I'm on a ride - fast - to where I don't care!

mandag 5. november 2012

Mördarbakkesøndag...

A: Hakadal, B: Kjelsås (22 km)
Tittelen ble en sannhet med visse modifikasjoner, heldigvis. Men søndag morgen satt jeg på toget og var ganske spent på hvordan dette skulle gå. Planen var å gå av i Hakadal, og løpe gjennom marka tilbake til Kjelsås. Jeg visste forholdsvis godt hva vi skulle ut på. Eva Karine, som kom med turforslaget, visste ikke hva hun foreslo. For jeg har nemlig syklet ruta flere ganger, begge veier - og jeg vet at fra Hakadal er det konstant stigning til man er nesten på høyde med Varingskollen. Og man bruker litt tid både på å sykle opp og ned denne stigningen. Så hvordan ville det være å løpe opp? Det visste jeg at jeg snart skulle finne ut, og jeg merket at jeg nesten grudde meg litt.
For:
  1. Jeg er absolutt ingen motbakkeløper
  2. Det har blitt lite løping i det siste, så løpsøkonomien er dårlig og steget er tungt
  3. Eva Karine, min følgesvenn på mang en langtur de siste månedene, er en raskere løper enn meg og mye bedre enn meg i motbakker.
Så spørsmålet var, ville jeg møte veggen før jeg kom til Ørfiske? For etter turen vår sist søndag var jeg som et slakt i etterkant. Jeg ble sittende under et teppe i godstolen resten av dagen, helt tom for energi. En ganske dårlig dag for løping altså. Men fy søren så fin turen var, og så verdt det. Man kjenner i hvertfall at man har brukt kroppen.

Denne søndagen skulle vi altså prøve oss på en A til B-tur. Vi tok toget fra Nydalen kl. 10. 25 minutter senere sto vi i Hakadal, klar for å bestige åsen opp mot Varingskollen. Før jeg i det hele tatt kom meg på toget hadde jeg greid å løpe 3,5 km i altfor høyt tempo fordi hjernen min hadde kortsluttet; jeg trodde jeg var sent ute, men sannheten var at jeg var altfor tidlig ute. Dårlig start.
Eva Karine ganske blid for å ha kommet seg til Movatn
Jeg derimot er kjempeglad for å ha kommet meg helskinnet til Movatn, og dermed nesten halvveis hjem
Men etter det gikk det bare oppover, bokstavelig talt. Bakkene opp mot Varingskollen gikk utrolig nok som en lek, tross at tempoet slettes ikke var så lavt som jeg trodde underveis. Plutselig var vi på toppen. Kroppen var i litt bedre form enn forrige søndag, men jeg fikk det fortsatt tungt på slutten. Og det syntes godt på farten også. Men når man løper sammen med noen, så snakker man seg jo helt bort - og motivasjonen holder helt til mål.

Så da ble det til sammen nesten 26 km på meg, på en ellers ganske grå søndag. Flott i marka er det jo uansett vær. Takk for turen Eva Karine. Måtte vi få mange flere sånne turer framover. Vi kommer til å bli helt rå på ski til vinteren om vi rekker noen sånne turer til før snøen kommer.

Om det så går både tungt og sakte, det er fantastisk å ha en kropp som er i stand til slike turer. For bare ett år tilbake var det jo helt utenkelig for min del.
Related Posts with Thumbnails