Skisesongen 2015 er herved erklært for åpnet (for min del).

Fy søren så heldige vi er som bor et sted det ser sånn ut!

Seint, men godt. Dere andre har sikkert vært i gang lenge...

I dag tidlig fikk jeg endelig ræva i gir, og fikk tatt hentet skiene ut fra bakerst i boden. Deretter ble de preppet, grunnsmurning brent inn og smurt med VR40. Flink jente! Hadde perfekte ski i dag, selv om teknikken ikke var helt på topp (men det kom seg heldigvis fort).


Har vært litt nervøs for hvordan føttene ville tåle skisko og skibevegelsen. Men det gikk bra. Hurra! Tok bare en kort tur i dag (15 km) for at musklene ikke skulle få veldig sjokk, men lenge nok til å få gnagsår på hælen.

For en dag! "Alle" var ute, så det var mye folk - tidvis køtendenser. Rakk nesten hjem før tåka la seg.

Så neste helg må jeg komme meg ut litt tidligere - og gå litt lengre. Endelig skikkelig skiføre igjen. Juhu!

Noen som er med på noen skiturer i vinter eller?

Årsoppsummering: Triatlon (og hælspore)

Årets beste løpebilde (Mont Blanc Cross)

Jeg var ikke verdens ivrigste blogger i 2014, og så lang tid som det har tatt å få laget dette innlegget, så lover det ikke godt for 2015. Men uansett, her kommer en oppsummering av kondisjonsvirksomheten min i året som gikk.

For å få det unna med én gang. Hadde det ikke vært for at jeg høsten 2013 bestemte meg for at 2014 skulle bli året hvor jeg skulle begynne med triatlon, hadde 2014 blitt et stusselig år. Har slitt med skade i høyrefoten hele året. Hadde en ganske bra vinter (i rak motsetning til året før), hvor jeg fikk trent en del selv om hælen murret, og så slo vondtene selvsagt ut i full blomst på våren når det endelig ble løpeføre. Det var deltakelse på en Gratiskilometertur som gjorde utslaget, så det ble slettes ikke gratis - heller svært, svært kostbart.

Så etter den turen løp jeg ingenting. Dessverre hjalp det ikke med hvile, problemet bare forverret seg. Jeg har hatt langvarige skader før, og takler både avbrekket og uvissheten, selv om det selvsagt ikke er gøy.

Alle mulige hjelpemidler måtte testes.

Men nå hadde jeg tre ting på agendaen hvor jeg hadde bruk for beina mine:
1. Jeg hadde fått meg jobb som instruktør i Skiforeningen, og skulle starte i slutten av april.
2. Jeg hadde meldt meg på Mont Blanc Cross i slutten av juni, og turen til Chamonix var bestilt.
3. Jeg skulle debuterte i triatlon i august.
Så jeg hadde ikke mer tid å kaste bort på å være skadet. Turen gikk derfor til NIMI, og etter å ha tømt lommeboka mi der for å få en diagnose (hælspore) og behandling av symptomene, fikk de stablet meg såpass på beina at jeg fikk inn 3-4 uker med skippertakstrening i forkant av reisen til Chamonix. Det holdt det, og jeg hadde en god opplevelse i Alpene.

Fersk syklist (Foto: Synøve Brox)

Deretter var det noen uker skippertakstrening i forkant av Oslo triathlon. Jeg kjøpte sykkel i april, og fikk syklet litt på vårparten. Men så ble sykkelen satt i boden mens jeg trente til Mont Blanc Cross, og den kom ikke fram igjen før langt ute i juli. Jeg var også ganske treg med å kjøpe meg våtdrakt, og det var først på sensommeren at jeg kom i gang med noen open water-treninger på Sognsvann (og lukten av neopren ble dominerende i leiligheten min). Hadde ikke akkurat slitt ut noen badedrakter i bassenget om vinteren heller. Så igjen ble det tre uker med skippertakstrening i forkant av Oslo tri, og igjen fikk jeg uttelling for det. Fikk en bra debut og en god plassering tross at jeg slet voldsomt på løpedelen. Jeg hadde ikke trent overgangsøkter, og fikk betale dyrt for det.

Oslo tri (Foto: Hanne Gro Korsvoll)

Men med debuten unnagjort, måtte jeg ha mer. Så jeg fikk med meg et par konkurranser til, begge i grisevær. Tross det gikk begge veldig bra; det ble én seier (Åsathlon) og én fjerdeplass (Uvdal triathlon), pluss andreplass i klubbmesterskapet på Bogstad (Oslofjord triathlon). Kommer tilbake med planene for neste år i et eget innlegg, men det blir mer triatlon i 2015 om noen lurer.

Mærraølen 2014

Tross alle problemer, ble det overlegen seier i Mærraølen for tredje år på rad. Den eneste som var i nærheten var ei med samme genetiske opphav som meg selv. Futt'n Fart Beerhurlig Team tok nemlig første- og andreplassen i 2014!

Så, til slutt. Her er året oppsummert i noen stikkord hentet fra fjorårets oppsummering:

Årets investering:
Helt klar vinner i denne kategorien er den nye cyclocrossen min. Hatt noen fine turer på den i år. Problemet med ny sykkel er bare at det koster så mye mer enn bare sykkelen. Man må jo ha masse utstyr i tillegg. Så det har kostet å begynne med triatlon, både i sykkelutstyr og triatlonutstyr. Og det kommer til å bli mer i 2015. I triatlon er det ingen begrensninger, og man får aldri nok. For eksempel har jeg lært at formelen for antall sykler man trenger (les: ønsker seg) er n + 1. Hvor n er lik antallet sykler man har. For man trenger alltid én sykkel mer enn man har - det kan jeg skrive under på. Derfor valgte jeg å kjøpe meg en cyclocross, som kan brukes både på landevei og i marka. Men jeg ønsker meg selvsagt flere...

Årets seier:
Selv om dette langt fra har vært noe toppår fysisk sett, så har jeg faktisk greid å hale i land et par seire i de få konkurransene jeg har deltatt i. Jeg vant faktisk en triatlonkonkurranse også, Åsathlon på gamle hjemtrakter. Nå hadde jeg ikke så mange konkurrenter, men alle seire teller for meg.

Fornøyd...

Det ble også en ny overlegen sier i Mærraølen, men de begynner jeg jo nesten å ta for gitt nå. Var ekstremt tøff i trynet i forkant, tok seieren for gitt, og slengte en del med leppa. Annonserte også høyt og tydelig til alle som ville høre at Rannveig ("Futt") kom til å ta andreplassen. Rannveig var ikke spesielt happy for at jeg gikk så høyt ut på banen på hennes vegne. Men jeg fikk rett! Det er gøy å være litt tøff i kjeften, særlig når det går etter planen.

FFRT feirer Mærraølplasseringer

Årets kaldeste opplevelse:
Jeg har deltatt i tre triatlonkonkurranser og to treningstriatloner på Bogstad. Tross en fantastisk sommer har tre av disse fem konkurransene blitt foretatt i ufyselig vær. Den desidert klart kaldeste var Uvdal triathlon. Det var 13,7 grader i vannet og piskende kaldt regn på sykkeletappen. Det var en glede å løpe opp den alpinbakken, siden løping i motbakke generer varme i kroppen. Men man føler seg jo skikkelig tøff når man har gjennomført en konkurranse i grisevær da. Håper på mer sol i triatlonkonkurranser i 2015.

Kaldt og vått på Åsathlon

Årets trynings:
2013 var et megaår for tryning. Heldigvis har jeg ikke fulgt dette opp i 2014. Men jeg har greid å smelle i bakken noen ganger i år også. Det startet med ørten fall i Holmenkollmarsjen. Men kom heldigvis uskadet fra det, og skadet heller ingen andre.

Men i april kjøpte jeg meg sykkel, og da kom det nye muligheter for spektakulære og/eller flaue fall inn i livet mitt. Heldigvis ble det bare to stykker av den flaue "velte grunnet at skoen satt fast i pedalen"-typen.
Den første skjedde rett ved Skjærsjødammen. Jeg kom nedover i full fart da jeg oppdaget noen jeg kjente. Så jeg bråbremset, men glemte å klikke ut skoen. Så det endte i et velt. De jeg stoppet ved gjenkjente meg ikke med en gang. Så de fikk et lite sjokk da det kom en syklist i full fart som plutselig lå veltet ved siden av dem. Men så var det altså bare meg, som ville stoppe for å hilse.
Velt nummer to var enda flauere, for da drev jeg og tøffet meg veldig - inntil jeg plutselig ikke var så tøff lenger. Har fortsatt arr på kneet etter at jeg veltet inn i en fortauskant. Dette skjedde i et lyskryss i Sørkedalsveien, med masse biler etter meg. Jeg sto som sagt og tøffet meg, ved å stå og holde balansen på sykkelen mens jeg ventet på grønt lys. Men så gikk det litt for lang tid, og jeg rakk aldri å få klikket foten ut av pedalen før jeg mistet balansen. Toskete syklist, fortjent lærepenge!

Årets ferie:
Har vært på to reiser i år. Bare en av dem har involvert trening. Turen til Chamonix var fantastisk, og en stor opplevelse. Men den treningsfrie safarireisen topper nok den reisen opptil flere ganger. Jeg må tilbake til Afrika - og til Alpene...

Alpene

Kenya

Årets bankett:
Siden det har blitt veldig få konkurranser i 2014, har det heller ikke blitt så mange banketter. Men det ble en skikkelig en på mikrobryggeriet i Chamonix etter Mont Blanc Cross. Banketten var egentlig hardere enn fjelløpet, og jeg kjente lite til løpet i kroppen dagen etterpå. Banketten derimot. Men jeg orket da å heie på maratonløperne morgenen etter likevel.

Årets premier:
Vel, det har jo ikke vært så mange muligheter til å få premier i år, men noen har det da blitt. Vunnet et gavekort på Löplabbet og premie på Mærraølen. Men den klart mest verdifulle jeg vant i en konkurranse var O2maks og laktattesten jeg fikk på Åsathlon. Det blir spennende å se hvordan det går.
Men det klart morsomste og mest overraskende var da jeg vant gavekort på 5000 kr. i årets sykle til jobben-aksjon. Så fasit ble to nye sykler i år, og trofaste gamle Finsefar måtte rusle.

Til slutt så må jeg vel heller ikke glemme at jeg hadde månedens mest leste innlegg på runner.no tidlig på året en gang og fikk premie for det. Det var jo stas!

Årets prestasjon:
Det at det gikk så bra som det gjorde i Mont Blanc Cross, på bare noen få ukers trening, det var morsomt. Samme gjelder debuten i triatlon.
Jeg hadde ikke mye triatlontrening bak meg da jeg stilte til start i Oslo tri (om noe). Men det er tydelig at man kommer langt på at man har trent jevnt og trutt over flere år (tross så mange skader), og har opparbeidet en god grunnform. Så helt ufortjent synes jeg ikke det var selv.

Målgang Mont Blanc Cross (24 km, 1500 høydemeter)

Årets verste opplevelse (ny kategori):
Etter det jeg skrev angående hvor greit det gikk i triatlon under forrige punkt, må jeg ta et lite dementi her. Årets største nedtur i en konkurranse er definitivt løpedelen på Oslo tri. Svømmingen gikk bra, på sykkeletappen følte jeg meg som selveste dronningen av Maridalen, og bare suste forbi konkurrentene uten at det kostet så voldsomt. Men så raknet alt på løpedelen. Beina virket bare ikke. De var som tømmerstokker og skoene var som av betong. 10 forferdelige km både fysisk og mentalt. Så da lærte jeg at overgangsøkter må til om man skal bli en god triatlet. Det gikk også mye bedre på løpedelen på konkurransene jeg gjorde senere på høsten.

Årets treningsøkt:
Tross at kroppen ikke har spilt på lag, har det blitt noen minneverdige økter i år også. Det har blitt noen herlige lange sykkelturer. På sensommeren fikk jeg inn noen tidlige svømmeøkter på Sognsvann; ingen mennesker, blikk stille vann - bare meg og naturen. Herlig!

Meg og Silja i høyden

Turen jeg og Silja gikk opp til Le Signal i Chamonix var også fantastisk. Svømmehelgen i Skjetten fortjener også hederlig omtale.

(Foto: Isabel Frang)

Men øverst på pallen kommer nok den første langturen med Rannveig ("Futt") og de som kom etterpå. Det hadde jeg ikke trodd da jeg startet å skrive denne bloggen høsten 2009 (shit, er det så lenge siden?!...). Det er så fantastisk at hun har oppdaget det samme som meg, nemlig at løping er GØY! Og at langturer er noe av det beste som finnes. Den siste løpeturen vi hadde sammen, før vi begge forsvant ut med skade (!), tok hun den magiske 2-milsgrensen. Gleder meg til flere rolige langturer i Nordmarka i årene som kommer.

Også forsvant alt håret utpå høsten en gang.

Det var 2014. Kommer tilbake med planene for 2015.

Årets julereise: HAKUNA MATATA! - og dyrene i Afrika....

Gnuer på Masai Mara

Overskriften virker kanskje som en klisjé, men der jeg har vært så sier de det faktisk Hakuna matata hele tiden.
Forrige søndag landet jeg på Gardermoen i 13 minusgrader. Da jeg dro fra Zanzibar på lørdag var det 32 varmegrader der. Men overgangen har gått greit. Jeg virker å være bedre fysisk rustet for å takle 13 minus enn 32 pluss, faktisk.

Jeg og minstesøster Rannveig (aka Futt'n Fart Running Team) har laget oss en egen juletradisjon hvor vi reiser på tur annethvert år. For fire år siden var i vi i USA; New York og Las Vegas. For to år siden var vi i London. Denne gangen var vi på safari i Kenya, og deretter ei uke på stranda på Zanzibar (Tanzania). Klart den mest minneverdige turen så langt, selv om de to foregående også har vært opplevelsesrike. Jeg har som sagt vært på safari, ikke på løpetrening i Iten. Når jeg har sagt at jeg skal til Kenya, er det nemlig Iten det første løpefolk tenker på (ensporede folk disse løpetypene, ass...). Jeg har derimot ikke tatt et eneste løpesteg i Kenya.

Bagasjen kom fram, begge ganger. helt utrolig!

Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg skal begynne for å fortelle om denne turen, for det er så mye å si. Så jeg skal forsøke å fatte meg i korthet, og vise fram noen av bildene jeg har tatt (dessverre har jeg ikke noe bra kamera, så bildene er deretter). Så kan jeg heller fortelle om det muntlig til de som ønsker det.
Flere bilder finnes her.

Rotschildsgiraff. Svært sjelden og utrydningstruet

3 tonn dødelig søting

Sliten løvefar (Baba Lion)

Solnedgang på Masai Mara (vi hadde et ekstremt uvær midt på dagen den andre dagen, og da var lyset helt magisk etterpå)

På grunn av ebola og noen terrorepisoder som har rammet Kenya den siste tiden, er det nesten ikke turister i landet lenger. Det er så utrolig, utrolig trist! For det første; ebola finnes i et mindre område helt på den andre siden av kontinentet og rammer ikke rike turister, kun marginaliserte deler av befolkningen. For det andre; terroren har stort sett skjedd i grenseområdene mot Somalia - og har vært rettet mot lokalbefolkningen, ikke turister. Turistene blir svært godt passet på i dette landet, og sikkerheten er veldig høy. Høyere enn noe sted jeg har vært. Og for å snu det på hodet, skal turister være redde for å feriere i Norge etter 22. juli 2011? Kenyanerne fortjener ikke dette. Jeg har en veldig positiv opplevelse av landet og av alle jeg har møtt. De jeg har møtt har vært varme, interesserte - men ikke påtrengende, hyggelige og ikke minst morsomme. Spøken og latteren sitter løst, og vi har tullet og ledd mye på turen.

Fire dager i bilen bak med denne gjengen.

Så, REIS TIL KENYA, REIS TIL AFRIKA! De er helt avhengige av turisme, og har ikke gjort seg fortjent til den turisttørken som er nå - slettes ikke. Min eneste klage er at oppholdet ble i korteste laget.

Det farligste vi har møtt på turen er flodhesten, sammen med malariamygg og rushtrafikken i Nairobi. Har drømt ekstremt mye rart om nettene som bivirkning av malariatablettene jeg har gått på. Men tilbake til flodhesten. Vi måtte ha følge av vakter på to av lodgene vi har vært på grunnet gressende flodhester i hagen. Flodhesten, selv om den ser dorsk og ufarlig ut, er det farligste pattedyret i Afrika, etter mennesket. I Masai Mara sto det også flodhester bak rommet vårt og gryntet og brummet hele natta. Helt fantastisk!

Elefant vs. bøffel på Treetops (Aberdare). Bøffelen vant klart. Note to self: ikke kødd med en bøffel.

Vi har vært i fire nasjonalparker på turen; Aberdare, Lake Nakuru, Lake Naivasha og Masai Mara. Masai mara er en forlengelse av Serengeti, og kjent fra utallige naturprogrammer på TV. I Aberdare overnattet vi på Treetops lodge, som var der dronning Elisabeth II oppholdt seg da hun fikk melding om at faren hennes var død (og hun ble dronning).

Det var en opplevelse å ha en brølende (og prompende!) elefantflokk rett utenfor soveromsvinduet sitt om natten. Denne lodgen kan virkelig anbefales (men det kan alle vi var på). Veldig høy standard og kjempegod mat over alt (har ikke hatt magetrøbbel på turen).

Etter nøye testing falt vi ned på at dette var det beste ølet.

Vi hadde ikke før kommet inn i parken i Aberdare før vi befant oss midt inne i en elefantflokk, hvor far sjøl tente på alle pluggene og ga oss et skikkelig trompetstøt med snabelen og trampet i bakken. Vi var slitne etter en lang natt på farten og en veldig lang kjøretur, men med den starten var det plutselig verdt det, og gliset var på plass igjen.

Julenissen var i Afrika også

Jeg har sikkert kjørt med bil på denne turen enn de siste 10 årene sammenlagt. Men å kjøre gjennom Kenya, og se hvordan kenyanerne lever, gjør at man virkelig må tenke gjennom hvilken rosa sky vi nordmenn lever på. Folk har mat og tak over hodet, men ut over det, jevnt over veldig lite.

Vi nordmenn blir så ufattelig rike i forhold. Men på samme måten som våre tanker rundt hvordan det er å leve i Afrika er i utakt med virkeligheten, så merket jeg at mange afrikanere også har et helt feil forestillinger om oss. Jeg er ingen utømmelig kilde av penger, og har måttet spare og prioritere for å kunne ha råd til denne turen. Men det at vi sier at vi faktisk ikke har råd til alt mulig, er det mange som ikke forstår. Sjåføren vår i Kenya fikk også bakoversveis da vi fortalte at vi: 1. Går eller sykler til jobb (på en sykkel uten motor. Det ble nemlig tatt som en selvfølge at jeg snakket om en motorsykkel da jeg sa jeg sykler til jobb hver dag). 2. Da jeg ble spurt om hva slags bilmerke jeg kjører, svarte at jeg ikke eier noen bil...

Men når det er sagt, noen afrikanske klisjeer har vi møtt. Nevnte Hakuna matata, afrikansk tid (selv om vi nok har blitt spart for det i stor grad på en så organisert tur) og dansing. Afrikanerne danser, over alt, hele tiden, voksne som barn. Barn står og danser i veikanten over alt. Så fort det var musikk et sted var det noen som måtte opp å danse. Eksempelvis så var det et band som gikk rundt og spilte under frokosten på hotellet første juledag. Og helt spontant dannet det seg en kangaline bak dem av ansatte, voksne og barn som danset. Fascinerende! Vi nordmenn kan definitivt lære oss å løsne litt mer på snippen...

Det ser ut til at det blir løvebarn i 2015!...

Jeg så fire av de fem store på turen. Hr. Leopard ville ikke vise seg for oss. Men jeg har sett så mye, blant annet så vet jeg at det blir løvebarn i Masai Mara i 2015 også. For vi ble vitne til et trekantdrama som endte i full on løveporno. Vi har vært tett opptil et neshorn. Sett rett i gapet på en flodhest. Hilst på Hr. Nilsson. Observert hyenenes morgenjogg osv.
Neste gang, for det må bli en neste gang, håper jeg å få sett leopard og krokodille.

På Zanzibar snorklet jeg og svømte blant annet med en stingray (en sånn som drepte Steve Irwin) og så gapet til en murene. Det var som å svømme i et akvarium. Helt fantastisk det også. Fikk ikke sett skilpadde, delfin eller hvalhai - men neste gang...

Siste bilde før kameraet tok kvelden.

Rannveig tok dykkerlappen på turen, og det gikk kjempebra. Men hun ble faktisk angrepet av en triggerfisk på et av dykkene sine. Men det gikk bra. Opplevelse for livet og valuta for pengene der også.

Rannveig med instruktør øver i bassenget. Vi bodde på resorten med Zanzibars største basseng. Digg!

Det har vært tungt å komme i gang igjen med treningen den siste uka. For på de to ukene i Afrika har jeg bare spist (godt), sittet på rompa i ett eller annet transportmiddel, duppet i bassenget eller ligget strak ut på ei solseng (man orker jo ikke så mye når det er 32 grader). Men jeg har greid å komme i gang igjen. Dessverre har ikke to uker i ro hjulpet noe som helst på hælen. Så når hvile ikke hjelper uansett, er det vel bare å kjøre på.

Godt nytt år folkens!