre.

8. Er veldig sjenert, selv om mange ikke tror/oppfatter det. Jeg jobber med saken, konstant! Vil derfor benytte sjansen til å minne om at folk som kan oppfattes som overlegne og/eller arrogante mange ganger bare er nettopp sjenerte/usikre...

Sender oppfordringen videre til alle bloggere som leser dette, nå er muligheten til å avsløre sære ting om deg selv - verden venter! Hvem tør å avsløre noe skikkelig sjokkerende?

Uka som gikk, nye sko og påskeplaner

2011-04-16T17:15:00.000+02:00

Etter Fredrikstadløpet har det så langt blitt lite trening, noe jeg har store planer om å få til en radikal endring på nå i påsken. Påskefri skal omsettes i løpte kilometer, det er planen. Jeg har faktisk blitt lovet at jeg i løpet av påsken skal bli rask som et villsvin, utholdende som en muflon og elegant som en flamingo.Skal komme tilbake til på hvilket grunnlag dette har blitt lovet og hva resultatet ble...

Løp som sagt med svært vonde hamstrings i Fredrikstad og det har fulgt meg hele uka, dessverre. I tillegg har jeg blitt litt mer forkjølet, men dausjuk er jeg ikke - bare nok til at jeg har tatt det litt roligere enn planlagt.

Mandag testet jeg stretching på Centrum Athletica for første gang. Tenkte det var smart å få strekt litt på alle problemområdene. Hun som ledet timen var danser, så der var det no mercy. Man kunne høre smerteynkene ettersom hun beveget seg rundt i lokalet og bendte og vred på oss - så jeg lå der og tenkte; ikke kom hit, ikke kom hit - men ingen slapp unna. Au!
Men jeg kommer til å gjøre det igjen - som vanlig når jeg har vært borti en aktivitet som var smertefull... Fikk strukket veldig bra på de områdene kiropraktoren har bedt meg om å jobbe med - mye bedre enn jeg greier på egenhånd.

Tirsdag og onsdag var jeg på tjenestereise til Bodø - og der var det ingen tid til trening. I tillegg ble stort sett alle timene tilbrakt i sittende stilling, enten på reise eller i møter. Ikke bra for vonde hamstrings i det hele tatt, jeg satt og vred meg mye i stolen, gitt.
Første kvelden ble tilbrakt på handelsstedet på Kjerringøy, som jeg faktisk kjørte forbi i sommer uten å se det. Kjempefin opplevelse toppet med en fantastisk treretters middag og masse god vin. Jeg greide å gå glipp av havørnen denne gangen også, selv om det var masse av dem der ute. Ergerlig!
Men reinsdyr både så og smakte vi (stakkars Rudolf!). I tillegg traff jeg på disse snasne skapningene:

Søte, ikke sant?

Det er vår, derom hersker det ingen tvil - og utsiktene for påsken værmessig ser helt fantastiske ut. Siden det er vår, er det også på tide med litt opprydning; inn med det nye og ut med det gamle. Mandag dukket derfor FedEx opp på kontoret med nye sko til meg, juhu!
Det jeg fikk levert var to par Adidas Marathon 10, som jeg har skrytt av her tidligere. Denne modellen en billig, kul å se på og, aller viktigst for meg, er de skoa som irriterer mine nervene under forføttene mine i minst grad (som jeg har funnet til nå - og jeg har testet mange modeller).

Gjett hvilket par som ligger i søpla nå. De finnes i flere farger enn dette, blant annet grønt, men det får bli neste gang...

Jeg handlet veldig mange par sko i fjor ettersom jeg fikk mer og mer problemer med Morton's metatarsalgia. Noen sko irriterer mer enn andre, og det finner man ikke ut før man har testet dem. Smertene i forføttene har vært det viktigste kriteriet for valg av sko det siste året. Marathon 10 har kanskje ikke det ypperste innen skoteknologi og demping, men sånne hensyn må for øyeblikket vike.
Når jeg har fått behandling for smertene, kan jeg ta en ny gjennomgang av skogarderoben, og forhåpentligvis la andre hensyn telle igjen. Kanskje jeg får slitt ut noen av skoa som for øyeblikket bare ligger og samler støv også, håper det.

Nå blir det en bitteliten pause i bloggingen, men jeg lover at neste innlegg blir betraktelig mer spennende enn dette (er i ferd med å pakke kofferten - minst tre par løpesko er med)...

Rapport fra Fredrikstadløpet 2011

2011-04-10T21:27:00.002+02:00

Nå er det overstått, sesongen er i gang og etter i dag kan det i grunn bare gå én vei - opp!

Dette innlegget skal ikke bli så negativt som det kan høres ut, mye fint å si om dagens løp. Rammene var gode, som vanlig fint vær, masse kjentfolk og bra arrangement. Dro nedover med klubben (OSI) og hadde selskap både på reisen ned, middag etterpå og reisen hjem. Fikk dessverre ikke tatt noen bilder i dag.
Men reportasje og bilder finnes her.

Så til det negative, før jeg igjen skal komme tilbake til positive ting. Har pådratt meg en liten forkjølelse de siste dagene, på langt nær av samme karakter som i fjor, da hadde jeg ikke startet i det hele tatt i dag. I tillegg kunne det overhodet ikke vært mer feil dato i måneden for meg å skulle prestere i løp (regner med at lesere med samme kjønn som undertegnede forstår hva jeg snakker om). Når jeg i tillegg ikke har løpt to mil på hardt underlag siden i november i fjor, følte jeg at det var lite å hente prestasjonsmessig i dag. Dagens løp fikk bli en test på hvor landet ligger hva angår form, samt få en statusrapport på hvordan smertene i forføttene arter seg nå.

Dagens plan var å gå ut i femmerfart (12 km/t), som er maratonfart for meg. Denne farten hadde jeg tenkt å holde hele løpet, og hvis det føltes bra, skulle jeg øke på slutten - negativ splitt. Det er nemlig noe jeg ikke har hatt siden jeg debuterte på distansen høsten 2008.

Jeg gikk ut etter oppskriften og alt føltes herlig. Lav puls og lett pust. Etter bare én kilometer skjer det, en klassisk Adelheid; jeg snubler på asfalten (ingen grunn i det hele tatt) og er nesten i bakken. Det går flere nervepirrende, tungt belastende skritt før jeg greier å gjenfinne balansen. Ble ikke noe blod i dag, men dessverre satte det seg hardt i begge hamstrings og i setemuskulaturen. Resten av løpet har jeg løpt med ganske mye smerter i hamstrings, og beina har føltes som tømmerstokker. All fart jeg måtte ha hatt i beina, forsvant i den nestenulykken. Men skitt au, sånt skjer! Jeg måtte le litt av det hele da det skjedde, er bare så utrolig typisk meg...

Har hatt mye vondter på dagens tur, men ikke slitt særlig mye. Har ligget 10-15 pulsslag under det jeg vanligvis gjør på halvmaraton - så jeg var ikke særlig sliten da jeg kom i mål. Det som er oppløftende med dette, var at jeg har holdt omtrentelig maratonfart i dag, men har ligget godt under pulsen jeg bruker å ha på maraton også. Et absolutt lyspunkt - tross andre problemer.
I tillegg ble jeg mindre plaget av Morton's metatarsalgia enn jeg fryktet - først på sisterunden begynte det å slå til. Men i mye mindre grad enn under Oslo maraton i høst. Nå er jeg optimist foran Göteborgsvarvet.

Så til dagens gode gjerninger:
1. Siden jeg har løpt på så lav intensitet i dag, har jeg fått med meg det meste og sett masse kjentfolk underveis - og brukt energi på å heie folk fram. Moro det også! La merke til at folk var mye mer slitne enn meg - bra jobba, folkens!
2. Jeg bestemte meg for at selv om beina føltes som tømmerstokker, skulle jeg sette opp farten litt på sisterunden. Da bare var ca. én kilometer igjen ble jeg tatt igjen av en annen løper. Hadde hørt henne streve seg opp i ryggen min lenge. Akkurat da hun kom opp på siden av meg var jeg i ferd med å øke farten ytterligere. Hadde nemlig fått los på to damer foran meg, som jeg hadde bestemt meg for å hente opp. Så jeg sa til henne som nå var ved siden av meg; Bli med og hent opp de foran der! Hvorpå hun hikstet: Åh, nei, jeg har jo strevd voldsomt for å ta ryggen din - orker ikke mer...
Jaja, tenkte jeg - vi får nå se!...
Satte opp farten og tok ganske raskt igjen de to, som faktisk lå et godt stykke foran, og la de raskt bak meg. På vei opp gågata til mål greide jeg ikke øke særlig mer, pulsen var fortsatt lav, men beina nektet plent å lystre ordre. Ble heiet fram av OSI'ere, og jeg smilte og vinket tilbake - seiersikkert!

Så, i det jeg er i ferd med å gå over målstreken, hører jeg den tunge pusten igjen, og hun jeg hadde bedt om å henge på, går forbi meg slår meg på målstreken. Det var faktisk veldig gøy - og veldig fortjent!
Er så utrolig moro å greie å bidra til at andre presterer bedre enn det trodde de kunne. Det er ofte så lite som skal til.
For to år siden greide jeg å få ei som var i ferd med å bryte til å fullføre løpet - også en meget hyggelig opplevelse.

Det er derfor dagens visdom jeg vil dele; visst er vi konkurrenter - men jammen er det gøy å kunne inspirere andre underveis, og bli inspirert av andre. Den greia på slutten av løpet i dag, var dagens høydepunkt for meg. Ikke så gøy for de to vi tok igjen kanskje, men litt svinn på man regne med.

Dagens resultat ble 1.46.23, ikke noe å slenge ræva i taket for - men jeg er optimistisk foran Göteborgsvarvet. Da håper jeg forutsetningene ligger bedre til rette for en god tid.

Årets første SRM

2011-04-06T21:29:00.000+02:00

Deltakerrekord på sesongåpningen?

Siden jeg skal være med å arrangere SRM i år følte jeg en viss forpliktelse til å være med på sesongåpningen i dag. Planen er å løpe i Fredrikstad på søndag, så det var ikke aktuelt å løpe fort. Men sola skinte, som arrangør skulle jeg endelig få min egen brikke, og jeg visste det var masse kjentsfolk som kom til å dukke opp. Ingen grunn til å sitte hjemme og sture altså.

Endelig min egen brikke - håper den skal tikke inn med noen gode tider i år, fjoråret var jo bare elendighet.

Jeg tok med kameraet mitt, og sammen med det ble det to rolige, men blaute runder rundt Sognsvann i godt selskap med mange, mange andre blide SRM'ere - både kjente og ukjente.

Fra dagens torundersfotosafari:


Årets første start - racergruppa

Mye snø fortsatt på vestsiden av vannet

Snøsmelting er lik mye vann på veien - ble våt på beina - og var ikke alene om det

Løpesesongen 2011: som julaften på kjerringa...

2011-04-05T21:03:00.000+02:00

Ekstremt urutinert løper før start i 2009

Årets første SRM arrangeres i morgen, og på søndag er det offisiell sesongstart i Fredrikstad; Fredrikstadløpet 2011. Jeg synes sesongen kom veldig brått i år, og er overhodet ikke klar eller der jeg synes jeg burde være formmessig. Har blitt veldig lite mengde i vinter når beina nekter å løpe langt.

Deltok i Fredrikstad for første gang i 2009 og satte en enorm pers (fra 1.53 til 1.37). En pers jeg forbedret med noen bittesmå sekunder i fjor, og på kjøpet ødela hele vårsesongen.
Lærdommen: IKKE KONKURRER NÅR DU ER SYK!

Så denne gangen er jeg ikke forhåndspåmeldt, og jeg kommer til å se an formen helt fram til søndag før jeg bestemmer meg for om jeg drar til Fredrikstad. I tillegg har jeg, som jeg har klaget over her en rekke ganger, vondt i beina! Så hvis jeg starter på søndag, kan det godt hende at det ender med en DNF (did not finish). Skulle det bli for ille, orker jeg bare ikke plage meg gjennom nok en smertefull og derfor dårlig løpsopplevelse.

Så for de som skulle lure, og det har mange også gjort; det blir ingen ny pers på denne dama i Fredrikstad i år, dessverre... Det er ganske sårt å måtte innse at på tross av innsatsen, kommer det ingen uttelling i form av framgang. Skulle så gjerne ønske at pers var målsetningen, men sånn tingenes tilstand er, så er det helt urealistisk. Dette blir et testløp, og jeg tror ikke at jeg kommer til å gå så i kjeller'n som jeg har hatt for vane før. Men gjett om jeg planlegger å komme sterkt tilbake på et senere tidspunkt. Jeg gir ikke opp!

Jeg har vært på mitt første besøk hos idrettslege på NIMI idag. Diagnosen var den samme som jeg har fått tidligere, Morton's metatarsalgia. Det har jeg jo visst en stund, men nå må jeg begynne å ty til de mer drastiske virkemidlene siden verken sålene eller hvile har bedret tilstanden. Er henvist videre på MR, både for å sjekke hvordan nervene ser ut og samtidig utelukke eventuelle andre ting (stressfrakturer ol.). Skal jeg opereres må jeg ha tatt en MR uansett, så da gjør jeg det med en gang.
Legen syntes det var en ganske dustete idé at jeg skulle løpe halvmaraton på søndag, men går det galt er det mitt eget ansvar. Jeg lærer alltid av mine feil, men jeg MÅ gjøre dem først...

Denne vårsesongen får det være nok å delta, så er det lov å håpe at jeg kan løpe mer når det blir bart i marka - og igjen kan herje resultatlistene til høsten. Det er maratonløper jeg vil bli når jeg blir stor - og ikke tale om at jeg har tenkt å endre på det.

Vi sees i Fredrikstad på søndag, folkens!

Rune Larssons vårprosjekt!

2011-04-03T16:04:00.001+02:00

Jeg hørte ryktene allerede den første uka jeg var i Monte Gordo: Har du hørt at Rune skal løpe hjem til Sverige?

Fra en langtur med Rune i fjor

Nå er det offisielt: Rune Larsson skal løpe hjem til Sverige sammen med Susanne Johansson; Monte Gordo, Portugal - Halmstad, Sverige.
Start 9. april med planlagt slutt 29. juni, mer enn fem mil løping om dagen. Spørsmålet er ikke om de vil greie det, men om Rune går tom for ting å snakke om? Jeg tviler på det...
Les mer om eventyret på marathon.se.

Store og lange eventyr er ikke noe nytt for Rune - snarere tvert imot. Her snakker vi om en mann som har løpt tvers over USA og rodd over Atlanteren.
Hva angår sistnevnte eventyr, håper jeg at den kommende turen er noe mer planlagt enn roturen. Ingen, siden Colombus, har vel vært mindre forberedt på en tur over Atlanteren enn Rune og hans makker Niclas. Sistnevnte var et totalt clueless bandymålvakt, og Rune en mann som ble sjøsyk av å trene på romaskin. Match made in heaven!

Lese mer om alle Runes eventyr her.

Meritter er det også nok av. Han har vunnet Spartathlon tre ganger og fullført 10, har løpt maraton på 2.18 og hatt en rekke rekorder innen ultraløping.

Rune er i tillegg en utrolig inkluderende og tilgjengelig, sosial og omgjengelig type.
Rune, du er en sann inspirasjon og en ekte eventyrer!
Jeg er jo veldig, veldig glad i både å dra ut på eventyr og i å sprenge grenser selv - så jeg blir fascinert av folk som setter i gang med store eventyrprosjekter.

Lykke til på veien til Halmastad - ha kul!

Tim, verdens tøffeste president!

2011-04-01T22:06:00.001+02:00

Tim drar Silja rundt Nøklevann 2010

Tim Bennett, kjent som president i Kondis, har skrevet en brutalt ærlig artikkel om sine egne spiseproblemer. Dette er ikke ukjent for de som kjenner han litt, men det er et stykke fra det til å dele det med hele verden. Det krever mot - stort mot! Særlig når han innrømmer at dette er demoner han fortsatt lever og sliter med.

Spiseforstyrrelser er et tema som er svært tabubelagt når det kommer til den mannlige delen av befolkningen - dette er jo noe som bare rammer unge jenter, ikke sant? Feil, feil, feil!

Derfor er det så viktig at Tim nå står fram og forteller sin historie! Jeg skjønner delvis hva han sliter med, siden jeg har veid mye mer enn jeg gjør i dag selv. Har også mange issues i forhold til min egen kropp etter alt jeg har vært gjennom, men heldigvis greid å opprettholde et noenlunde avslappet forhold til både min egen kroppsfasong, vekt og ikke minst mat.

Les artikkelen her: Veien, målet og vekta!

TC, Monte Gordo 2011 i bilder

2011-03-30T21:06:00.000+02:00

Jeg tok på langt nær så mange bilder på årets tur som jeg gjorde i fjor, men noen ble det da. Har lagt ut noen på Picasa. Hvis du er interessert er det bare å klikke på bildet under.

TC, Monte Gordo 2011

P.S. Det er lov å stjele hvis du finner deg selv og det er bare å tagge i vei...

Portugal oppsummert

2011-03-28T21:36:00.003+02:00

Yoga på stranden

Da er jeg tilbake til Oslo, og det er tid for ettertanke etter to fantastiske uker i Portugal. Har vært skikkelig trøtt i dag. Bare to timer søvn før avreise var visst ikke så smart, men fortjente en liten fest etter så iherdig innsats i to uker.

Det regnet litt da vi kom ned - faktisk slo det et lyn ned i flyet på vei ned for landing (skumle greier). Etter det har været bare blitt bedre og bedre, som en god norsk sommer. Herlig! Litt trist å komme tilbake til kuldegrader, men heldigvis har det blitt bart nok til at jeg kunne sykle til jobb i dag.

Appelsinblomster - lukter fantastisk

For å oppsummere det hele:
På to uker har jeg rukket å trene hele 37 ganger og løpt oppunder 170 km. Dette tross for to dager med migrene og en totalkollaps på Bergspasset. Jeg har også løpt hver eneste dag i 14 dager, det er ny rekord. Faktisk kjennes ikke beina så ille ut i dag heller.
Jeg fikk også med meg tre runder med kettlebells - så nå er jeg råsterk!

Selv om det kanskje høres mye ut med 37 treningsøkter på to uker, har jeg nok hatt et ganske lavt antall sammenliknet med mange andre. De fleste går knallhardt ut, og mange holder ikke mer enn noen få dager. Den siste morgenjoggen jeg var med på, lå jeg helt i teten etter å ha ligget nesten bakerst i begynnelsen av uka - men jeg holdt samme fart som jeg hadde gjort hver gang. Antallet som var med var vel også bare 20 % i forhold til mandagens morgenjogg.
Mange av øktene mine har også vært lavintensiv trening som yoga og flex (dynamisk stretching).

Treningsplanen slik den så ut etter uke 11

Treningsplanen slik den så ut etter uke 12

Resultatet fra Pricka tiden var at jeg hadde løpt 32 sekunder fortere enn jeg hadde tippet - ergo var det ikke jeg som hadde bommet grovt. Men jeg var langt unna å vinne.

Antallet vondter underveis har vært mange, og det gikk med en del smertestillende tabletter den første uka. Men det var stort sett grunnet hodepine. Den andre uka fungerte hele kroppen mye bedre, og jeg tydde kun til muskelsalvene. Lukten av menthol har hvilt tungt over hotellrommet jeg bebodde den siste uka, men da bodde jeg også der alene - så det plaget ingen. Takk Julia for linimentet du la igjen til meg, det har blitt flittig brukt! Takk også til Christina, det var skoj å ha deg som romskompis den første uka - og håper du lever lenge på femmilen?
Mine plager grunnet Morton's nevrom i begge føttene har jeg stort sett greid å holde i sjakk, men så har jeg stort sett også bare løpt kortere turer. På begge Bergspassene kom det på slutten, men det ble ikke helt krise.

Antall besøk og penger brukt i Runner's store har vært svært, svært nøysomt sammenliknet med i fjor. Innsparingene har i stedet blitt brukt på behandlinger - to hos naprapat og en hos ortoped/idrettskirurg. Fortsatt er jeg litt i stuss over hvordan man kan få seg til å betale så mye penger som jeg har gjort, for å bli påført så mye smerte som jeg ble påført de to rundene hos naprapaten. På onsdag skal jeg til kiropraktoren min her i Oslo, det blir sikkert heller ikke bare kos.

Har i år som i fjor, møtt mange nye mennesker som jeg håper å holde kontakten med framover. Vi sees vel igjen i Monte Gordo til neste år, om ikke før?

Selv om været har vært kjempebra og sola har stekt, har jeg faktisk ikke blitt solbrent; kryss i taket!
Antall bad i Atlanterhavet har dessverre bare blitt ett - forbedringspotensiale til neste år, altså.

Jeg har også fått tid til å gjøre ting jeg ikke rekker ellers, som å lese to bøker, blant annet mursteinen Freedom av Jonathan Franzen (anbefales). Har dessuten også nesten fått sett ferdig tredje sesong av True Blood, et prosjekt jeg har hatt gående siden november.

Til slutt kan jeg stolt fortelle at jeg har blitt tatt opp som hedersmedlem og som første utlending i Rune Larssons darling team (eller var det club?). Av Rune himself, godkjent av kona Mary. Smooth operator with the ladies han Rune. Noen av de aller beste komplimentene jeg har fått i livet har jeg fått av ham, og jeg vet jeg ikke er den eneste - langt derifra.
Uansett, det var tøffe opptakskriterier for medlemskap. For det første må man være et rejält, äkta fruntimmer (ett av kriteriene for å være det var blant annet å kunne backa med släp dvs. rygge med tilhenger), ha vært med på langtur med Rune og beriket hans liv. Vel, jeg kunne visst stå inne for alle kriteriene og bærer medlemskapet med stolthet!

På langtur med Rune i fjor

Det jeg nå står igjen med, foruten muskelverk, er masse ny inspirasjon og motivasjon. Er superklar for en ny sesong. Godt det bare er tre uker til neste treningsleir, men det blir en kortere affære denne gangen. Men bra blir det helt sikkert.

I mellomtiden skal jeg også løpe Fredrikstadløpet (halvmaraton 10. april). Men er urolig for at det skal gjøre veldig vondt i beina - derfor fint om jeg kan slippe mas om pers denne gangen. Fredrikstad blir bare et testløp for å se om jeg greier å løpe 21 km på asfalt i litt tøft tempo. Göteborgsvarvet nærmer seg nemlig med stormskritt.

Planen for uka som kommer er å ta det ganske rolig, trene litt - men ikke mer enn at kroppen får mulighet til å reparere seg og forhåpentligvis superkompensere seg etter to uker med hardkjør.

Skal forsøke å legge ut noen flere av bilder i løpet av uka til de som måtte være interessert.

Siste dag i Portugal

2011-03-26T16:09:00.001+01:00

Men likevel ikke det siste blogginnlegget om turen. Kommer nok til å legge ut en oppsummering av turen når jeg kommer tilbake til Oslo. Er nødt til å roe ned på treningen noen dager når jeg kommer hjem, så da har jeg god tid til andre ting.

I skrivende øyeblikk har jeg kun én trening igjen; fartslek og løpestyrke kl. 16.30. Deretter er der middag og fest, og tidlig i morgen tidlig drar vi hjem, dessverre. Men om jeg ikke mentalt er klar for å reise, tror jeg kroppen er det.

Gårsdagen ble brukt til å kjøre Bergspasset igjen, også denne gangen gikk jeg for både 14 km-sløyfa og 10 km. Kan med en gang avsløre at det gikk mye bedre enn sist uke. Avtalte å løpe sammen med en annen deltaker, Anne, hele veien. Vi holdt samme fart, peppet hverandre opp alle de tøffe bakken og skravlet hele veien. Da går to og en halv time veldig fort.
Var ikke så preget av gårsdagens kettlebellstrening heller som sist fredag, men underveis fikk jeg mer og mer vondt i setemuskulatur, hamstring og etter hvert på yttersiden av kneet (den var ny!). Kroppen prøver tydeligvis å si at den ikke synes det er så voldsomt smart å løpe så mange dager i strekk. Jeg har nemlig ikke hatt én eneste hviledag fra løpingen her nede.

Meg og Anne etter å ha fullført 24 km med innlagt appelsinslang

Men vondt eller ikke, Bergspasset var en kjempeopplevelse denne gangen. Pasi Salonen løp med oss de siste 10 km. Eller det vil si, han løp med oss litt, stakk i fra, løp tilbake til oss igjen og gjentok så det hele på nytt. Var omtrent som å ha med seg en engelsk setter på tur. Men mannen er i stand til å gjøre en ironman på godt under ni timer, så han bør jo være i vesentlig bedre form enn to mosjonistdamer.

På ettermiddagen var jeg hos naprapaten igjen, og med god hjelp fra undertegnede fant han en god del smertefulle punkter å klemme på. De 30 minuttene med ham kommer jeg til å huske noen dager. Au!
Men jeg fikk bare det jeg ba om, så jeg får skylde meg selv. Etter å ha vært til diverse behandling de siste årene, kan jeg nå selv peke ut punktene det skal trykkes på - og deretter betale prisen for det (dvs. tviholde meg i benken og banne høyt).

I dag har vi kjørt Pricka tiden. Der løper vi en femkilometer hvor vi på forhånd har gjettet hvor fort vi skal løpe. Den som kommer nærmest tiden man har angitt vinner premiepotten, som er en euro fra hver deltaker. I fjor var det ei som greide det nøyaktig på sekundet. Svaret på hvordan det gikk, får vi først i kveld. Men enten så har jeg bommet grovt, eller de som kom i mål rundt meg bommet grovt.
Jeg tippet at jeg skulle løpe på 26.57. Siden jeg er ganske sliten nå, løp jeg så jeg fikk opp pusten og pulsen litt. Prøvde å holde passe avstand til en kar som skulle løpe på 25.25 - men tror jeg kom lenger etter han i mål enn ett og et halvt minutt.

Etter målgang tok jeg turen første og eneste bad i Atlanteren. Burde blitt flere merker jeg nå - som en av trenerne her sier; man angrer aldri et bad. Så sant, så sant! Angrer vel heller på de badene man ikke tok. Det er to mil med fantastisk sandstrand her, og jeg har ikke benyttet den til særlig annet enn å løpe på.
Nye muligheter til neste år - for jeg skal tilbake. Hvorfor er det ikke flere nordmenn her, det lurer jeg på? Dette stedet og opplegget er jo bare fantastisk!

Kroppsfiksering og visualisering

2011-03-24T15:27:00.001+01:00

Trainingcamp survival kit: elektrolytter, linimenter for såre muskler, solkrem, sportstape og magnesium. Alt har vært høyst nødvendig og flittig brukt.

Denne uka har jeg så langt følt meg mye sterkere enn i forrige uke - bank i bordet. Det er enda noen dager igjen. I morgen er det nytt forsøk på Bergspasset. Men jeg fikset fire runder med trening i går uten problem. Svingte meg til og med på et danspass på stranden til slutt. Selv om det er litt å utsette på koordinasjonen, er det ikke hver dag man får danse sammen med en som har danset på scenen med Madonna, så da er det bare å kaste seg ut i det. Var kjempegøy!

Jeg er på langt nær den eneste som føler meg, eller kanskje helst ser sterk ut, her nede. Det er for tiden mange friidrettslandslag som er her nede og trener - så det er mye å se på når man er ute og trener. Jeg har så langt observert finner, tyskere, ukrainere, litauere og flere andre østeuropeiske nasjonaliteter av ukjent art og nå sist også amerikanere.

Etter at jeg begynte å trene så mye har jeg vel blitt godt over middels interessert i kroppen og dens funksjoner. Det er ganske spennende hvor lett det er å se hvilken idrett utøverne bedriver når man møter dem; kasteøvelser, hopp og løpere - definitivt forskjellig bygd.

Samtidig skal aldri skue hunden på hårene heller; jeg ser vel mer ut som en som driver med kasteøvelser enn en løper - men så er ikke jeg noen eliteutøver heller. Da hadde jeg måtte gjøre noe med kroppsammensetningen min, gitt...

Særlig de amerikanske løperene har vært et flott skue å møte ute i skogene her. Første gangen jeg møtte dem, var mens jeg slet meg over en bakke (dunk, dunk, dunk). I det jeg skal til å runde toppen kommer det et langstrakt vesen imot meg fra den andre siden. Tror han tok bakken i tre steg og svosj var han langt forbi - for et imponerende syn. Definitivt en løper!

På samme reise som meg er det også en del triatleter, noen av dem på elitenivå - og disse er virkelig imponerende gjennomtrent. Hver en muskel i kroppen er i bruk - det ser i hvertfall sånn ut fra utsiden. De ser utrolig sterke ut. Ikke sterk som de russiske biffene som ligger nede ved poolen hele dagen (definitivt kastere), men sterk som i både sterk av typen muskuløse samt raske og utholdende. Sånn vil jeg også bli.

Som sagt har jeg så langt følt meg sterk denne uka, og det har jeg også merket på løperundene mine. Det går lettere og lettere, og fortere og fortere... Herlig! Faktisk har jeg så langt løpt hver eneste dag siden jeg kom ned hit, og har ingen planer om å trappe ned igjen før jeg er hjemme. Så mange dager i strekk har jeg aldri løpt før, tror jeg. Selv ikke i sommerferien.

På en av løperundene hvor jeg lett lå og cruiset i 5:30-fart (lenge siden det sist den farten føltes lett), begynte jeg å visualisere i mitt indre at jeg hadde kroppen til en av triatletene. Fortsatte å visualisere hvordan det ville kjennes ut å løpe i en kropp som er i stand til å gjøre en ironman på 8 timer og 15 minutter som Clas Björling. Riktignok litt far out - men tross alt mer realistisk enn å visualisere meg selv som en kenyaner.

Uansett, nok kroppsprat; poenget er bare at det hjalp å visualisere på den måten. Jeg følte meg supersterk; skuldrene falt ned, brystet og hofta kom fram og det ble skikkelig saft i frasparket. Plutselig lå jeg og cruiset i 5:15-fart, lett som bare det. Dette trikset skal jeg huske og bruke igjen - kanskje det hjelper meg litt på slutten av et løp. Anbefales å prøve.

Nå begynnermusklene å bli ganske slitne etter å ha løpt hver dag og fått kjørt seg kraftig innen diverse styrketreningsvarianter. Hamstrings har fått det såpass at jeg sliter med å sitte ned særlig lenge av gangen. Har time hos naprapaten her nede etter bergturen i morgen - og da behøves det sikkert sårt. Så får kiropraktoren ta seg av resten av vondtene jeg har pådratt meg til uka. Likevel, det er bare så verdt det!

Om noen skulle behøve bevis på at jeg trener...

2011-03-21T16:01:00.000+01:00

Så er det lagt ut masse videoer fra forrige ukes trening hos Runner's World, klikk her. Det er fare for at jeg har blitt festet på film et par ganger, men jeg tør ikke se etter. Å se seg selv filmet på intervalltrening er sjelden heldig for selvtilliten.
Så hvis nysgjerrigheten skulle ta overhånd, og du skulle bli blind - ikke skyld på meg... Jeg har advart!