Sentrumsløpet - du løper, jeg heier!

Og sånn er det med det... Kanskje jeg ler litt i hemmlighet også, hvis du løper litt ekstra rart på oppløpet. Akkurat som jeg forventer at folk ler av meg når jeg selv har løpt inn til mål med melkesyre opp til ørene og mord i blikket.

Er du ekstra heldig, så kanskje jeg får tatt noen supersnasne løpebilder av folk jeg kjenner som jeg kan legge ut her i etterkant. Så smil når jeg roper til deg - om du greier. Jeg vet av erfaring at det ikke alltid er like lett...

Eksempel på supersnasent mord i blikket-bilde fra oppløpet i fjorårets Sentrumsløp

Så da gjenstår bare ett spørsmål - hvem skal jeg heie på? Skal du løpe?

Favorittdingsen

Da jeg var barn hadde vi en LP med soundtracket til musikalen Sound of Music, og på den er det en sang som heter My favorite things som jeg husker veldig godt.  Og favorittdingser har vi vel alle, ikke sant?
Jeg har særlig én som jeg virkelig er glad i,  må vel nesten kunne kalle det kjærlighet (om det nå er mulig å elske en ting). Dette er riktignok en treningsblogg, men dingsen det er snakk om har lite med trening å gjøre. Derimot er den vel mer et eksempel på latskap satt i system - det er nemlig min fantastiske elektriske Peugeot pepperkvern med lys og livstidsgaranti!

Helten i sentrum

Foruten trening er en annen stor lidenskap i mitt liv mat og matlaging. Elsker å lage mat, både til meg selv og andre. Det samme gjelder å spise den. Jeg liker det meste og prøver alt. Derfor har jeg også investert i mange kjøkkendingser, både nødvendige og unødvendige. Noen blir liggende i en skuff å støve ned, andre brukes hver eneste dag, som min Peugeot. Føler meg nesten handikappet dersom jeg må lage mat et sted hvor de tror det går an å leve uten elektrisk pepperkvern, for det gjør det nemlig ikke!

Grunnen til at jeg måtte skrive dette ode til pepperkvernens fortreffelighet nå, er at jeg er i flyttemodus for tiden, og er i ferd med å begynne og pakke. I forhold til alle jeg kjenner, eier jeg egentlig veldig lite. Men på de områdene som teller, nemlig løping og matlaging, er jeg forholdsvis velutstyrt. Hos meg er det viktigere å ha 10 par løpesko og elektrisk pepperkvern enn flatskjerm-TV (jeg er innehaver av en 14 tommer reise-TV med innebygd VHS-spiller, og er stolt av det).

Når man begynner å pakke ned før flytting, så må man tenke på hva man bruker ofte og hva man bruker lite. Det man bruker ofte, må pakkes helt til slutt. Ut fra det resonnementet så pakkes pepperkvernen ned på samme tid som tannbørsten.

Om det går mye pepper her i huset? Jepp! Men middag uten nykvernet pepper og hvitløk kan etter min mening ikke kategoriseres som mat, og sånn er det med det...

Noen andre som har merkelige favorittdingser som de tør å fortelle om?

Uventede virkninger av "sykle til jobben aksjonen"

Den 25. april starter årets Sykle til jobben-aksjon for resten av landet. Min egen aksjon startet allerede den 2. januar. Da gikk jeg hardt ut, og hadde som målsetning å greie å sykle til jobben hele 200 dager i løpet av 2012. Dessverre ser jeg at det målet kommer jeg ikke til å nå. Det har vært for mange tjenestereiser, skiturer rett etter jobb (ikke lett å sykle med ski på bagasjebrettet), sykkelen har vært inne til reparasjon samt at jeg skal ha ferie innimellom, så da går ikke regnskapet opp. Men jeg skal fortsatt prøve å komme så nærme 200 som jeg bare greier. I uka som kommer, vil jeg runde 50 dager hittil i år. Det er jo ikke så verst det heller.

Finn to feil...

Men det har oppstått noen uventede bivirkninger av all syklingen, og dette har sneket seg fram uten at jeg har tenkt over det.
For et par uker siden oppdaget jeg at det hadde oppstått et hull grunnet slitasje på et meget ubeleilig sted på mine yndlingsjeans. Dette skjedde selvsagt på jobb. Visstnok har vi en ganske slapp dresscode der jeg jobber, men ett sted går grensen. Buksene var ikke så slitte ellers, så jeg skjønte ikke helt hvorfor de var så enormt slitte i baken. En titt på resten av buksene mine i skapet, bekreftet mistanken. Det var nemlig klare merker etter sykkelseteslitasje på dem alle. Billedbeviset taler for seg selv...

Så om folk ikke tror at jeg har syklet hele høsten og vinteren gjennom, så har jeg buksene som beviser det. Dette var en bivirkning av forsettet som jeg ikke hadde tenkt på, men Sykle til jobben-aksjonen medfører altså høyere jeansutbyttingshastighet. Godt det stadig er salg på H&M. For med den slitehastigheten jeg er oppe i nå, har jeg ikke råd til å slite ut dyre Acne-, Dieselbukser og liknende svindyre merkejeans annenhver måned. Så det blir kun billigmerker på meg framover, derimot blir jeg ofte å se i nye bukser.

SRMsesongen i gang igjen

Sist onsdag var SRM-sesongen i gang igjen, endelig i følge mange.
For de som ikke har fått det med seg, Sognsvann rundt medsols er et treningsløp som går rundt Sognsvann kl. 18.00 hver onsdag i perioden april-oktober. Og innimellom er det undertegnede som tar tiden på de som løper.

Som arrangør får man egen brikke - kun brukt én gang før denne onsdagen.

I fjorårets ganske triste sesong deltok jeg kun én gang iført løpesko, og det var på årets første løp. Ganske så stusselig. I år har jeg også deltatt på årets første løp, men har ikke tenkt å stoppe der.

Før påsken fikk jeg lov av legen min å løpe opptil fire økter i uka, den lengste på maks 10 km. Dessverre ble jeg veldig forkjølet rett etter at påskeferien hadde startet, så det ble ingen trening i påsken. Jeg er fortsatt en voldsom effektiv slimfabrikk (host, hark, snyt), men stilte opp på onsdag likevel. Planen var å løpe én runde i et behagelig tempo, og sette en tid som det skal gå greit å slå utover sesongen. Og alle disse målene nådde jeg!

Løpeprat med Bengt og Marianne etter endt dyst (foto: Frode Klevstul)

Det hyggeligste med SRM er vel egentlig ikke løpingen, det kan jo være ganske så slitsomt dersom man gir på litt, men å møte alle kjentsfolkene. Og jeg, som stort sett har trent alene det siste året, hadde definitivt behov for å treffe andre løpere igjen. Så det var veldig hyggelig, og lokker meg helt sikkert tilbake.

Billedbevis på at jeg er ute og løper igjen, selv om det aldri ser ut som om jeg løper på bilder... Nedjogg med Silja i hvertfall. (Foto: Frode Klevstul)

Oppvarming og nedjogging ble utført sammen med Silja. Jeg startet bakerst i siste pulje, og det var egentlig ganske smart. Selv om jeg ikke løp fort, føltes det nemlig sånn, siden jeg kunne løpe forbi mange på runden min. Å ta igjen rygg etter rygg er jo ganske så mye mer motiverende enn å bli forbiløpt.
Pulsen var ekstremt høy, tross at farten var lav. Men det føltes ikke ubehagelig. Jeg skylder på forkjølelsen, men kondisen er vel heller ikke der den engang var. Er vel bare å innse det. Men jeg vet oppskriften på botemiddelet. Bare jeg får ristet av meg siste rest av forkjølelsen og kan puste fritt igjen, skal jeg begynne å gjøre noe med det.

Min påske...

Normalt prøver jeg jo å omsette fritid i tilbakelagte kilometer ved hjelp av egen kropp, men sånn har det ikke blitt denne påsken. Synes Knutsen og Ludvigsen skal få oppsummere elendigheten for meg:

Syk

Det verste med å våkne opp det er når jeg er syk.
Magen min er fæl og dum og skallen min er myk.
Og røde hunder, meslinger og alt som ille er - mhm.
Det herjer rundt i kroppen min som råtne tyttebær - mhm.

Så kjedelig å ligge her og ikke være frisk.
Ikke er det godt med mat og slettes ikke fisk.
Ikke kan jeg lese, for det har jeg ikke lært - mhm.
Og hvis jeg nå vil synge blir det bare tull og fælt - mhm.

Da må jeg
holde sengen hele dagen.
Får bare
havresuppe ned i magen.
Den er sleip og glatt,
men det er for at
da blir jeg mye raskere frisk igjen.
Sier Ludvigsen.

Det verste er når jeg blir frisk for da må jeg stå opp.
Når endelig det begynner å bli artig er det stopp.
Har du prøvd å snyte nesen mens du synger ompa - hm?
Har du prøvd å plukke dyna opp fra gulvet med rompa - hm?

Nei, jeg vil
holde sengen hele dagen.
Får bare
havresuppe ned i magen.
Den er sleip og glatt,
men det er for at
da blir jeg mye raskere frisk igjen.
Sier Ludvigsen.

Det er bare en god gammeldags forkjølelse, men den har greid å ødelegge hele påsken til nå. Har lungekapasitet på linje med en 90-åring med kols, så fysisk aktivitet er helt utelukket. Litt kjipt, men heller forkjølelse enn skade. Og klok av det som skjedde for to år siden, da jeg ødela hele våren ved å løpe konkurranse med sykdom i kroppen, tar jeg det med ro til det er over. Håper jeg snart er på siste verset, og kan snyte nesen mens jeg synger ompa...