Ferieplaner - triatlonskippertak

Fin utsikt på parkeringsplassen på Mylla

Da er sommerferien godt i gang for min del også, tre sammenhengende uker. Har jobbet tre og ei halv uke etter jeg kom hjem fra Chamonix, og tatt meg sen ferie akkurat som i fjor. Har vært noen svette uker på kontoret. Godt at finværet ser ut til å fortsette også inn i min ferie.

Mitt motto er som vanlig: kvaliteten på fritid måles i tilbakelagte kilometer. Ergo skal jeg tilbakelegge noen kilometer framover.

Her er årets ferieplan:

Uke 1: Skippertakstrening til Oslo tri.  Det fungerte jo med tre uker skippertak foran Mont Blanc Cross, så jeg prøver igjen. Hvor god kan man bli i triatlon på tre uker? Jeg tester det for deg.

Uke 2: Nedtrapping til Oslo tri. Konkurransen er på lørdag, så jeg må prøve å få tid til å hvile meg i form den siste uka.

Uke 3: Hvile og gjennomføring av ferieaktiviteter som normale folk gjør. Oslo tri får jo det meste av tiden de to første ukene av ferien, så den siste uka må jeg prøve å få gjort noen normale ferieting. Dra på fjelltur, ha nevøen min på besøk, rydde i boden med mer.

Etter å ha vært litt slapp etter at jeg kom tilbake fra Chamonix, startet jeg skippertakstreningen for fullt i forrige uke (selv om det var grisevarmt). Det har blitt flere dager med to økter. Blant annet har jeg testet morgensvømming på Sognsvann. Det kan virkelig anbefales å svømme tidlig om morgenen før verden har stått opp. Kun meg, endene og småfisk. Jeg er ikke redd for å svømme alene, og godt er det, for det var en fantastisk opplevelse å være den eneste ute i det blikk stille vannet.

Torsdagen som var deltok jeg i Lindøya rundt. Med unntak av selve løpet, var det en fin opplevelse. Jeg lå i sola litt og spiste vannmelon før start. Vet ikke om det skyldtes dette, men da vi gikk til start, merket jeg at jeg fikk vondt i magen, som forverret seg under oppvarmingsrunden. Syntes det var litt bedre rett før start. Men ca. en km inn i løpet hadde jeg så vondt at jeg ikke syntes det var verdt det. Så det ble radig jogg resten av løpet. Men jeg fullførte. Ble bedre etter et bad i sjøen. Uansett, det er fint på Lindøya da.

Førstkommende torsdag er det Gressholmen rundt, og jeg tror det blir like tungt. Hardkjøret begynner å merkes på kroppen - jeg er sliten.

Bygevær i retning Oslo

Lørdag skulle jeg sykle langtur, og da virket Jessheim(?!) som et fint mål for turen. Grunnen var Romerike ultrafestival, med blant annet NM i 24-timersløp. Så jeg syklet dit i varmen. Hadde veldig flaks, for det var bygevær rundt meg hele veien, men jeg ble aldri skikkelig våt. Visst var det varmt å sykle 96 km i heten på lørdag, men å løpe rundt og rundt på Jessheim stadion var nok noen tusen ganger verre. Imponerende innsats av de som deltok.

Siden jeg passet bilen til ei venninne i forrige uke, og søndag var siste dag, måtte jeg benytte denne muligheten. Så jeg dro til Mylla, og løp løypa til Myllavannet rundt. Nydelig tur. Igjen var jeg veldig heldig, og fikk bare noen regndråper på meg.

Som sagt, jeg begynner å bli sliten nå merker jeg. Men har krefter til å jobbe hardt noen dager til før jeg begynner å hvile meg i form. Arbeidspulsen min er på nivå med det laveste jeg har hatt noensinne, så formen er god. Men jeg har ingen fart i kroppen, dessverre.

Noen små skjær i sjøen er det. Hælsporen småbråker. Men det holder jeg i sjakk gjennom alternativ trening i stedet for å løpe mye.

Verre er det at jeg har pådratt meg opptil flere svømmeskavanker. Jeg har veldig lett for å få øreverk på det venstre øret, så det har jeg selvsagt fått nå. Det varierer litt fra dag til dag hvor ille det er. Jeg har ikke tid til å ta et par uker fri fra svømmingen nå, så det får bare være sånn til etter Oslo tri. Forhåpentligvis går det over av seg selv før det.

I tillegg har mitt stadig tilbakevendende problem med skulder/arm kommet tilbake. Så høyrearmen dovner bort både når jeg løper og når jeg svømmer, pluss om natten. Men jeg skal til kiropraktoren i morgen å få trykt noen ribbein øverst i ryggen tilbake i posisjon, så ordner det seg.

Greide å pådra meg noen skikkelig groteske gnagsår av våtdrakten på svømmetrening tirsdag for en uke siden også, så siden det har jeg ikke hatt på meg våtdrakt. Merket at det ikke var til min fordel å svømme uten drakt når det var høye bølger på Sognsvann på dagens svømmetrening. Men ekstra god trening da.

Jaja, det ordner seg. 9 dager igjen til jeg kan kalle meg en helt ekte triatlet.

Til Eina på cyclocross: 96 km møte med barndommens sommere

Mange innsjøer og mindre vann på turen. Her utsikt over Randsfjorden

I stedet for å ta bil eller tog til Toten for å feire bursdagen til nevøen min i går, valgte jeg å ta cyclocrossen. Godt valg!

Ved Jarenvannet - 34 km igjen

Lot googlemaps velge rute - ligger her - så den siste delen av turen ble på veier jeg aldri har prøvd før.

Det var jo en nydelig dag i går. Perfekt for en lang sykkeltur. Hele turen ble som en eneste lang flashback fra barndommens somre. Da var det jo alltid fint vær i juli. Indre bilder av å kjøre eller sykle på grusveier i innlandet på varme dager med frodig vegetasjon i veikanten på begge sider av veien er noe av det jeg sterkest forbinder med juli. Og akkurat sånn var det på hele turen.

Jeg dro hjemmefra allerede 07.30. Da var stille i marka, gitt. For jeg kjørte gjennom Nordmarka. Skremte opp en elg, og tok igjen en kar på terrengsykkel rett før Kikut. Men ellers møtte jeg ingen før jeg var nesten nede på rv4 på andre siden.

I går var en sånn dag hvor det føles ut som om man bare kan kjøre og kjøre - kroppen føltes kjempesterk. Så turen gikk fort, og jeg ble aldri sliten.
De siste nesten 4 milene av turen har jeg aldri kjørt før. Det var noen skikkelig lange, sugende bakker før jeg var på toppen av åsen over til Einafjorden. Men der sluttet asfalten, og det var over på grusvei. Som etter hvert gikk over til å bli nærmest en krøttersti ødelagt av tømmerkjøring. I tillegg var det en del uberegnelige hindre i form av strikkedyr samt minst 10 ferister jeg måtte forsere.
Der fikk jeg testet både sykkelen og egne ferdigheter hardt, gitt. Gikk ikke fort i nedoverbakkene ned til Eina.
Det ble 96 km til slutt. Google mente det skulle være 98. Burde jo ha syklet en ekstra runde for å få bikket 100. Men siden jeg hadde brukt så lang tid på de siste milene, sto jeg over. Var ikke så viktig for meg heller.

Jeg elsker sykkelen min! Det er så gøy å ha skikkelig utstyr, og ikke minst ha en sykkel som takler nesten alle typer underlag - slik at man kan variere så mye på en og samme tur slik som jeg gjorde i går. Og en sterk kropp og god kondisjon, så klart - sånn at man kan gjøre sånne ting som dette på sparket. Uten at det egentlig koster noe. Kan virkelig anbefales. Jeg må i hvertfall få tatt flere sånne turer i sommer.

Bogstad treningstri: Første gang for absolutt alt som har med triatlon å gjøre

Klar til start (kilde: Oslofjord triatlon)

I går var det generalprøve i forkant av Oslo triathlon. Jeg deltok på Bogstad treningstri. Jeg har ikke akkurat vært overivrig på triatlontreningen fram til nå, så det var mye første gang i går; første triatlon, første overgangsøkt, første gang i skiftesone, første gang for stimsvømming, første gang i tridrakt og første gang jeg sykler i konkurranse.
Det var femte gang jeg hadde på meg våtdrakten, men første gang jeg greide å få den på meg helt uten hjelp. Jeg fikk tilbud om hjelp, men avslo. Det er greit å kunne få den på uten hjelp i tilfelle jeg vil svømme, og det ikke er noen i nærheten til å hjelpe meg.

Bakerst til venstre er øyeblikket hvor jeg får på meg drakta selv foreviget (kilde. Oslofjord triatlon)

Jeg svømte onsdag kveld også, og greide nesten å få den på selv da. Men da kom en kjendis ilende til for å hjelpe meg. Så jeg kan skryte på meg å ha fått hjelp av Lene Alexandra til å komme meg inn i drakten. Hyggelig det. Hun fortalte at hun skulle delta i sprinten i Oslo tri i år. Vel, dette er tydeligvis året alle skal bli triatleter. Det kryr av folk i våtdrakter på Sognsvann uansett når jeg er der for tiden.

Den siste uka har jeg hatt litt småtrøbbel med beina. Greide å pådra meg irritasjon i beinhinnene foran på leggene etter Mærraølen (å beine på i nedoverbakker uten oppvarming er ikke særlig smart). Så jeg har måttet ta det med ro for å få det under kontroll. I tillegg har jeg justert fotsengene mine denne uka grunnet smerter i forfoten, og det ble litt for mye belastning for plantar fasciien.  For å toppe det så fikk jeg en megakrampe bak på høyre legg da jeg skulle dra av meg våtdrakten på onsdag. Det er så grusomt vondt, og sitter godt i enda. Skal jammen ikke være lett tydeligvis.

Ikke så proff

Det var 52 som deltok på Bogstad i går. Noen elite, mange som også så veldig proffe ut og noen blodferske sånn som meg. Så jeg passet på å spørre om alt mulig, og fikk mange gode tips med meg hjem. Dette er jo en idrett hvor det er mange triks å lære.

Fikk badet så vidt før vi satte i gang med svømmingen. Startet bak, så jeg kom greit unna stimen. Men det ble likevel veldig kavete og absolutt ingenting stemte. Det føltes veldig tungt uten at jeg kom meg framover. Følte meg uvel, og syntes i grunnen ikke at det var noe gøy. Men så tok jeg meg sammen, og begynte å tenke på arbeidsoppgavene som toppidrettsutøverne sier, og roet meg ned. Da gikk alt så meget bedre. Så at jeg lå i bakevja, og at det fortsatt var langt fram til vending. Syntes det tok dødslang tid før jeg kom fram til odden. Ved vending ble jeg skvist mellom to karer. Som hevn for å bli grovt tafset på, svømte jeg fra dem.

Turen tilbake gikk mye bedre, men jeg syntes at jeg var ute veldig lenge. Føltes ut som jeg hadde svømt i minst tre kvarter. Fasit viste 14 minutter.

Brukte lang tid i skiftesonen. Ikke så lett å få av seg den drakta, på med sko, hjelm, briller og løpe av gårde. Kludret også med å komme meg på sykkelen. Sokker skulle jeg også få på meg. Men deretter koste jeg meg veldig på sykkelen innover i Sørkedalen. Ble forbikjørt av et par karer, men syntes ikke at farten min var helt krise. Har i grunnen aldri prøvd å sykle særlig fort på sykkel før, så jeg visste ikke hvor mye jeg skulle gi på. Det var litt vind, men det er ingen unnskyldning, for det ble satt en saftig løyperekord på damesiden. Men til å sykle på en cyclocross med knastedekk synes jeg at jeg holdt godt unna, jeg.

Så var det ut på løpingen. Litt somling med å komme seg av sykkelen og over i løpeskoene. Jeg må blant annet skifte såler ut fra sykkelskoene og over i løpeskoene. Men til slutt var jeg i gang. Var mest spent på om jeg skulle greie å finne løypa. Hadde ingen rygger foran meg å følge. Lå alene hele løpingen, men fant løypa likevel.
Det er jo løper jeg er, men det skulle man ikke tro i går. Innsatsen på løpedelen var langt under pari. Og jeg kan egentlig ikke skylde på syklingen. Men beina var tunge, hodet ville ikke og konkurranseinstinktet lå igjen i skiftesonen. Så det ble joggetur på halvhøy puls. Brente slettes ikke av alt kruttet denne kvelden. Ingen løp forbi meg på turen, så jeg holdt plasseringen hele løpingen.

Sånn gikk det (begge skiftene inngår i sykkeltiden)

Men alt tatt i betraktning. Det gikk slettes ikke så verst til å være første gang. Hadde flere bak meg av begge kjønn. Tiden ble vel sånn passe, men det er muligheter for å kappe minutter både på svømming, sykling og løping, og ikke minst på skiftingen. Så det er bare å begynne å trene. Tridrakten er vel kanskje ikke det plagget som er mest flatterende på meg, men det var veldig behagelig å bruke. Så jeg er fornøyd med den investeringen.

To blodferskinger - meg og Maren. Neste gang vi møtes til dyst er på Gressholmen rundt, da er det kun løpsko som gjelder.

Tror jammen triatlon er noe for meg, jeg. Gleder meg til Oslo tri, men før det må det tas et kraftig skippertak på treningen - særlig på svømmingen.

Minneord over gamle, trofaste Finsefar

Bling!

Inntil veldig nylig har jeg bare eid én helt ny sykkel i mitt liv. Jeg kjøpte meg ny sykkel for penger jeg fikk til konfirmasjonen (som fant sted i 1990); en lilla DBS Classic. Den syklet jeg på fram til 2008, men da var det ikke mye igjen av den. Av de opprinnelige 7 girene, tror jeg det bare var ett som fortsatt virket.

Så da faren min gikk bort vinteren 2009, tok jeg over sykkelen hans. En grønn DBS Finse - kilosvis av det beste stål (til og med skjermer i stål - her var det ikke spart på noe). Noen år nyere enn min gamle Classic, men godt voksen denne også. Men den fungerte, så det var en fin arv å få det. Den ble kjørt att og fram til "fabrikken", som de sier på Raufoss, hver dag i sommerhalvåret. "Fabrikken" lå i midt i utsikten fra der vi bodde, så det var ikke lange biten. Den sto gjerne nedsnødd ute hele vinteren, og hadde nok aldri fått skiftet en eneste del - knapt fått smurt kjedet.

Mange, lange sykkelturer i marka har det blitt. Motoren til den som kjører er viktigere enn utstyret.

Det ble det en kjapp slutt på da det ble bygutt av Finsefar. Tipper jeg kjørte flere kilometer på den i løpet av det førsteåret enn den hadde blitt kjørt i hele sin levetid på Raufoss. Full service har den fått to ganger i året av meg også, og jeg har slitt ut det meste av deler. Så det meste har blitt byttet ut - og tusenvis av kroner har blitt investert i den. Mang en buksebak har den også slitt ut.

Jeg har syklet på sykkelferie med den flere ganger, kjørt 100 km i marka på én dag, brukt den på jobb hver dag og flere fulle vintre har den gått med piggdekk. Mange har nok lurt på hva jeg har drevet med som har kjørt rundt på det som kanskje har sett ut som et vrak. Men det har funket for meg, og det har gått ganske mye sport i å beholde den så lenge som mulig. Også er det jo fantastisk å ha en sykkel som ingen vil stjele. En gang glemte jeg den igjen ved Birkelunden, og den ble stående der et par dager. Men jammen sto den ikke fortsatt der da jeg kom for å se etter den.

Med piggdekk på vinterføre

På blåis i marka

Men nå er det dessverre over. Så takk for alt Finsefar, my dear steel rider. Det er vemodig, men nå sto ikke livet lenger til å redde. Absolutt alt, med unntak av rammen, var klar for utskiftning - og det var nesten ikke mulig å sykle på den lenger.

Jeg hadde lagt opp et søk på finn.no for å finne meg en ny transportsykkel. Jeg har jo allerede kjøpt én ny sykkel i år, men den tør jeg ikke sette igjen ute uten tilsyn. Dessuten er bukkehornstyre og handleposer en dårlig kombo. Men så, på flyet hjem fra Chamonix, oppdaget jeg at jeg hadde vunnet gavekort på 5000 kr. på Torshov sport gjennom deltakelse i Sykle til jobben-aksjonen på UiO. Hurra! Siden jeg trolig er om ikke den, så blant de aller, aller ivrigste hverdagssyklistene på hele bruket, føltes det egentlig også ganske fortjent å vinne. Men altså; happy days! Så da ble det ny transportsykkel, gitt.

My new ride!

To nye sykler på ett år! Tenk det. Ikke nok med det, det var penger igjen til mekkestativ også. Som jeg har ønsket meg etter at cyclocrossen kom i hus. Så nå har jeg både mekkestativ til sykkel og smørestativ til ski. Da er det alvor.

Tøff sykkel krever et proft mekkestativ

Måtte dine dekk aldri punktere og ditt kjede alltid være smurt i Sykkel-Nangijala, Finsefar. Ride in peace!

Mærraølen 2014: Dobbeltseier til Futt'n Fart Beerhurlig Team

Kvinneklassen pluss løpeskjørtklassen i årets løp

Årets største begivenhet innen alkosport, og ett av de tøffeste løpene jeg vet om ble avholdt i går; Mærraølen 2014. Mer om løpet og reglene kan leses her. Kort sagt dreier det seg om ca. 7 km løping i full fart, og drikking av tre obligatoriske 0,33 øl og tre valgfrie 0,33 som gir hver 2,5 min fratrekk i sluttiden.

Sånn skal det gjøres: innspurt på siste øl. (foto: Jørgen Lindalen)

Jeg har gikk all in i år som i fjor og drakk alle de valgfrie. Faktisk gjorde 80 % av damene det samme i år, mens prosentandelen menn som drakk alle seks var lavere, bare 60 % (sterkeste kjønn, yeah right!...).

Hele Futt'n Fart Beerhurlig Team pluss Komfortsona IL, representert ved Bengt (som jeg for øvrig slo i år - for første gang)

Jeg har vunnet dameklassen overlegent begge de to foregående årene, og kan med en gang avsløre at det samme skjedde i år. Det var ny "løype" i år, i og med at reglene ble endret slik at man måtte drikke to 0,33 ved målgang i stedet for en 0,5 som tidligere. Så da kan jeg vel også kalle det en ny løyperekord, selv om tiden var dårligere enn i fjor. Endelig resultatliste finnes her, og tiden var også 2,5 minutter dårligere enn i fjor.

Årets vinnerbilde. Fra venstre; sprint, dame- og herreklassen.

Følte meg veldig selvsikker på start, selv om jeg gruet meg fordi jeg vet det er hardt og ganske vondt til tider. Ledet klart helt fra start og til mål.

Innspurt (foto: Jørgen Lindalen)

Det som derimot var meget spennende, var at jeg i år også hadde fått meg med den andre halvdelen av teamet; Rannveig, aka. Futt. Siden vi kommer fra samme genepool, og jeg har et naturtalent i å hølje øl, selv om jeg både drikker lite og aldri har testet det tidligere, gikk jeg høyt ut på banen i forkant og lovet at Futt'n Fart Beerhurlig Team skulle herje på resultatlisten i dette løpet. Rannveig syntes ikke det var så gøy at jeg slengte med leppa på denne måten, og tvilte veldig på egne ferdigheter. Det skulle vise seg at jeg hadde rett og hun tok feil. For som jeg trodde, hun hadde det samme talentet for ølsprinting som meg, og tok en klar andreplass. Gjett om jeg var stolt!

Høy steming etter målgang: Marianne, Rannveig og meg

Er vel kanskje ikke akkurat noe godt forbilde når jeg forleder min yngste søster ut i alkosportens fordervelser på denne måten. Men hun er snart 30 år, og kan ta sine egne beslutninger. Som sagt, jeg var oppriktig stolt over innsatsen.

Passende premie

Samtidig kan jeg ikke underslå at jeg synes jeg det gikk mye tyngre i år enn i fjor. Mulig det var fordi det var så varmt. I fjor fikk jeg en liten opptur i den siste bakken mot mål. I år hadde jeg bare lyst til å stoppe og gå. Det gikk så sakte at jeg syntes jeg sto helt stille halvveis. Så det bør være mulig å slå årets tid til neste år. Så er det også lov å håpe at jeg får litt mer konkurranse også. Oppfordrer alle som liker øl og løping og teste dette løpet. Det er hardt, men det er veldig gøy. Særlig etterpå...

Futt'n Fart Beerhurlig Team på bankett (byttet til cider), med matchende "will run for beer"-tattiser (foto: Frode Klevstul)

Hjemmesnekret medalje laget av Rannveig: ølkorkhjerte. Rørende vakkert

Rett etter at jeg hadde kommet i mål fikk jeg tilbud om å blåse i et alkometer. Resultat: 1,7 promille. Vel, så ille var det nok ikke. 1,7 er mye, og jeg kunne fint ta vare på meg selv og utføre diverse gjøremål med stødig hånd i etterkant, så det kan ikke ha vært riktig.

Gleder meg allerede til Mærraølen 2015 - Futt'n Fart Beerhurlig Team knuser all motstand II.

Sjekk fjellgeita!

Huhei, så lett det går...

På store løp blir man alltid tatt bilde av. Stort sett så er bilder hvor man anstrenger seg kraftig ganske fæle å se på, så jeg har aldri følt meg fristet til å kjøpe noen. Dyre er de også, så å betale masse penger for et stygt bilde av seg selv? Vel, ikke så fristende. Inntil nå.

Har fått bildene som ble tatt under Mont Blanc Cross, og denne gangen måtte jeg kjøpe bevisene. Og siden jeg har betalt så dyrt, så må jeg også dele noen av dem her.

Så, sjekk hu fjellgeita der a...

Ganske tidlig i løpet - blikket opp, vi skal klatre.

Jøss, det ser faktisk ut som jeg løper i en nedoverbakke

Mot slutten av løpet - ingen kø lenger

Jeg løper mot målstreken - og ja, jeg løp.

Chamonix, c'est magnifique!

Paraglideparadis

Jeg kan ikke fransk, så om jeg har begått noen grammatiske brølere i overskriften så var det fordi jeg ikke visste bedre.

Montenvers

Uka i Chamonix gikk så altfor fort. Plutselig var det over, og man rakk så klart ikke halvparten av hva man hadde tenkt. Jeg kunne lett blitt ei uke til.

Fikk inn et par fine turer de siste to dagene heldigvis. Beina var ikke tunge etter crossen, så det var ingen problemer å klatre høydemeter i fjellsidene. Siste dagen gikk jeg og Silja 1200 høydemeter opp til Le Signal, og tok toget ned igjen. Veldig fin avslutning - og høydeskrekken er definitivt overvunnet. Ingen tvil om det.

Fjellgeitene på tur (selfiebonanza)

 

Chamonix 1200 meter rett ned

 Mange har spurt om jeg skal nedover igjen til neste år. Det frister selvsagt, men livet er for kort, økonomien for trang og verden for stor, spennende og uutforsket til å gjøre de samme tingene og reise til samme sted igjen og igjen. Det er nå min mening...
Men når det er sagt. Alpene er et fantastisk sted, så dit skal jeg igjen. Men det er mange områder i Alpene som jeg fortsatt har igjen å utforske også.

Et sted over Tyskland

På flyet hjem sjekket jeg jobbe-post - og der lå det en meget gledelig overraskelse. Jeg har vunnet gavekort på 5000 kr. i årets Sykle til jobben-aksjon. Woop, woop! Gleden sto i taket. Nå er det farvel til gamle Finsefar. Jeg skal ha ny transportsykkel.