Jeg - en tenåring?

I følge denne lenken er jeg i hvertfall det; http://www.ntnu.no/cerg/vo2max
Fikk den tilsendt av en kollega, og observerer rundt på nettet at det er flere enn meg som har testet den.
Først til det morsomste ved testen: tross at jeg er i mitt 36. år på denne jord er min estimerte kondisjonalder UNDER 20 ÅR!!!!....
Den satt, tenker jeg.

Når det gjelder VO2maks, så viser testen (på sitt aller beste) hele 15 % feil i mitt tilfelle - i min favør. Jeg har nemlig gjort en laboratorietest på Toppidrettssenteret. Når jeg legger inn verdiene fra den gang får jeg altså, hvis jeg er litt snill mot testen, den nevnte differansen. Så kalkulatoren er ikke særlig finjustert, men den kan nok absolutt gi en god indikasjon på hvordan det står til med formen.

Da jeg målte fikk jeg et resultat rett i underkant av 60, og det resultatet overrasket både hun som testet meg og andre som hadde tippet resultat på forhånd. Hun som testet meg gikk fra voldsomt skeptisk da jeg kom inn døra, til å skrike av begeistring mot slutten av testen - da jeg nesten krysset grensa mot 60.

Én gang skal jeg teste igjen - målet må jo være å få opp sekstallet på skjermen.
Tipper at testen viste klart det jeg har en mistanke om er mitt egentlige talent, nemlig et sterkt hjerte og høyt O2-opptak, dvs. lett opptrent kondisjon. Da blir problemet også at resten av kroppen, selv om den er sterk, ikke greier å holde følge, og man løper seg i stykker. Men dette er altså bare en egenmekket teori.

I dag har jeg testet tenåringskroppen på en gruppetime i TRX - slyngetrening i sal (funksjonell styrketrening).

Jeg har jo prøvd meg på slyngetrening en stund, men siden motivasjonen er sånn passe om dagen, kom dette tilbudet til rett tid. Mange av øvelsene vi gjorde, kjente jeg godt fra før - og kunne gjøre i vanskeligste variant. I tillegg var det noen nye øvelser, og da fikk jeg slite godt, gitt. Så denne tenåringen har helt klart funnet ting å jobbe med framover, pluss at hun kommer til å bli støl i morra.
Men gøy var det og svetten silte. Jeg er helt klart med neste tirsdag også.

Så til slutt folkens, er det flere der ute som plutselig har gått i  tenårene igjen, eller?

Løpejubileum og sykkeltur

Rimelig ironisk at jeg nå har markert flere løpejubileum i en periode jeg har løpeforbud!
Fredag var det nøyaktig tre år siden jeg kjøpte mine første løpesko på Löplabbet - uten å ha tatt et eneste løpesteg siden tvangsløping i gymmen på videregående. To dager etter, det vil si nøyaktig tre år siden i dag, tok jeg min første løpetur; 20 minutter på mølla med lav fart og høy puls. Kjente det ei uke etterpå...

Mine første sko - Saucony Jazz (rimelige mengdetreningssko)

Oppturene det første året kom fort og de var mange. Sommeren 2009 forstuet jeg ankelen, og måtte avstå fra målrettet maratontrening ganske lenge. Forberedelsene til Oslo maraton gikk derfor ikke etter boka, men likevel gikk det ganske bra. 3.35 på min første maraton, og når det i tillegg var bare ett år siden jeg hadde startet, det må vel kunne sies å være et hederlig resultat.
Etter det har nedturene dessverre vært mange og langvarige. Oslo maraton 2009 var også første gang jeg virkelig kjente på Morton's metatarsalgia - det som plager meg så konstant nå. Jeg begynte å kjenne det tidlig på andre runde, og etter hvert ble smertene verre og verre - hvert steg brant. Det var på grunn av dette alle minuttene over 3.30 (som var målet mitt) gikk tapt. Da visste jeg verken hva det var, eller at det skulle utvikle seg til å bli en nærmest kronisk tilstand.
Det jeg lurer på nå er hvor det ble av den dama av som gjorde alt dette?

I fjor vår var jeg syk lenge, etter å ha tatt meg helt ut Fredrikstadløpet med sykdom i kroppen - så ikke gjør det noengang! Deretter har føttene bare streiket mer og mer og mer, og det går ut over trening, prestasjonen i konkurranser og ikke minst framgangen, mestringsfølelsen og motivasjon til å fortsette.

Fram til nå har jeg prøvd flere ting for å få en bedring på problemet, og flere ting vil det bli. Det jeg innser er at tidsperspektivet fram mot å eventuelt finne en løsning på problemet er veldig langt. Jeg har allerede fått minst ett treningsår ødelagt av dette, og mye tyder på at både sommeren og høsten vil gå uten at jeg har fått noen merkbar bedring.
Neste post på programmet er at jeg må ta en ny vurdering på fotsengene. Dessverre er ventetiden ekstremt lang der jeg fikk dem laget i sin tid. Det blir i overkant dyrt å skulle starte prosessen helt på nytt igjen på NIMI (siden jeg ikke vet om det vil ha noen virkning i det hele tatt), men det hadde helt klart vært raskere.
Idrettslegen vil ikke ty til de mer drastiske virkemidlene før alle andre muligheter er uttømt. Sikkert fornuftig, men min tålmodighet er oppbrukt. Kjipt å måtte innse at sommeren og høsten trolig går dukken nok en gang for løpingens del.

I går var det på tide å ta tak i treningen igjen - den siste uka har det nesten ikke blitt noe som helst. Jeg tenkte jeg skulle starte litt mykt med litt rolig gange på ellipsemaskin etterfulgt av en yogatime. Har ikke testet yoga på Studentidretten før (eller flow som de kaller det). Men det viste seg å være 75 svette minutter med poweryoga. Kjente det resten av dagen. Samtidig er jeg positivt overrasket over at jeg faktisk er mykere, smidigere og har bedre balanse enn på lenge - måtte nemlig ta noen grep da jeg oppdaget at det sto litt dårligere til enn jeg ønsket på den fronten i Portugal. Keep opp the good work, Adelheid! Noe riktig gjør jeg altså, tross alt.

Kjente at jeg var veldig sliten i ryggen etter gårsdagen da jeg sto opp i dag, likevel var dagens plan en lengre sykkeltur i marka. Utenom å sykle fram og tilbake til jobb (som tar 15-20 min) og én tur til Hammern, har jeg syklet lite i vår. Så da klinte jeg likesågodt til med 6 mil på humpete skogsbilveier. Jeg er ikke mindre sliten i ryggen nå, for å si det sånn. Men åh så deilig det var å komme seg ut en tur. Fordelen med sykkel er jo at man kan komme seg så langt av gårde, fort.

Kupert tur på humpete skogsbilveier - flott runde (og tre fylker)

Eller fort og fort... Det var veldig mange ute og syklet i dag, ingen av dem hadde investert mindre i utstyret enn meg. Sykkelen jeg har, er en DBS Finse med mange år på baken, som jeg har arvet etter faren min. Ergo er det en herresykkel med for stor ramme, men det fungerer. Sykkelen er også bunnsolid, har jeg fått uttrykkelig beskjed om av sykkelreparatøren. Til og med skjermene er av stål - så den er verdt å ta vare på. Men vekt har ikke vært et tema da denne sykkelen er designet. Den er tung, og demping av noe slag har den heller ikke.

Men den fungerer for meg - kom meg greit opp mördarbakken mellom Kikut og Bjørnholt denne gangen også. De som har syklet der vet med én gang hvilken bakke det er snakk om. Nevøen min mente at den ville vært kategorisert som en HC-bakke i TdF, da vi syklet der sammen for to år siden.

Fartsvidunderet

I tillegg har jeg en sykkelhjelm til ca. 200 kr, og for å feire dagen brukte jeg løpeskoa fra Stockholm marathon i fjor. De var ikke brukbare til løping etterpå, men har beholdt dem av sentimentale grunner (og fordi de er tøffe).

På vei til start i Stockholm marathon i fjor - fine sko, ja!

Ingen har derfor noe å frykte fartsmessig fra meg når jeg drar ut på sykkeltur. Men motoren er god, så jeg kommer da fram i en ganske hederlig fart. Da jeg forstuet ankelen sommeren 2009 og ikke kunne løpe, dro jeg faktisk på spontan sykkelferie med denne sykkelen. Det ble mange fine mil på sykkelsetet, og jeg har tilogmed syklet over Lynga (beryktet stigning på rv 4) med den, fullastet med bagasje.

Men kjenner at muskulaturen ikke er vant med å sykle på dagens tur. Kommende torsdag er det fridag, og siden dagens tur ga mersmak, satser jeg på en enda lengre tur da.

Tross at restriksjonene på treningen er stor i uka som kommer, er planen å trappe opp igjen. Nå har jeg tid til å gjøre og prøve ting jeg ikke får gjort ellers. Siden motivasjonen er på tilnærmet bunnivå om dagen, er det greit å gå på gruppetreninger. Da er presset større på å gjennomføre. Tirsdag skal jeg teste gruppetrening i TRX for første gang. Skal rapportere om det etterpå.

Ellers har jeg rukket å sove mer enn jeg bruker, jobbe enda mer enn jeg bruker samt fått unna litt husarbeid, men ikke så mye som jeg burde så klart... Løpeforbudet har derfor hatt noen positive bieffekter, dog ikke nok til at jeg har noen som helst plan om å gi opp prosjektet for godt!

Løpeforbud!...

Slettes ikke for evig, men altfor lenge etter min smak. Dette er jo tiden for å løpe mye og langt ute i skog og mark - det man har lengtet etter hele den lange vinteren, men nei...

Får de to neste ukene ikke lov til å gjøre noe som kan belaste fotsålene; ingen løping, ingen spinning, ingen styrketrening som innebærer trykk på beina - så gøy! Hvilket betyr at jeg heller ikke kan starte med kettlebellstrening, noe jeg hadde sett veldig fram til.

Jeg har som man kanskje skjønner vært hos legen i dag. Heldigvis viste MR'en at ingenting var i veien med skjelettet - heller ingen store nerveknuter som lå og lurte mellom tærne. Ergo står diagnosen som jeg fikk av en kiropraktorstudent for ett år siden: Morton's metatarsalgia.

Så veien videre er som følger, siden legen ønsket å prøve alt som var før han begynte å stikke med kortisonsprøyta: tablettkur, ingen løping eller andre morsomme ting på to uker, samt en ny vurdering av sålene hos ortopedingeniøren på NIMI. De stoler selvsagt ikke på såler som er laget utenfor huset.
Samma det, jeg gjør som de sier for å kunne komme meg videre. Min tålmodighet er oppbrukt, nå har jeg slitt med dette i to år (egentlig mye lenger), og det siste året har det gått fra litt plagsomt til ikke til å leve med.

Forhåpentligvis bra for beina - helt sikkert vondt for magen...

Det har vært en del forskning på placeboeffekter og den helende effekten av å tro på behandlingen man får den siste tiden. Dessverre for meg så får jeg ikke utnyttet dette selv nå - jeg har nemlig ikke trua. Nå har jeg vært så tålmodig så innmari lenge, testet alt som er for å unngå mer drastiske virkemidler, men ingenting har hjulpet - selv om jeg både har håpet og trodd. Tilstanden har bare forverret seg. Men jeg er flink jente og gjør som jeg får beskjed om, så kan man i hvertfall ikke beskylde meg for ikke å ha prøvd. Og om mirakler faktisk skulle inntreffe - ja, så er de hjertelig velkomne hos meg...

På den positive siden, så vet jeg at det ikke er noen skumlere ting som lurer der under beina. Så lenge jeg holder ut smertene, kan jeg løpe. Samtidig tar smerter bort gleden ved løpingen (samt sykling og ski - samme problem nemlig).

For å trøste meg selv har jeg bestilt meg løpereise i sommerferien. Jeg skal tilbringe fem dager på en fjellstasjon i Jemtland i Sverige, og bare trene fra morgen til kveld. Grunnen til at jeg kom over dette tilbudet, er at en av løpelederne på treningsleiren i Portugal er en av dem som arrangerer.
Markus Torgeby som han heter, har en rimelig original bakgrunn. Han bodde ute alene i et telt i de jemtlandske skoger i fire år og bare løp. I tillegg har han bodd i Afrika og trent med løpere i Tanzania i et halvt år. Jeg traff på Markus igjen på sportsmessen i Gøteborg og fikk spurt litt om turen. Da jeg gikk var jeg overbevist om at dette skulle jeg være med på.
Turte ikke bestille før etter legetimen i dag, men nå er turen i boks. Gleder meg, det kommer til å bli gøy, men hardt! Hadde forresten vært stas om noen flere nordmenn ble med. Er det noen som tar utfordringen?

Når jeg kan begynne å løpe igjen må jeg begynne å trene målrettet til turen (bra å ha et mål å trene til). De har satt krav til fysisk form for å kunne delta. Selv om jeg har fått beskjed om at jeg klart oppfyller kravene etter å ha løpt Bergspasset med Markus i Portugal (tross kollaps), har jeg ingen planer om å være den som sinker resten av gruppa på fjellet. Så fra midten av juni til avreise 18. juli blir det steinhard trening på Nordmarkas kuperte stier. Hvis noen har lyst til å bli med på noe turer, så bare gi beskjed - hadde vært fint med litt selskap innimellom.

Göteborgsvarvet med en vilje av tinn...

Tinn er som kjent et ganske mykt metall! Ergo: de fleste kan da dedusere seg fram til at undertegnede ikke er spesielt fornøyd med gårsdagens løp. De ytre omstendighetene skulle tilsi en kjempefin opplevelse, men sånn ble ikke - ikke denne gangen heller... Men jeg fullførte, det må nok anses som seier nok.
Dessverre er dette en rapport uten bilder. Hadde planer om å ta masse bilder etter at jeg hadde fullført, men det vil etter hvert framkomme hvorfor det ikke ble sånn.

Først vil jeg skru tiden tilbake to år; 16. mai 2009 og mitt første Göteborgsvarv. Det var under ett år siden jeg hadde startet med løping, og dette var mitt tredje halvmaraton. Jeg startet i startgruppe 15, siden jeg ikke hadde noen seeding fra tidligere. Det skulle bli trangt og vanskelig å komme fram.
Hadde på forhånd fått råd om å stille meg opp tidlig, slik at jeg kom langt fram - og det rådet fulgte jeg. Tror jeg sto og ventet i 45 minutter før start - ergo ingen oppvarming.
Likevel løp jeg med letthet inn til 1.39, og følte meg ikke særlig sliten da jeg kom i mål.

Hva jeg egentlig hadde inne den dagen kan man bare gjette seg til, for grunnen til at det ble 1.39 var at det var så trangt - jeg greide rett og slett ikke komme særlig mye fortere fram. Stort sett løp jeg på siden av løypa hele veien, så det ble vel et terrengløp for min del. På et tidspunkt løp jeg faktisk over et picnicteppe og hoppet over en engangsgrill. Jeg ble hindret i alle nedoverbakker, hvor jeg egentlig har et fortrinn ved at jeg både kan og tør løpe fort uten å kjenne det nevneverdig i beina.

Over bruene turte jeg ikke satse hardt, men så i etterkant at jeg kunne ha gjort det. Når vi kom til Avenyen var planen å ta ut de siste kreftene inn til mål, men dessverre skjedde det motsatte. Derfra og inn var det så tett med folk at farten gikk ufrivillig ned i stedet for opp. Men likevel løp jeg altså inn til 1.39, spurtende i mål på lette bein med et smil om munnen. En av mine absolutt beste løpeopplevelser noensinne. Tross at jeg ble frustrert over at jeg ikke kom fram underveis, var det en fest. Jeg fikk masse heiing fra publikum underveis, siden mange observerte at jeg hadde et startnummer som tilsa at jeg hadde løpt meg opp mange, mange startgrupper. På målbildene har alle rundt meg startnummer på 20 og 30 000-tallet, mens jeg hadde startnummer 52 661. Etterpå feiret vi på byen til de sene nattetimer og shoppet hele søndagen. Jeg hadde litt vondt under beina grunnet alle merkelige underlag jeg hadde løpt på, men ingen varige mén.

Så til gårsdagens Varv:
Denne gangen startet jeg i startgruppe 2, ganske så rett bak eliten (grunnet seeding fra 2009). Varmet opp litt først, og alt føltes ganske fint. Litt trangt ut fra start var det også denne gangen, men jeg hadde ingen planer om å sprengløpe i starten likevel, tok det med ro og fulgte strømmen.
Fram til fem kilometer gikk det ganske greit, selv om det ikke gikk kjempefort - men derfra og inn gikk det utfor både mentalt og fysisk. Jeg må nok også innse at det sitter mye i skallen for tiden også; jeg forventer i forkant at det ikke skal gå bra, samt at jeg bare venter på at smertene under beina skal slå til (og kjenner sikkert litt ekstra etter). Det var jo dette med selvoppfyllende profetier...

Jeg har noen små forkjølelsessymptomer om dagen, men særlig plagsomt er det ikke. Pusten og pulsen var heller ikke problemet i går - begge deler lavt, lett og fint. Tror heller ikke at det er manglende kondisjon som er problemet. Tross at smertene i beina gjør at treningen ikke blir helt som jeg skulle ønsket, har jeg trent ganske jevnt gjennom vinteren uten de store avbrekkene. Men fart har jeg overhodet ikke lenger.
Fra fem kilometer og inn stivnet jeg bare mer og mer, og det gikk saktere og saktere og saktere. Det er ikke lett å løpe med tømmerstokker som bein, det vil jeg bare ha sagt. Jeg er heller ikke særlig tøff mentalt sammenliknet med sånn jeg har vært tidligere, orker ikke yte maks eller plage meg selv i særlig grad (inntil smertene ikke gir meg særlig valg).

Det som er positivt er at jeg passerte 10 km på omtrent samme tid som på Sentrumsløpet, uten at det hadde kostet i nærheten av det samme som det gjorde da.

Over den siste brua (ca. 14 km) kom også smertene for fullt under beina, særlig under det venstre var det ille. De siste tre-fire kilometerne av løpet haltet jeg. Så da har jeg prøvd det også. Men jeg sluttet aldri å løpe, og jeg kom til mål. Samtidig var jeg aldri til stede i løpet, og greide verken nyte festen eller stemningen. Jeg husket dessverre altfor godt hvor fantastisk det var for to år siden, og følte veldig på den negative kontrasten til nåtiden, og hvor lite fantastisk følelsen var der og da. Ikke bra!

Etter målgang fikk jeg så vidt tatt meg videre for å hente tingene mine, og deretter videre til trikken som skulle ta meg tilbake til hotellet. Planen var egentlig å stoppe på veien og heie på Helena, som jeg traff i Portugal i vinter. Men når jeg endelig hadde kreket meg på trikken, var det raskt klart at noe stopp på veien var helt uaktuelt. Jeg begynte nemlig å føle meg veldig dårlig. Uklart hvorfor jeg plutselig ble så syk, men jeg har merket tidligere også at jeg reagerer på smerte med kvalme. Var ganske uvel da jeg gikk i mål, men nå tok det overhånd. Å gå strekket fra trikkestoppen til hotellet føltes som å bestige Mount Everest. Vel inne på rommet kollapset jeg på senga, og rørte ikke på en muskel på to timer.

Til slutt våknet jeg av en sms, og innså at det ville være svært lite smart å bli liggende uten å få i meg mat og drikke. Så jeg kreket meg i dusjen, og kom meg etter hvert ut og fikk møtt Helena m.fl. til middag. Heldigvis hjelp det litt med mat, og formen bedret seg utover kvelden - men noen sen kveld ble det ikke.

I dag har det vært vondt å gå, siden fotbladene har bestemt seg for å gå ut i full streik. Godt jeg har time på NIMI på tirsdag. Musklene ellers i beina har det ikke så verst, det kjennes ikke ut som det burde gjort dersom jeg hadde løpt et maksløp.

Det som er sikkert er at jeg nå tar en pause fra alle større løpebegivenheter fram til jeg føler meg bedre både fysisk og mentalt. Det er ingen vits å utsette seg for flere dårlige løpsopplevelser nå - jeg får heller jakte på de gode treningsopplevelsene i skogen ol., inntil jeg eventuelt får ordnet opp i det som hindrer meg fysisk.
Men håpet om et comeback kan ingen ta fra meg; Superadel will strike again!

Varvforberedelser

Karbolagring for viderekomne

Via buss ankom jeg Gøteborg litt før klokka 13 i dag. Først satte jeg fra meg bagasjen på hotellet. Jeg er nemlig så heldig at jeg har et hotellrom, ikke alle som har det i Gøteborg denne helga. Det har vært utsolgt for hotellrom siden tidlig i fjor høst.

Etter hotellet hadde jeg to punkt på programmet:
1. Fylle glykogenlagrene på Café Husaren
2. Hente startnummeret

Som man kan se av bildet over, gikk første punkt helt utmerket. Café Husaren er et sted jeg oppdaget da jeg var her med en venninne for tre år siden, og siden har det vært fast post på programmet hver gang jeg er i Gøteborg. Anbefales! De har den mest fantastiske kakedisken man kan tenke seg, kanelbullar som fyller en hel middagstallerken (det er snarere en underdrivelse enn en overdrivelse) og veldig god mat - alt hjemmelaget. Det finnes ingenting hjemme i Oslo som kan sammenliknes.

Henting av startnummeret gikk også greit, og jeg gikk ikke på en altfor stor smell på sportsmessen. Greide stort sett å holde lommeboka nede i veska, men en liten glipp i Adidasbutikken ble det. En rosa hyllest til Grete Waitz, det måtte jeg bare ha.

Se så fint motiv!

På sportsmessen traff jeg også masse kjente fjes fra treningsleiren i Portugal, veldig hyggelig - og fikk slått av en prat med flere av dem. Med mindre legestanden setter ned foten for det, ser det ut til at det blir løpeferie i de Jämtland til sommeren (på en fjellstasjon) - det var én konklusjon jeg kom til på messen. Skal skrive mer om det dersom det blir en realitet.

I tillegg har jeg handlet alt en løper måtte trenge på apoteket - de har jo så mye gøy har som man ikke finner hjemme.

Saltbalansen og smertelindring er sikret

Startnummer 6434 er så klar hun kan få blitt, og kl. 13.38 i morgen går starten. Målet er å unngå bunnpers, ikke ha det altfor vondt og helst også ha det litt gøy underveis.

Det er meldt kjempefint løpevær; sol og mellom 10 og 15 grader. Litt vind er det eneste man skal kunne klage på, men siden jeg ikke skal ligge først og dra feltet, blir det nok til å leve med for min del.

Idrettslegen på NIMI mente at det var dumt å delta i konkurranser før etter at jeg har fått resultatet av MR'en. Vel, når jeg får resultatet kommende tirsdag, har jeg løpt fire stykker siden jeg traff ham sist. Snakk om å høre etter.

Med blikket festet på en lang ressursperiode...

Ressursperiode, for de som ikke er som kjent med termene, er en periode hvor man trener og bygger seg opp til konkurransene (opparbeider seg ressurser altså). Vårens løp har ikke direkte vært noen suksess for min del - ikke engang et lite hint av framgang, kun bånnperser.

Inn til ny bånnpers på 10 km under årets Sentrumsløp

Fredag reiser jeg til Gøteborg, og på lørdag stiller jeg på startstreken i Göteborgsvarvet for andre gang. Siden jeg, tross en elendig startgruppe, løp ganske bra sist - får jeg denne gangen lov til å starte i gruppe 2, bare 8 minutter etter eliten.

Planen er å yte mitt beste, men siden ingenting stemmer om dagen, vet jeg ikke hva det egentlig vil tilsi tidsmessig. Jeg føler meg så utrolig sliten for tiden. Sto over planlagt intervalltrening i dag fordi jeg følte meg helt på felgen.
Vanligvis har jeg en plan for hva jeg skal gjøre den siste uka før et løp, men denne gangen kommer jeg bare til å overse den. Får ikke gjort så mye fra eller til nå uansett.
Likevel, selv om jeg virker negativ, Göteborgsvarvet er verdens største halvmaraton og en gigantisk fest - det gjelder å gjøre det beste ut av det. Får eller prøve å vinne banketten etterpå.

Etter at løpet er overstått er vårsesongen definitivt over for min del. Nå gleder jeg meg bare til å trene  (mye og forhåpentligvis hardt - eller til kroppen og beina sier stopp). Deltakelse i konkurranser før september, vil kun være for treningens skyld. Planen er blant annet å kjøre hardt på styrketrening igjen rett etter Gøteborg (kettlebells og slynge), og man løper sjelden særlig gode konkurranser med tung styrketrening i beina. Lenge siden jeg har vært skikkelig støl nå, så da er det jammen på tide igjen.

Sånne skal jeg svinge, slenge og rykke framover - og er forhåpentligvis brutalt sterk til høsten

Nå har det gått dårlig veldig lenge - absolutt ingen framgang, kun det motsatte. Klør meg i hodet, og lurer på hva jeg skal gjøre. Tror rett og slett jeg må få profesjonell hjelp med treningen. Jeg har så lyst til å satse hardt, jeg har lyst til å få framgang og jeg har lyst til å lykkes når jeg konkurrerer - men jeg får det bare ikke til...

Men først må jeg finne ut om jeg kan få fikset på mine vonde føtter. Tilstanden har utviklet seg til det verre i det siste. I fjor høst kunne jeg løpe opp mot et par mil før smertene dukket opp, nå kjenner jeg det under venstre fot selv når jeg går. Oppløftende!
Har tatt MR og har time på NIMI rett etter Gøteborg, så får vi se...

Stafett er stafett (leve klisjeene)!

Her kommer en kort rapport fra Holmenkollstafetten 2011. Min andre deltakelse i dette våreventyret noensinne. Ikke er jeg i særlig god form dagen (småsjuk, sliten og litt stresset), og ikke har jeg hatt tid til å være med på testløp i forkant, så jeg var strålende fornøyd med en etappe på mixlaget til OSI. I fjor løp jeg 650 meter fra Gressbanen for samme lag, men i år ble jeg tiltrodd en lengre etappe, nemlig nr. 11; gjennom Frognerparken.

Siden vårt lag skulle starte én time etter eliten, og jeg hadde en ganske sen etappe, dro jeg ned på Bislett for å overvære starten for de første lagene. Først ut var damenes elitelag, hvor OSI var representert.

Marte raskt ute fra start for OSI

Deretter startet herrenes elite, også med OSI representert.

Einar, helt til høyre, så raskt ute at han er på vei ut av bildet

Dessverre gikk det ikke helt etter planen for noen av elitelagene våre. Tross at Einar gjorde en kjempeinnsats på første etappe, endte de helt sist i eliteklassen. Damene endte som nr. 16, som jeg håper holder til elitedeltakelse også til neste år.

Jeg rakk også å se H1-klassen starte før jeg måtte dra til etappen min. H1 er lik de som løper hele løypa alene. Et ganske tøft løp, siden det er mye stigning opp til Besserud. Der var det to kjente fjes, nemlig Espen og Bengt fra Komfortsona IL.

Espen gikk ut som om han kun hadde tenkt å løpe første etappe - så det ut for meg i hvertfall...

Bengt med et smil om munnen, som vanlig

I tillegg til å heie på dem på stadion, fikk jeg heiet ytterligere på dem da jeg sto og ventet på 11. etappe.

Så til min egen etappe,og egen innsats.
Etter litt styr, hvor jeg ikke fant sykkelnøkkelen, kom jeg meg av gårde i retning Frogner. Satte fra meg sykkelen ved 12. veksling, byttet til racersko, og begynte å jogge gjennom etappen mot 11. veksling. Jeg hadde ikke sjekket etappen på forhånd, så nå var det på tide. Ble ganske redd da jeg så den siste bakken før veksling, den kunne bli en utfordring. Jeg er jo ikke akkurat noen motbakkeløper. Tok en test av bakken etter å ha snakket litt med Oddbjørn og Mari fra OSI. Deretter løp jeg rolig gjennom resten, mens jeg memorerte traseen. En liten del var brostein, som er det underlaget jeg misliker mest (grunnet mine vonde bein) - men det var bare snakk om 200 meter eller noe sånt, så det skulle jeg overleve.

Det meste av min etappe er nedoverbakke, noe jeg takler bra, men den starter og avsluttes med en oppoverbakke - og det er ganske slemt. Altså må man ikke brenne av alt i første oppoverbakke, beine det man greier i nedoverbakkene, samtidig som man har igjen litt krutt til den siste oppoverbakken. Og det synes jeg faktisk gikk ganske greit.

Først til det positive om min egen etappe:
Første veksling var i henhold til Rune, som jeg vekslet med, og som har løpt mange ganger tidligere, perfekt utført. Den andre gikk også veldig bra, selv om jeg da var sliten og nesten ikke husker at det skjedde.
Åh, så glad man blir når man ser den man skal veksle med. Det er jo alltid en indre redsel for at vedkommende ikke skal stå der.
Etappetiden var vel ikke så mye å skryte av, men jeg hadde ikke så mye mer inne. Var sliten da jeg vekslet. Hadde 11. beste tid (og vårt lag ble nr. 7). Men til mitt forsvar så løp jeg en lengre etappe (1520 meter). Mixlagene bruker å putte kvinnene på de korteste etappene. Ergo konkurrerte jeg nok stort sett mot menn på min etappe - og det er en konkurranse jeg ikke kan vinne. Sjekket tiden min mot tidene i kvinner senior, og da sto den seg ikke så verst, faktisk - og det er jeg fornøyd med!
Jeg hadde en veldig fin løpsopplevelse - tok meg ut så godt det gikk (pulsverdiene tilsier også det), og er ganske fornøyd med disponeringen av løpet.

Så til det negative:
Ble stående i en veldig lang dokø da jeg kom fram til 11. etappe - og oppvarmingen ble derfor ikke så grundig som jeg hadde tenkt.
Jeg fikk fullstendig tunnelsyn da jeg overtok pinnen, og husker egentlig ganske lite av etappen. Dette tunnelsynet gjorde at jeg nesten løp feil nede ved Monolitten, siden jeg var på vei til å løpe samme vei som vi bruker å gjøre på trening. Tapte littegranne der. Nede ved broen inne i parken tapte jeg også litt, siden jeg måtte forsere en barnevogn. Ikke nok med det, ca. 500 meter før mål sprengte det seg en varebil foran meg, så da måtte jeg bremse litt opp for ikke å løpe rett på den. Da bannet jeg, gitt! Tross at jeg nesten ikke hadde pust til det. Var heller ikke flink nok til å løpe raskeste vei. Det må jeg øve på til neste år.

Slik jeg opprinnelig husket det, så løp jeg forbi flere (fra andre klasser enn meg) tidlig på etappen - i nedoverbakkene. Deretter var det ingen som løp forbi meg... Tunnelsyn (og minne), ja! For da jeg så resultatlisten, kom jeg plutselig på at det kom forbi et oransje lyn av en mann hvor det sto Vind på ryggen i siste oppoverbakken. Ergo tapte jeg én plassering på min etappe. Men jeg hadde i grunnen ikke mer å gi. Vind er forøvrig et idrettslag som holder til bare noen km fra der jeg er oppvokst - godt å se at det er et bra løpemiljø der oppe også, om ikke annet.

Til slutt ble vi nr. sju, mot nr. tre i fjor. Vi ble most av OSI langrenn, som vant klassen. Hvilket vi ble grundig og nøye informert om på banketten etterpå... Men langrenn hadde virkelig væpnet seg til tennene, og toppet laget med det ypperste av det de hadde av mannskap - som f.eks. Mari Brox og Eirik Gramstad, to av Norges beste langdistanseløpere.

Tiden vår var heller ikke i nærheten av det den var i fjor, og ikke til forkleinelse for noen (meg selv inkludert), men laget var nok en del dårligere enn det var da. Hele sju minutter dårligere faktisk. Men ser at tidene jevnt over var dårligere, så noe sier meg at løypa er litt endret, eller?
I fjor var vi også bare to jenter på laget, mens det i år var en del flere. Noe jeg synes er veldig bra, men gjør mix til en noe ujevn klasse. Siden lagene ikke har samme kjønnsfordeling, blir det tøft å konkurrere - og vanskelig å sammenlikne etappetider. Men moro var det uansett. Jeg tar heller ikke dette på blodig alvor - dette er for gøy!

Jeg vant ikke banketten heller. Var så sliten at jeg måtte hjem og legge meg mens det fortsatt gikk t-baner. Stusselig innsats der altså.

I dag har jeg vært ute i skogen for første gang i år. Har løpt i pinjeskog både i Portugal og på Sardinia denne våren, men norsk gran- og furuskog er en helt annen utfordring.
Det er både synd og skam at det har drøyd så lenge, siden forholdene må ha vært helt strålende en god stund nå. Vanligvis tørker det jo ikke opp før langt uti mai på stiene. Selvsagt valgte jeg å legge turen ut den første dagen det virkelig har regnet på lenge - så det ble en veldig kald fornøyelse. Planen er å forsøke igjen 17. mai. Da ser værmeldingen bedre ut også.

Kommende lørdag er det Göteborgsvarvet som står på planen. Spent på om jeg greier å hvile meg til en litt bedre form denne uka - men ikke så mye som tyder på det, dessverre.

Sentrumsløpet med pavens velsignelse, eller?...

Onsdag før avreise fra Roma hadde jeg planlagt en tur innom Peterskirken. Det har vært så og si umulig tidligere på turen, grunnet alt som skjedde i forhold til gamlepavens saligkåring og alle pilegrimene. Jeg var tidlig ute, men det var likevel pakket med folk på Petersplassen. Jeg skjønte raskt at jeg hadde timet turen helt feil, for det skulle være messe utenfor kirken, og man kom derfor inn. Rett før jeg var i ferd med å gå skjer det noe på den ene siden av plassen, det kan kun sammenliknes med som når en tenåringsstjerne viser seg blant fansen. Det tar meg ganske kort tid å skjønne hva det er som skjer, siden jeg ser et lyst hode som kommer mot meg over folkemassen; selveste paven er ute og kjører i sin popemobil og velsigner folkemassene. Så om jeg ikke kom inn i kirken, fikk jeg da litt valuta for pengene, en nær paven opplevelse.

Ratzinger i farta - eller Benedict XVI om du vil

Så da gjenstod det bare å se om velsignelsen ville vare helt fram til Sentrumsløpet. Ateisten Adelheid kunne nemlig trenge all den hjelp hun kunne få, jordisk som overjordisk.
For å gjøre kort prosess: pavens velsignelse gjelder visst kun katolikker!... Det ble ny bånnpers på 10 km, og i tillegg slet jeg mer for denne bånnpersen enn jeg har gjort for de foregående, uff, uff, uff!

Jeg har ikke noe særlig godt forhold til Sentrumsløpet. Dette var min tredje deltakelse, og det har bare gått dårligere og dårligere hver gang. Synes løypa er veldig tøff. Er det bare meg, eller er det virkelig oppoverbakker hele veien? 10 km er heller ikke helt min øvelse. Likevel stiller jeg opp hvert år, og kommer nok til å fortsette med det. Når man bor i Oslo og drive med løping synes jeg nærmest man har en plikt til å stille opp de store løpsarrangementene i byen. Og selv om jeg personlig ikke liker selve løpedelen av konkurransen, så er selve arrangementet, stemningen og alt rundt helt storveis. Ett år skal jeg også knekke løpskoden, sånn at jeg får til et bra løp også, bare vent og se. Om det så tar meg 40 år, jeg gir ikke opp.

Romaturen var alt annet enn en god oppladning til dagens løp, men likevel så verdt det. I tillegg er jeg generelt sliten og litt stressa om dagen, pluss litt småsjuk - eller er det pollen som plager meg? Jeg visste derfor på forhånd at jeg ikke hadde så mye å stille opp med i dag. Siden det har blitt lite hard trening i det siste, var dagens målsetning bare at jeg skulle slite litt og la det gjøre litt vondt - både fysisk og mental trening. 

Jeg er ganske tett om dagen, så jeg var mest redd for at pusten skulle svikte meg. Det slo heldigvis ikke til i den grad jeg fryktet. For en gangs skyld gikk også de tre første kilometerne av løpet ganske lett, tidligere har jeg slitt fra Slottsbakken og hele løpet ut. Men dessverre, grunnet dagsformen, gikk pulsen min i taket med én gang, og ble der - samme hva jeg gjorde. I Frognerparken begynte jeg å kjenne på at dette ikke var så bra, og begynte å kikke på klokka. Pulsen hadde lagt seg på 192-193 og det var plent umulig å få den ned igjen. Jeg bruker å ligge mellom 182-189 på intervaller, alt ettersom om det er kort- eller langintervall. Man skjønner tegningen. 193 i puls når jeg lå i samme fart som jeg har gjort på maraton, da har man ikke dagen, nei! I tillegg var det varmt i dag, men siden jeg har vært så mye ute og reist i varmere strøk i det siste, burde det være et større problem for andre enn meg. Men de siste dagene har det vært klart kjøligere enn det var i dag.

Jeg har aldri stoppet for å drikke på en 10 km, men ved 5 km hadde jeg egentlig gitt opp hele løpet og hadde kun som mål ikke å bryte. Derfor stoppet jeg helt på vannstasjonen. Helte et glass vann over nakken og drakk litt mens jeg så på klokka. Pulsen sank omtrent ikke! Helt utrolig. Den siste halvdelen av løpet følte jeg meg uvel og kvalm, og siden det var helt kjørt tidsmessig uansett, konsentrerte jeg meg bare om å komme til mål.

Jeg traff mange kjente før start, og det var gledelig mange OSI'ere på plass. Jeg varmet opp på Tullinløkka sammen med Guro, og sto sammen med Silja, Liv og Mike da vi startet. Liv, Mike og etter hvert Guro løp forbi meg i fint driv. Gledelig å se at andre fikk det til i hvertfall. Underveis har jeg hørt navnet mitt ropt mange, mange ganger. Så stas! Rakk ikke se hvem alle var, men i starten vinket jeg tilbake så godt jeg kunne. På slutten hadde jeg derimot lite å gi tilbake.

Nesten i mål - ser av steget til alle rundt meg at de har det mer travelt med å nå målstreken enn meg...

Angående slutten på løpet. Som sagt var dette mitt tredje Sentrumsløp, men aldri har jeg sett verre tilstander. Ca. én kilometer før mål begynte det, folk (rettere sagt menn) lå strødd etter løypa; besvimt/kollapset. Rett ved inngangen til Karl Johan var det til og  med en ambulanse som hadde blitt tilkalt. Jeg rundet inn på Karl Johan og da skjer det; en kar i ferd med å kollapse faller bakover rett i armene på meg. Jeg fikk dyttet han opp i stående igjen med farten jeg hadde. Er usikker på om han ble stående, og hvordan det gikk med ham. Han ba om unnskyldning på engelsk, men det er ingenting å unnskylde - sånt skjer.

Rannveig (Futt) var tradisjonen med som veskebærer og heiagjeng i dag. Hun bruker å ha mye morsomt å fortelle fra oppløpet; tidligere har det dreid seg om spying i fart, kollapser, sjanglende målganger ol. Men i år var det en ny trend, nemlig jublende målganger. Aldri før hadde hun sett så mange som hadde uttrykt en sånn jublende glede over å komme i mål og ha fullført. Det er en trend vi kan like.

Om to uker skal jeg løpe Göteborgsvarvet. Det er egentlig vårens store mål, men merker at selvtilliten er laber når man ser fasiten etter Fredrikstadløpet og Sentrumsløpet. Hadde som mål og komme litt nærmere tidligere tider på halvmaraton denne gangen, men med vonde bein og veldig mye utenomsportlig som krever det meste av min energi denne måneden - må jeg nok moderere ambisjonene betraktelig. Får nok heller satse på å nyte opplevelsen som en deltakelse i verdens største halvmaraton jo er, uansett fart.

Angående vonde bein; var på MR-undersøkelse i går. Skal til legen igjen på NIMI rett etter at jeg er tilbake fra Gøteborg. Håper inderlig det viser seg å være noe som kan fikses, og at eventuell behandling faktisk vil hjelpe. Det trenger jeg nå...

Sightseeing i joggesko

Den evige by - sett fra en av dens sju høyder

Det krever en god retningssans og kanskje litt mot/dumdristighet. I hvertfall, når jeg er på byferie bruker jeg å ta meg noen løpeturer på måfå i byen - sånn får man både sett litt og trent litt samtidig.
Her er dagens tur:

Jeg har begynt å teste ut Endomondo, som er en treningsapplikasjon med gps som man laster ned til mobiltelefonen. Veldig lett å bruke - og i dag var det fint å kunne se hvor jeg hadde vært. Ser med en gang at gps ikke er helt å stole på, jeg løp nemlig på begge sider av Tibern, ikke opp og ned på samme side som kartet påstår. Likevel var fotpoden og gps'en nesten enige om hvor langt jeg hadde løpt.

I dag var det veldig kaotisk i Roma, så tempoet på løpeturen ble deretter. Det har seg nemlig sånn at gamlepaven skal bli helgen, i hvertfall har de satt i gang første del av prosessen. I helga har det blitt feiret til gangs i Vatikanet. På toppen av alle turistene som vanligvis er i Roma, pluss romerne selv som har vært ute og feiret 1. mai i dag, har det vært en million(!) pilgrimer for å feire beatifizationen/saligkåringen av pave Wojtyla, eller Johannes Paul som vi husker han som. Siden jeg av ren nysgjerrighet også la løpeturen opp mot Vatikanet, ble det mange stopp og litt køtendenser. Men en spennende løpetur: jeg har løpt forbi Colosseum, Forum, Capitol- og Palatinerhøyden, Circus Maximus, ved siden av den gamle bymuren og langsmed Tibern opp til Vatikanet. Kunne nevnt mer, men man skjønner vel tegningen. Løp på måfå, men fant greit fram og tilbake igjen - er heldigvis utstyrt med en veldig god retningssans. Det hender den feiler, men stort sett har jeg godt grep om retningen, og finner derfor greit fram når jeg er i en by.

Den berømte Tibern sett mot Vatikanet

Løpeturen ble rett i underkant av 15 km, og mer enn det takler ikke beina mine. Har nå i tillegg trasket milesvis i tre dager og beina er vonde. Leggene, anklene og ikke minst under beina, og enda gjenstår tre dager. I morgen starter jobbingen her nede, så da blir det vel ikke like mye trasking, men noe blir det. Sentrumsløpet er derfor kjørt for min del. jeg rekker nok ikke å restituere beina til helga. Men Sentrumsløpet har uansett aldri vært et løp for meg, så det får væe nok å delta denne gangen. Ny bånnpers er klart i sikte...