lørdag 26. februar 2011
Kladdeføre!
tirsdag 22. februar 2011
Mer bikkjementalitet til folket
Jeg har lest flere artikler og blogginnlegg om dagens tema, men en god ting kan jo ikke sies for ofte, så her er min versjon.
Har reflektert rundt den enorme gleden ved å bevege seg som de fleste hunder utviser nå etter de lange skiturene jeg har hatt på ski vinter. Da jeg tok skibussen til Mylla var det flere som hadde med seg hunder, og flertallet av de firbeinte gikk fullstendig amok ved turens start.
Man kunne formelig ta og føle på turbegeistringen i tillegg til både å kunne se og høre den. Slik jeg tolket flere av dem var det som ble uttrykt som følger: Tuuuuuuuuuuuuuuuur! Jaaaaaaaahhh! Jippi, jippi, jippi! Jeg løper, jeg løper, jeg løper, jeg løper og jeg kommer aldri til å stoppe - jiiiihaaaaa!
Og innimellom: Herregud, kom igjen da menneske - dette går altfor sakte!...
Jeg observerte at mange gikk ut med Usain Bolt som forbilde (evt. trodde de var greyhounds, som jo er hundeversjonen av Bolt) - totalt blottet for enhver tanke om at det faktisk var en ultradistanse de skulle tilbakelegge. Det ble løpt store runder i et vanvittig tempo i løssnøen, snust, hoppet hit og dit og i det hele tatt. Intervalltrening det virkelig står respekt av - men også helt vanvittig sløsing med krefter.
Flere av hundene som fikk løpe fritt uten bånd, settere, retrivere og en italiensk spinone (sånn som Skavlan har - morsom bikkje), tilbakela garantert minst fem til ti ganger distansen til eierne på turen. Ingen av dem virket å ha noen som helst tanke for at de skulle ta strakeste veien. Nei, hver centimeter av marka skulle utforskes og oppleves - i høyt tempo. Man kan jo ikke bli annet enn smittet av gleden.
Til en viss grad kan jeg kjenne meg igjen i det jeg observerte. Jeg har også en tendens til å gå for hardt ut. Det har hendt på løp, men særlig på kortintervaller - da sliter jeg med å holde helt til siste meter. Flere som kjenner seg igjen?
Da jeg vokste opp overtok vi en hund som var helt ekstrem i så måte - og hun lærte aldri! For det første så kunne hun ordet tur, så det måtte aldri, aldri, aldri sies høyt for da ble det totalt rabalder og ville tilstander før vi kom oss ut - alt i ren glede. Når så turen (eller T - U- R som vi kalte det) endelig var et faktum (aldri et øyeblikk for tidlig), ga hun alt de første 500 meterne for deretter å henge i hælene resten av turen. Men like blid og like klar for nytt slit når muligheten meldte seg. For en fantastisk innstilling til fysisk fostring!
Så jeg mener klart at vi tobeinte har noe å lære av denne gjengen med firbeinte gærninger. Go with the flow! Ikke tenk så mye, bare gjør det!
Også på ett annet punkt mener jeg at vi virkelig har noe å lære av bikkjene. Når de kommer hjem fra en lang og hard treningsøkt så er det ikke noe skal bare både det ene og det andre. Da gir de totalt blanke i alt og prioriterer restitusjon knallhardt. De kan ligge som slakt på lading i timesvis, helt uberørt av verden rundt - inntil de er klare for å gi 210% igjen. På dette punktet synder i hvertfall jeg, og jeg tror ikke jeg er alene?...
Så min målsetning framover må bli å trene som ei bikkje og restituere som en hund.
Har reflektert rundt den enorme gleden ved å bevege seg som de fleste hunder utviser nå etter de lange skiturene jeg har hatt på ski vinter. Da jeg tok skibussen til Mylla var det flere som hadde med seg hunder, og flertallet av de firbeinte gikk fullstendig amok ved turens start.
Man kunne formelig ta og føle på turbegeistringen i tillegg til både å kunne se og høre den. Slik jeg tolket flere av dem var det som ble uttrykt som følger: Tuuuuuuuuuuuuuuuur! Jaaaaaaaahhh! Jippi, jippi, jippi! Jeg løper, jeg løper, jeg løper, jeg løper og jeg kommer aldri til å stoppe - jiiiihaaaaa!
Og innimellom: Herregud, kom igjen da menneske - dette går altfor sakte!...
Flere av hundene som fikk løpe fritt uten bånd, settere, retrivere og en italiensk spinone (sånn som Skavlan har - morsom bikkje), tilbakela garantert minst fem til ti ganger distansen til eierne på turen. Ingen av dem virket å ha noen som helst tanke for at de skulle ta strakeste veien. Nei, hver centimeter av marka skulle utforskes og oppleves - i høyt tempo. Man kan jo ikke bli annet enn smittet av gleden.
Til en viss grad kan jeg kjenne meg igjen i det jeg observerte. Jeg har også en tendens til å gå for hardt ut. Det har hendt på løp, men særlig på kortintervaller - da sliter jeg med å holde helt til siste meter. Flere som kjenner seg igjen?
Da jeg vokste opp overtok vi en hund som var helt ekstrem i så måte - og hun lærte aldri! For det første så kunne hun ordet tur, så det måtte aldri, aldri, aldri sies høyt for da ble det totalt rabalder og ville tilstander før vi kom oss ut - alt i ren glede. Når så turen (eller T - U- R som vi kalte det) endelig var et faktum (aldri et øyeblikk for tidlig), ga hun alt de første 500 meterne for deretter å henge i hælene resten av turen. Men like blid og like klar for nytt slit når muligheten meldte seg. For en fantastisk innstilling til fysisk fostring!
Så jeg mener klart at vi tobeinte har noe å lære av denne gjengen med firbeinte gærninger. Go with the flow! Ikke tenk så mye, bare gjør det!
Også på ett annet punkt mener jeg at vi virkelig har noe å lære av bikkjene. Når de kommer hjem fra en lang og hard treningsøkt så er det ikke noe skal bare både det ene og det andre. Da gir de totalt blanke i alt og prioriterer restitusjon knallhardt. De kan ligge som slakt på lading i timesvis, helt uberørt av verden rundt - inntil de er klare for å gi 210% igjen. På dette punktet synder i hvertfall jeg, og jeg tror ikke jeg er alene?...
Så min målsetning framover må bli å trene som ei bikkje og restituere som en hund.
søndag 20. februar 2011
100 km skieventyr!
For det første, jeg har ikke gått Grenaderen denne helga - flere har visst trodd det. For det andre, 100 km er kanskje ikke helt korrekt, men om jeg ikke kom over 100 km så var jeg veldig, veldig tett ved.
Min helg kort oppsummert:
Lørdag; 60 km på ski inkludert ett fall, smaskens middag servert, 9 timer søvn (drømte at jeg var på treningsleir; fin drøm..). Søndag; 40 km på ski med ett spektakulært fall. Resultat etter helga; vondt som fy under beina, og i morgen blir det hviledag for å roe ned igjen ømme nerveknuter... Var det verdt det? Oh yeah! Kommer jeg til å gjøre det igjen? U bet!
Helgas eventyr har vært planlagt en stund. Planen var å besøke mine venner/slektninger Monica&Kathrine, som ofte befinner seg på ei svært fint plassert hytte ved Randsfjorden, ved hjelp av ski. Dvs. gå på ski til Jevnaker lørdag, overnatte og gå hjem igjen på søndag. Mye skulle klaffe. De måtte være på hytta når det passet for meg, pluss at vær og føre måtte tillate en sånn utflukt.
I tillegg, etter min noe strabasiøse ferd fra Mylla til Kjelsås forrige lørdag, skulle man kanskje tro at jeg hadde fått nok av lange skiturer for en stund... De som kjenner meg, vet jo at ikke er sånn det fungerer. Jeg hadde vel nesten glemt hvor fælt det var allerede da jeg satt på trikken ned igjen fra Kjelsås.
Forrige helg meldte skiforeningen den fineste skihelgen til da denne sesongen. Denne helgen var finere... For et fantastisk vær jeg har hatt begge dagene! Det har vært kaldt og trått føre denne helga også, men ikke så kaldt eller så trått som forrige helg.
Jeg overlot nå preppingen til nabolagets proffer, Torshov Sport - med streng beskjed om at jeg skulle ha glid på lørdag. Og jeg hadde helt klart mye bedre ski enn sist. Dessverre hadde jeg greid å gjøre en tabbe med smøringen som nok ødela jobben deres en del - tross at jeg hadde gått til anskaffelse av racingvoks. Jeg tok nemlig ikke med i betraktningen at smøresonen blir litt annerledes når man skal gå med en 10 kg tung sekk... Feste hadde jeg derfor ikke noe problem med på denne turen heller. Men bedre glid enn sist lørdag hadde jeg uten tvil.
Startet fra Skar innerst i Maridalen tidlig lørdag morgen. Det gikk greit til Kikut, tross at jeg greide å gå skikkelig på snørra i en oppoverbakke (den klassiske staven mellom beina). Igjen var det kun stolheten som ble såret, men heldigvis var det ingen som så meg denne gangen. Kom ned i løypa fra Hakadal siste biten til Kikut, som var rimelig slitt - jeg kom nemlig rett etter de som gikk Grenaderen.
På Kikut var det veldig stille så tidlig på morgenen. Jeg stoppet kun for å utføre et nødvendig ærend, og forserte deretter greit de to toppene mellom Kikut og Katnosa. Men begynte å kjenne på de altfor kjente smertene under beina, og det var fortsatt langt igjen. Tok en annen vei enn sist til Tverrsjøen, nemlig de fryktede scooterkjørte løypene over Holoaseter med friske utforkjøringer. Denne veien var det bare friske oppoverbakker, og bestemte meg for at jeg skulle være så tøff at jeg tok samme vei tilbake på søndag (mer om det senere).
Da jeg kom til enden av Mylla, begynte det å bli langt på dag, beina var vonde og jeg kjente at jeg hadde gått langt med tung sekk. Men det var nå turen virkelig skulle begynne - for nå skulle jeg finne veien ned til Jevnaker. Og jeg kan med en gang avsløre at det ble en lang, kald og slitsom affære med flere bomturer og derfor også mange flere kilometer enn nødvendig. Løypene stemte ikke med kartet, og det gjorde heller ikke merkingen (i den grad det fantes). Jeg trodde også at det skulle være nedoverbakker fra Mylla til Jevnaker, men det var det ikke. Jeg forserte nemlig Ballangrudkollen (noe jeg egentlig ikke hadde behøvd), og det var jeg ikke mentalt forberedt på.
Vel framme ved Stormyra var det fire løyper å velge mellom, men hvilken var den rette? Heldigvis kom det en kar jeg kunne spørre, og det var også det siste mennesket jeg så på turen...
Sola var i ferd med å gå ned, temperaturen sank raskt - veldig, veldig raskt, og jeg ante ikke hvor jeg var. Men jeg gikk vestover og det begynte å gå nedover, det virket lovende. Samtidig var det skummelt med lyset som begynte å forsvinne og litt ugreie/vinglete løyper. I et helt umerket kryss valgte jeg å ta til venstre, og et par kilometer lenger ned var det plutselig slutt... Men hvor var jeg? Jeg sto utenfor klubbhuset til IL Jevn. Ergo var jeg i rett kommune, men det var også alt jeg visste.
Det var altfor kaldt til å stå stille, så det var bare å begynne å gå. Etter noen telefoner og litt styr, manglende gateadresser på kart (prøver innbyggerne i Kanadaveien på Jevnaker å gjemme seg fra verden, siden de ikke finnes på noen kart?), kom jeg heldigvis ut på hovedveien mellom Jevnaker og Roa. Så da kunne jeg tilkjennegi hvor jeg var, og noen minutter etter var jeg reddet. Heldigvis, da begynte det nemlig faretruende å nærme seg -20.
Likevel; det var så verdt det... Etter en lang, varm dusj, inntullet i et teppe foran peisen med noe godt i glasset, mens jeg ventet på å få en restituerende gourmetmiddag servert, var livet virkelig verdt å leve igjen. Jeg ga beskjed om at jeg kom til å hedre vertskapet med hederlig omtale på bloggen, og det skulle bare mangle. I'll be back, enten dere vil eller ikke!
Såre føtter til tross, etter over ni timer søvn og en god frokost, var jeg klar til dyst igjen. Det var veldig kaldt nede ved Randsfjorden, men jeg håpet at det var bedre oppe i høyden. Dagens start gikk fra Tverrsjøstallen, og der var det kun -15 grader. Men sola strålte meg i ansiktet, og jeg visste den ville varme mer og mer underveis.
Turen tilbake til Kjelsås gikk på ca. fire timer. Selvsagt endte løypevalget ned de fryktede friske utforkjøringene i scooterkjørte løyper på mest spektakulære måte i en sky av løssnø, men noe annet var vel egentlig ikke å forvente. Kom helt uskadet fra det.
Det at jeg har utfordret meg selv på utforkjøring i år har gjort meg mye sikrere, og jeg har hatt få fall til nå. Da jeg begynt å gå på ski igjen for to år siden, lå jeg på mellom fem og ti fall på hver skitur, og da gikk jeg på beina ned de verste hengene...
Musklene har vært fine både i dag og i går, og jeg er overraskende lite sliten. Det eneste jeg kjenner litt på nå og før i dag, er alle timene med en litt tung sekk på ryggen pluss litt blodutgytelse på hæler og hender. Ellers er det bare de forbaska føttene som ikke henger med resten av systemet. Men det ble ikke så ille i dag som jeg fryktet på forhånd, faktisk.
Nå er det dessverre kun to helger igjen av skisesongen for min del, men jeg tror likevel jeg kommer opp i et respektabelt antall kilometer denne vinteren. Skal komme tilbake med en summering.
 |
| Nå har jeg testet hvor ultratouring skiene egentlig er... |
Lørdag; 60 km på ski inkludert ett fall, smaskens middag servert, 9 timer søvn (drømte at jeg var på treningsleir; fin drøm..). Søndag; 40 km på ski med ett spektakulært fall. Resultat etter helga; vondt som fy under beina, og i morgen blir det hviledag for å roe ned igjen ømme nerveknuter... Var det verdt det? Oh yeah! Kommer jeg til å gjøre det igjen? U bet!
 |
| Racingsskisko innkjøpt i forrige uke, nå racingvoks - hva blir det neste? |
I tillegg, etter min noe strabasiøse ferd fra Mylla til Kjelsås forrige lørdag, skulle man kanskje tro at jeg hadde fått nok av lange skiturer for en stund... De som kjenner meg, vet jo at ikke er sånn det fungerer. Jeg hadde vel nesten glemt hvor fælt det var allerede da jeg satt på trikken ned igjen fra Kjelsås.
 |
| Utsikt mot Kikuttoppen på lørdag |
Jeg overlot nå preppingen til nabolagets proffer, Torshov Sport - med streng beskjed om at jeg skulle ha glid på lørdag. Og jeg hadde helt klart mye bedre ski enn sist. Dessverre hadde jeg greid å gjøre en tabbe med smøringen som nok ødela jobben deres en del - tross at jeg hadde gått til anskaffelse av racingvoks. Jeg tok nemlig ikke med i betraktningen at smøresonen blir litt annerledes når man skal gå med en 10 kg tung sekk... Feste hadde jeg derfor ikke noe problem med på denne turen heller. Men bedre glid enn sist lørdag hadde jeg uten tvil.
 |
| Billedbevis på at jeg har vært på Katnosa (tre ganger i løpet av to helger, faktisk) |
 |
| Kl. 11 lørdag formiddag - stille før stormen på Kikut |
 |
| Ingen på vei over Bjørnsjøen heller |
 |
| Katnosa lørdag, stille etter stormen |
Vel framme ved Stormyra var det fire løyper å velge mellom, men hvilken var den rette? Heldigvis kom det en kar jeg kunne spørre, og det var også det siste mennesket jeg så på turen...
Sola var i ferd med å gå ned, temperaturen sank raskt - veldig, veldig raskt, og jeg ante ikke hvor jeg var. Men jeg gikk vestover og det begynte å gå nedover, det virket lovende. Samtidig var det skummelt med lyset som begynte å forsvinne og litt ugreie/vinglete løyper. I et helt umerket kryss valgte jeg å ta til venstre, og et par kilometer lenger ned var det plutselig slutt... Men hvor var jeg? Jeg sto utenfor klubbhuset til IL Jevn. Ergo var jeg i rett kommune, men det var også alt jeg visste.
Det var altfor kaldt til å stå stille, så det var bare å begynne å gå. Etter noen telefoner og litt styr, manglende gateadresser på kart (prøver innbyggerne i Kanadaveien på Jevnaker å gjemme seg fra verden, siden de ikke finnes på noen kart?), kom jeg heldigvis ut på hovedveien mellom Jevnaker og Roa. Så da kunne jeg tilkjennegi hvor jeg var, og noen minutter etter var jeg reddet. Heldigvis, da begynte det nemlig faretruende å nærme seg -20.
Likevel; det var så verdt det... Etter en lang, varm dusj, inntullet i et teppe foran peisen med noe godt i glasset, mens jeg ventet på å få en restituerende gourmetmiddag servert, var livet virkelig verdt å leve igjen. Jeg ga beskjed om at jeg kom til å hedre vertskapet med hederlig omtale på bloggen, og det skulle bare mangle. I'll be back, enten dere vil eller ikke!
Såre føtter til tross, etter over ni timer søvn og en god frokost, var jeg klar til dyst igjen. Det var veldig kaldt nede ved Randsfjorden, men jeg håpet at det var bedre oppe i høyden. Dagens start gikk fra Tverrsjøstallen, og der var det kun -15 grader. Men sola strålte meg i ansiktet, og jeg visste den ville varme mer og mer underveis.
Turen tilbake til Kjelsås gikk på ca. fire timer. Selvsagt endte løypevalget ned de fryktede friske utforkjøringene i scooterkjørte løyper på mest spektakulære måte i en sky av løssnø, men noe annet var vel egentlig ikke å forvente. Kom helt uskadet fra det.
Det at jeg har utfordret meg selv på utforkjøring i år har gjort meg mye sikrere, og jeg har hatt få fall til nå. Da jeg begynt å gå på ski igjen for to år siden, lå jeg på mellom fem og ti fall på hver skitur, og da gikk jeg på beina ned de verste hengene...
 |
| I bakkene på sørsiden av Katnosfjellet (heftige saker) |
Nå er det dessverre kun to helger igjen av skisesongen for min del, men jeg tror likevel jeg kommer opp i et respektabelt antall kilometer denne vinteren. Skal komme tilbake med en summering.
tirsdag 15. februar 2011
Idrettsfeminist, javisst!
Du advares herved - dette blogginnlegget kan av sarte sjeler bli ansett som surmaget feministisk oppgulp. Så hvis du er litt tander på det området, stopp nå!
Egentlig er dette en fortsettelse på kjerringtriminnlegget jeg skrev forleden.
VM på ski er rett rundt hjørnet, og etter mye styr, gnål, kjas og mas får nå jentene lov til å delta i hopp. Men femmila får de ikke gå... Likestillingen har ikke nådd inn til ryggmargen på alle kondisjonsidrettene enda, både innen langrenn, skøyter og sykkel varierer distansene etter kjønn. Begynner ikke dette å gå ut på dato når vi skriver 2011?
Skøyter er den absolutte verstingen, herrenes lengste distanse er dobbelt så lang som kvinnenes; hallo?!
Så på NRK Sport nylig at det tas til orde for å endre på skøytesporten for å gjøre den litt mer seervennlig. Kanskje gjøre noe med dette i samme slengen? Orker man å se 10 000 meter for menn, holder man sikkert ut de minuttene ekstra det vil ta de beste kvinnene å gjøre unna distansen.
Det er jo ingen fysiologiske grunner som kan begrunne disse forskjellene, selv om det sikkert var det som var begrunnelsen da forskjellene i sin tid ble innført (= da kvinnene fikk slippe til i idrettskonkurranser).
Ja, vi er ikke like sterke og raske som menn - det er helt klart fysiske forskjeller uansett hvordan vi enn snur og vender på det.
Men utholdenheten ser det ikke ut til å være noen forskjell på. Snarere tvert imot, jo lengre distansen er, dess mindre er forskjellene - det er det mange bevis på innen ultraløping. På maraton er verdensrekorden hhv 2.03.59 og 2.15.25, mens på 100 km er rekordene 6.13.33 og 6.33.11. På enda lengre løp ser man mange ganger at kvinnene hevder seg i toppen helt uavhengig av kjønn.
Én kondisjonsidrett er helt likestilt mht distanse, og det er min idrett; løping! Fra den korteste til de aller lengste distansene - ingen forskjell, alle løper like langt.
Det samme gjelder en tøff idrett som triatlon, også kvinner kan gjøre en Ironman. En ironwoman har svømt, syklet og løpt nøyaktig samme distanse som en ironman. Og hvis kvinner greier det, greier vi garantert også å gå femmila på ski eller 10 000 meter på skøyter.
Heldigvis stiller vi på lik linje i mosjonsrennene, og får gå samme distanse som den mannlige delen av befolkningen i skirenn som Birken, Vasaloppet og selv Grenaderen.
Er klar over at distansene innen ski og skøyter nå er svært godt innarbeidet, og kan godt hende at man ville møte motstand blant utøverne selv om man forsøkte å endre på det. Er jo litt av et steg å plutselig skulle doble distansen, men det er slettes ikke umulig.
Etter mitt syn legger distanseforskjellene nærmest et b-stempel over de kvinneidretten i disse grenene. Tremila på ski for kvinner mangler det legendariske preget og glansen som femmila for menn har.
Selv om de fysiske forutsetningene ikke er de samme, og aldri vil bli det, kan vi vel likevel konkurrere på like vilkår? Det er jo noe av det som er appellerende ved å delta på løp, der man uansett kjønn stiller på lik linje på startstreken, løper like langt - om kanskje ikke like fort (selv om mange kvinner løper fortere enn mange av mennene i sånne løp, inkludert meg selv). Skal også innrømme at jeg ikke er noen stor fan av egne kvinneløp. Tanken bak er sikkert god, men selv føler jeg meg litt stakkarsliggjort av sånne arrangement. Men det får stå for min egen regning - jeg er sikkert ikke i målgruppa det er ment for.
Så damer, hva sier dere - klar for parolen Slipp kvinnene til på femmila NÅ! i neste 8. mars tog (som vi selvsagt da skal løpe i, ikke gå...)?
VM på ski er rett rundt hjørnet, og etter mye styr, gnål, kjas og mas får nå jentene lov til å delta i hopp. Men femmila får de ikke gå... Likestillingen har ikke nådd inn til ryggmargen på alle kondisjonsidrettene enda, både innen langrenn, skøyter og sykkel varierer distansene etter kjønn. Begynner ikke dette å gå ut på dato når vi skriver 2011?
Skøyter er den absolutte verstingen, herrenes lengste distanse er dobbelt så lang som kvinnenes; hallo?!
Så på NRK Sport nylig at det tas til orde for å endre på skøytesporten for å gjøre den litt mer seervennlig. Kanskje gjøre noe med dette i samme slengen? Orker man å se 10 000 meter for menn, holder man sikkert ut de minuttene ekstra det vil ta de beste kvinnene å gjøre unna distansen.
Det er jo ingen fysiologiske grunner som kan begrunne disse forskjellene, selv om det sikkert var det som var begrunnelsen da forskjellene i sin tid ble innført (= da kvinnene fikk slippe til i idrettskonkurranser).
Ja, vi er ikke like sterke og raske som menn - det er helt klart fysiske forskjeller uansett hvordan vi enn snur og vender på det.
Men utholdenheten ser det ikke ut til å være noen forskjell på. Snarere tvert imot, jo lengre distansen er, dess mindre er forskjellene - det er det mange bevis på innen ultraløping. På maraton er verdensrekorden hhv 2.03.59 og 2.15.25, mens på 100 km er rekordene 6.13.33 og 6.33.11. På enda lengre løp ser man mange ganger at kvinnene hevder seg i toppen helt uavhengig av kjønn.
Én kondisjonsidrett er helt likestilt mht distanse, og det er min idrett; løping! Fra den korteste til de aller lengste distansene - ingen forskjell, alle løper like langt.
Det samme gjelder en tøff idrett som triatlon, også kvinner kan gjøre en Ironman. En ironwoman har svømt, syklet og løpt nøyaktig samme distanse som en ironman. Og hvis kvinner greier det, greier vi garantert også å gå femmila på ski eller 10 000 meter på skøyter.
Heldigvis stiller vi på lik linje i mosjonsrennene, og får gå samme distanse som den mannlige delen av befolkningen i skirenn som Birken, Vasaloppet og selv Grenaderen.
Er klar over at distansene innen ski og skøyter nå er svært godt innarbeidet, og kan godt hende at man ville møte motstand blant utøverne selv om man forsøkte å endre på det. Er jo litt av et steg å plutselig skulle doble distansen, men det er slettes ikke umulig.
Etter mitt syn legger distanseforskjellene nærmest et b-stempel over de kvinneidretten i disse grenene. Tremila på ski for kvinner mangler det legendariske preget og glansen som femmila for menn har.
Selv om de fysiske forutsetningene ikke er de samme, og aldri vil bli det, kan vi vel likevel konkurrere på like vilkår? Det er jo noe av det som er appellerende ved å delta på løp, der man uansett kjønn stiller på lik linje på startstreken, løper like langt - om kanskje ikke like fort (selv om mange kvinner løper fortere enn mange av mennene i sånne løp, inkludert meg selv). Skal også innrømme at jeg ikke er noen stor fan av egne kvinneløp. Tanken bak er sikkert god, men selv føler jeg meg litt stakkarsliggjort av sånne arrangement. Men det får stå for min egen regning - jeg er sikkert ikke i målgruppa det er ment for.
Så damer, hva sier dere - klar for parolen Slipp kvinnene til på femmila NÅ! i neste 8. mars tog (som vi selvsagt da skal løpe i, ikke gå...)?
søndag 13. februar 2011
Mylla - Kjelsås: det er langt det!
Mye, mye lenger enn det står på kartet, det kan jeg skrive under på etter gårsdagens ultraskitur i Nordmarka.
Dette var lørdagens føremelding hos Skiforeningen: Drømmeforhold i alle marker. Det er klarvær og fra -8 til -22 grader i Marka og fantastiske skiforhold over alt. Dette blir vinterens flotteste skidag så langt!
Altså hadde jeg valgt selve drømmedagen for min første tur med skibussen til Mylla. På mange måter stemte dette, men noen skår i skigleden ble det underveis.
Gradestokken viste -12 da jeg dro hjemmefra, og det var litt i kaldeste laget syntes jeg. Visste at det ville være kaldere i marka. Jeg var også tidlig ute og bussen som forventet litt forsinket, så jeg var veldig nedkjølt innen jeg fikk satt meg på bussen, særlig på føtter og fingre.
Bussen(e) var stappet med folk i samme ærend som meg, og alle virket glade og forventningsfulle.
På bussen begynte jeg å kjenne veldig på at morgenkaffen hadde gjort sitt og nå ville ut igjen, så jeg håpet inderlig at det var noe form for toalettmulighet på Mylla. Noen ganger er det utrolig styr å være hunkjønn, og på vinteren er det ikke så lett å stikke seg bort i skogen heller.
Da vi nærmer oss Mylla opplyste bussjåføren først at det var -14, men da vi stoppet på parkeringsplassen ble dette rettet til -19, brrrrrrrrrrrrr....
Noen mulighet for å kvitte seg med morgenkaffen på Mylla uten å opptre fullstendig uanstendig var det ikke, så da var det bare å sette kursen mot Tverrsjøstallen så fort beina kunne bære meg. Hvilket innebar at jeg ganske raskt lå godt i front på gruppa over Mylla. Orket ikke nyte det flotte været og utsikten noe særlig, hadde kun én tanke i hodet. I tillegg var jeg stivfrossen på beina, hadde mistet følelsen i tærne helt. Så tross ekstremt trått føre kombinert med ski helt uten gli, gikk det radig til Tverrsjøstallen. Der fikk jeg gjort det jeg skulle i anstendige former, fingre og bein var igjen fungerende kroppsdeler og turen kunne endelig begynne.
Dagens plan var å gå i jevnt godt tempo uten stopp tilbake til Kjelsås - noe som skulle vise seg å bli veldig, veldig slitsomt og ta lenger tid enn jeg trodde. For det første, jeg jobbet for hver eneste bidige centimeter i går. Fryktet utforkjøringene på turen, men det behøvde jeg ikke - jeg hadde nemlig null glid snarere motsatt - feste selv i nedoverbakkene.
Føltes som om hele turen gikk i oppoverbakker. De eneste gangene jeg staket eller tok dobbelttak var i de bratteste nedoverbakkene, ellers har det vært diagonalgang og fiskebein. I tillegg er de fleste løypene mellom Mylla og Kikut scooterkjørt og mange går over innsjøer og tjern, så de er løse og tunge å gå i selv når det ikke er trått føre. Overvann var det også mye av, så jeg fikk mer enn litt is i rubben underveis - veldig stas når jeg allerede var helt uten glid.
Jepp, jeg var sliten og helt tom for energi da jeg endelig kom fram til Kjelsås etter seks timer på tur... Føles som om jeg har gått 100 mil, selv om jeg kanskje bare har gått i overkant av fem (uten gps, vanskelig å vite).
Gjorde noen feilmanøvreringer underveis, som gjorde at turen ble en del lengre enn den hadde behøvd å bli. De kjører nemlig tømmer mellom Sandungen og Katnosa i vinter, så mange av løypene er brøytet. I tillegg hadde jeg planer om å ta en rute som gikk utenom de aller verste utforkjøringene. Leste nemlig følgende info fra Skiforeningen: Løypa fra Tverrsjøstallen over Holoaseter til Katnosa er en scooterløype med friske utforkjøringer. Så den hadde jeg ikke så lyst på å gå.
Den greide jeg også å unngå, men er ikke helt sikker på hvor jeg har vært. Når man står midt ute på isen på et stort vann, løypene går i alle retninger, man er ikke helt sikkert på hvor man kom fra og det ikke er et skilt i sikte - da blir det som det blir, en veldig lang tur til Kikut! I tillegg måtte jeg gå på beina et par kilometer på tømmervei, heldigvis gikk jeg bak noen som visste veien.
Siden det var så kaldt, og min plan var å gå hele veien i ett, ble det ingen fotostopper underveis (selv mitt kamera sliter også i så lave temperaturer) - men motivene var uendelig mange. Dere får heller komme dere ut og se selv.
Jeg kom over Kikuttoppen fram til Kikut, der jeg også var over da jeg gjorde omtrent samme tur i joggesko i sommer (kjente meg igjen flere steder på turen). Syntes faktisk, tross føreproblemer og at jeg var mye mer sliten nå enn på samme sted i sommer, at det var en mindre hard tur til toppen på ski enn å vasse til knes i myrer oppover. Så noen lyspunkter var det.
Endelig vel framme på Kikut stoppet jeg kun for å snakke med en kar jeg hadde møtt og diskutert kart og veivalg med flere ganger med underveis, kikke på kaoset (kø langt ut døra), ta en liten slurk drikke og komme meg videre. Jeg hadde ingen skikkelige pauser eller måltider på turen, og det begynte jeg å kjenne på, men Kikut var som nevnt intet blivende sted. Føltes også som om jeg var nesten hjemme da jeg hadde kommet dit.
Turen derfra og til Kjelsås gikk ganske fort i tid, men ikke mentalt. Jeg var sliten, batteriene var tomme, det føltes ut som om det kun var oppoverbakker siden det var så ekstremt trått og beina var VONDE!
Slet med mine faste fotplager den siste halvdelen av turen. Opp alle bakkene mellom Sandvikshytta og Kikut ble det verre og verre og etter Kikut var det ille; ømme tåballer og veldige kramper i tilhørende tær. Plagene er definitivt ikke over på ski heller, tross fotsenger.
På tirsdag var jeg så lei mine gamle skisko, som var veldig slitte inni og som jeg bare fikk gnagsår av, at jeg gikk til anskaffelse av nye skisko, av typen racing. Prøvde dem på onsdag, og kjente allerede da at de nok potensielt kunne irritere nevromene under beina mer enn de jeg hadde, og det viste seg dessverre å stemme.
Men optimistisk nok, så tror jeg at det ikke hadde blitt så ille hvis føret hadde gitt meg mer gratis og jeg hadde kunnet gå fortere. Men over seks timer i konstant bevegelse og konstant irritasjon av området ble i meste laget.
Temperaturen variererte veldig i går, over noen av vannene merket man at temperaturen brått sank mange grader. Da var det bare å bite tenna sammen og gå det man maktet til det bedret seg - tror temperaturen i fingrene mine har variert med 20 grader flere ganger på turen.
Det var også mye overvann mange steder, så det ble litt is i rubben noen ganger, og det hjelper ikke akkurat på tråe ski.
Da jeg endelig kom ned til Hammern, var det nesten en halv time til bussen kom. Men i stedet for å gå den fine løypa over Låkeberget og opp til Brekke, fikk jeg den brilliante idé om at det sikkert var kjempefint å gå over Maridalsvannet i solnedgangen. Makan til dårlig påfunn! Jeg var helt kjørt, beina skreik av smerte, løypa var dårlig opptråkket og det var masse overvann. Hvilket medførte at jeg fikk noen skikkelige isklumper under skiene, som jeg ikke greide å få av, og derfor måtte løfte beina framover. Da var de mørke skyene inni hodet mitt ekstremt svarte, og de siste kilometrene føltes som mil...
Men jeg kom fram, etter litt venting kom trikken og jeg kom meg hjem.
Selv om gårsdagen kunne gått bedre for min del, har jeg ingen planer om å slutte med lange turer på ski. Allerede neste helg, dersom langtidsvarselet modererer temperaturutsiktene en del, har jeg planer om et mye mer hårete skieventyr. Men jeg kaster inn håndkledet dersom det blir for kaldt og føret for trått - da blir det bare fælt. Uansett skal jeg overlate glidingen til profesjonelle før jeg eventuelt legger ut på en sånn tur igjen - det har jeg lært nå.
I dag merker jeg at jeg pustet inn mye kald luft i går, og føttene er såre, så noen tøff uteøkt blir det ikke, ei heller den planlagte Parksprinten. Det var -15 da jeg sto opp (og jeg tror dette er byens varmeste sted). Hvis jeg orker det og dørstokkmila ikke er for høy, kanskje det blir noen rolige kjenne på kroppen-runder inne på Bislett, men jeg lover ingenting. Hvis ikke, blir en tur på kino dagens hardeste fysiske utfordring.
God tur til alle som skal ut på en kald men strålende klar skitur i dag. Velg riktig glider, er mitt tips til dere!
Dette var lørdagens føremelding hos Skiforeningen: Drømmeforhold i alle marker. Det er klarvær og fra -8 til -22 grader i Marka og fantastiske skiforhold over alt. Dette blir vinterens flotteste skidag så langt!
 |
| Kaotiske ettermiddagsforhold på Kikut; kø ut døra, ikke et blivende sted for en sliten skiløperske |
Gradestokken viste -12 da jeg dro hjemmefra, og det var litt i kaldeste laget syntes jeg. Visste at det ville være kaldere i marka. Jeg var også tidlig ute og bussen som forventet litt forsinket, så jeg var veldig nedkjølt innen jeg fikk satt meg på bussen, særlig på føtter og fingre.
Bussen(e) var stappet med folk i samme ærend som meg, og alle virket glade og forventningsfulle.
På bussen begynte jeg å kjenne veldig på at morgenkaffen hadde gjort sitt og nå ville ut igjen, så jeg håpet inderlig at det var noe form for toalettmulighet på Mylla. Noen ganger er det utrolig styr å være hunkjønn, og på vinteren er det ikke så lett å stikke seg bort i skogen heller.
Da vi nærmer oss Mylla opplyste bussjåføren først at det var -14, men da vi stoppet på parkeringsplassen ble dette rettet til -19, brrrrrrrrrrrrr....
Noen mulighet for å kvitte seg med morgenkaffen på Mylla uten å opptre fullstendig uanstendig var det ikke, så da var det bare å sette kursen mot Tverrsjøstallen så fort beina kunne bære meg. Hvilket innebar at jeg ganske raskt lå godt i front på gruppa over Mylla. Orket ikke nyte det flotte været og utsikten noe særlig, hadde kun én tanke i hodet. I tillegg var jeg stivfrossen på beina, hadde mistet følelsen i tærne helt. Så tross ekstremt trått føre kombinert med ski helt uten gli, gikk det radig til Tverrsjøstallen. Der fikk jeg gjort det jeg skulle i anstendige former, fingre og bein var igjen fungerende kroppsdeler og turen kunne endelig begynne.
Dagens plan var å gå i jevnt godt tempo uten stopp tilbake til Kjelsås - noe som skulle vise seg å bli veldig, veldig slitsomt og ta lenger tid enn jeg trodde. For det første, jeg jobbet for hver eneste bidige centimeter i går. Fryktet utforkjøringene på turen, men det behøvde jeg ikke - jeg hadde nemlig null glid snarere motsatt - feste selv i nedoverbakkene.
Føltes som om hele turen gikk i oppoverbakker. De eneste gangene jeg staket eller tok dobbelttak var i de bratteste nedoverbakkene, ellers har det vært diagonalgang og fiskebein. I tillegg er de fleste løypene mellom Mylla og Kikut scooterkjørt og mange går over innsjøer og tjern, så de er løse og tunge å gå i selv når det ikke er trått føre. Overvann var det også mye av, så jeg fikk mer enn litt is i rubben underveis - veldig stas når jeg allerede var helt uten glid.
Jepp, jeg var sliten og helt tom for energi da jeg endelig kom fram til Kjelsås etter seks timer på tur... Føles som om jeg har gått 100 mil, selv om jeg kanskje bare har gått i overkant av fem (uten gps, vanskelig å vite).
Gjorde noen feilmanøvreringer underveis, som gjorde at turen ble en del lengre enn den hadde behøvd å bli. De kjører nemlig tømmer mellom Sandungen og Katnosa i vinter, så mange av løypene er brøytet. I tillegg hadde jeg planer om å ta en rute som gikk utenom de aller verste utforkjøringene. Leste nemlig følgende info fra Skiforeningen: Løypa fra Tverrsjøstallen over Holoaseter til Katnosa er en scooterløype med friske utforkjøringer. Så den hadde jeg ikke så lyst på å gå.
Den greide jeg også å unngå, men er ikke helt sikker på hvor jeg har vært. Når man står midt ute på isen på et stort vann, løypene går i alle retninger, man er ikke helt sikkert på hvor man kom fra og det ikke er et skilt i sikte - da blir det som det blir, en veldig lang tur til Kikut! I tillegg måtte jeg gå på beina et par kilometer på tømmervei, heldigvis gikk jeg bak noen som visste veien.
Siden det var så kaldt, og min plan var å gå hele veien i ett, ble det ingen fotostopper underveis (selv mitt kamera sliter også i så lave temperaturer) - men motivene var uendelig mange. Dere får heller komme dere ut og se selv.
Jeg kom over Kikuttoppen fram til Kikut, der jeg også var over da jeg gjorde omtrent samme tur i joggesko i sommer (kjente meg igjen flere steder på turen). Syntes faktisk, tross føreproblemer og at jeg var mye mer sliten nå enn på samme sted i sommer, at det var en mindre hard tur til toppen på ski enn å vasse til knes i myrer oppover. Så noen lyspunkter var det.
 |
| Billedbevis fra i sommer |
Turen derfra og til Kjelsås gikk ganske fort i tid, men ikke mentalt. Jeg var sliten, batteriene var tomme, det føltes ut som om det kun var oppoverbakker siden det var så ekstremt trått og beina var VONDE!
Slet med mine faste fotplager den siste halvdelen av turen. Opp alle bakkene mellom Sandvikshytta og Kikut ble det verre og verre og etter Kikut var det ille; ømme tåballer og veldige kramper i tilhørende tær. Plagene er definitivt ikke over på ski heller, tross fotsenger.
 |
| Fancy nye racingsko |
Men optimistisk nok, så tror jeg at det ikke hadde blitt så ille hvis føret hadde gitt meg mer gratis og jeg hadde kunnet gå fortere. Men over seks timer i konstant bevegelse og konstant irritasjon av området ble i meste laget.
Temperaturen variererte veldig i går, over noen av vannene merket man at temperaturen brått sank mange grader. Da var det bare å bite tenna sammen og gå det man maktet til det bedret seg - tror temperaturen i fingrene mine har variert med 20 grader flere ganger på turen.
Det var også mye overvann mange steder, så det ble litt is i rubben noen ganger, og det hjelper ikke akkurat på tråe ski.
Da jeg endelig kom ned til Hammern, var det nesten en halv time til bussen kom. Men i stedet for å gå den fine løypa over Låkeberget og opp til Brekke, fikk jeg den brilliante idé om at det sikkert var kjempefint å gå over Maridalsvannet i solnedgangen. Makan til dårlig påfunn! Jeg var helt kjørt, beina skreik av smerte, løypa var dårlig opptråkket og det var masse overvann. Hvilket medførte at jeg fikk noen skikkelige isklumper under skiene, som jeg ikke greide å få av, og derfor måtte løfte beina framover. Da var de mørke skyene inni hodet mitt ekstremt svarte, og de siste kilometrene føltes som mil...
Men jeg kom fram, etter litt venting kom trikken og jeg kom meg hjem.
Selv om gårsdagen kunne gått bedre for min del, har jeg ingen planer om å slutte med lange turer på ski. Allerede neste helg, dersom langtidsvarselet modererer temperaturutsiktene en del, har jeg planer om et mye mer hårete skieventyr. Men jeg kaster inn håndkledet dersom det blir for kaldt og føret for trått - da blir det bare fælt. Uansett skal jeg overlate glidingen til profesjonelle før jeg eventuelt legger ut på en sånn tur igjen - det har jeg lært nå.
I dag merker jeg at jeg pustet inn mye kald luft i går, og føttene er såre, så noen tøff uteøkt blir det ikke, ei heller den planlagte Parksprinten. Det var -15 da jeg sto opp (og jeg tror dette er byens varmeste sted). Hvis jeg orker det og dørstokkmila ikke er for høy, kanskje det blir noen rolige kjenne på kroppen-runder inne på Bislett, men jeg lover ingenting. Hvis ikke, blir en tur på kino dagens hardeste fysiske utfordring.
God tur til alle som skal ut på en kald men strålende klar skitur i dag. Velg riktig glider, er mitt tips til dere!
tirsdag 8. februar 2011
Kjære alle aspirende nyttårsmosjonister...
Jeg har i det siste snakket med flere som påstår at jeg har inspirert dem til både å forsøke seg litt på løping (eller liknende slitsomme aktiviteter) og/eller livsstilsendringer. Det er veldig, veldig gøy å høre! Stå på!
Til ære for dere resirkulerer jeg et innlegg jeg skrev i fjor. Så til Christer, Tonje, Rikke, Mirja (føler du presset?) og ikke minst Karianne som ble så inspirert av dette innlegget i fjor, og alle dere andre der ute, selv om jeg ikke har hengt dere ut med navn (foruten Jenny som har å komme seg på en spinningmaraton denne våren!) - tar dere en utfordring?
Til de førstnevnte - Sentrumsløpet 2011? 10 km folkefest i Oslo sentrum, det høres vel gøy ut?
Karianne; skirenn i 2012? Du kan velge hvilket du vil - jeg stiller som plog og opptrekker, så lenge det ikke kolliderer med treningsleir i Portugal...
Hvordan komme i gang - her er mine tips og min historie:
Det er ingen hemmelighet at jeg har snudd livet mitt totalt på hodet de siste årene, og at veldig få hadde tippet at det bodde en løper i meg, ikke minst en så dedikert en.
På meg så virker det, uten at jeg er tankeleser, at endringen har blitt oppfattet forskjellig. En reaksjon jeg har opplevd, har vært å avskrive dette som noe tilnærmet galskap. Det vil si at det overhodet ikke har vært til inspirasjon, mer som noe skummelt. Jeg kan forstå at dette er en stor forandring å ta innover seg, og at det ikke alltid er gøy å se på at noen lykkes på så uventet måte, når man selv ikke får til alt man vil (men det gjør slettes ikke jeg heller). Misery loves company som det heter.
Andre har blitt inspirert, men mitt ambisjonsnivå og dedikasjon kan kanskje bli vel i overkant å takle for noen. Og det kan jeg forstå, det er kanskje mer inspirerende å alliere seg med noen som har samme ambisjon som deg selv. Det være seg komme seg på SATS et par ganger i uka, heller enn å trene hver eneste dag (noen ganger to ganger samme dag) og prioritere trening foran det meste. Vet at det siste kan være ganske uforståelig; Dele en flaske vin, Adelheid? Nope, planlagt en hardcore økt i morra, det går foran… Og sånn går no dagan, rart jeg fortsatt har venner egentlig.
Uansett, jeg vet at flere av dere sysler med tanken om å jogge litt – og nå er jo nyttårsfortsettene fortsatt ferske, så dette er tiden å gjøre noe med det og komme skikkelig i gang. Hvis jeg kan løpe, kan alle! Derom hersker det ingen tvil i min sjel! Så kutt unnskyldningene, meld deg på Sentrumsløpet i dag og start treningen. Alle kan løpe én mil, og man behøver slettes ikke trene sju dager i uka for å få det til. Er målet å knuse meg derimot….
Her er råd fra en som også ganske nylig var en fersking i faget – men som nå er uhelbredelig bitt av basillen. Kom igjen, bli med da vel!
For det første; løping er hardcore og noe av det tøffeste innen kondisjonsidrett du kan drive med. Motivasjon er ferskvare og dertil ofte en svært lett bedervelig sådan. Hvis du er i veldig dårlig form, kan det å dra seg ut på en joggetur være mer ødeleggende enn det bør være – og turen tilbake til sofaen veldig kort. Om du må gi opp etter 200 meter, er ikke det spesielt oppbyggelig for selvtillit og mestringsfølelse. Det må unngås – kjenn din begrensning i starten! Men husk; selv om du ikke greier å løpe mer enn 200 meter i dag, kan det godt hende du er i stand til å løpe maraton om ett år, i hvertfall en halvmaraton. Det er jeg levende bevis på.
Så, dersom du ikke skal/kan/vil/orker starte rett på løpingen, hva skal du da gjøre?
Når jeg startet med løping sommeren 2008 var kondisjonen allerede god. Jeg hadde det forutgående året begynt å trene mer og mer kondisjon, og begynte å få god uttelling for det. Startet helt enkelt med å gå. I begynnelsen synes jeg at jeg hadde gått veldig lang tur hvis jeg gikk tur-retur Torshov – Kjelsås (i dag anser jeg det som en så kort løpetur at jeg knapt gidder…). Etter hvert kom jeg meg ut i marka og begynte å gå lengre og lengre turer (og fortere og fortere), på det meste i overkant av et par mil (igjen, to mil spiser jeg til frokost i dag). Her må jeg rette litt på meg selv fra i fjor, dessverre - to mil var i gode gamle dager før tverrplatte føtter pådro seg Mortons nevrom og ødela alt - men har planer om å spise halvmaraton til frokost igjen...
Disse turene ble jeg svært sliten av, og merket også at muskulaturen fikk kjørt seg. Etter noen av de tyngste turene hadde jeg vondt i korsryggen i flere dager etterpå – og var det noe farlig? Nei, det skyldes dårlig muskulatur. Jeg fortsatte, og smerten forsvant ettersom muskulaturen ble sterkere.
Høsten 2007 kom jeg skikkelig i gang igjen med trening på studio, og trente frivekter tre ganger i uka. La mye mer i styrketreningen enn på kondisjon i starten, og jeg tror også at en sterk muskulatur gjør at du tåler og orker mer. Etter hvert fikk kondisjonsbiten mer plass. Jeg startet med å trene litt med ellipsemaskin (crosstrainer), pluss at jeg syklet litt og tråkket litt på stepmaskin. Første gang jeg prøvde en ellipsemaskin holdt jeg ut i fem - 5(!) min før jeg var helt pumpa. Men ellipsemaskin anbefales, det er mye av den samme bevegelsen som løping, men mye mindre belastende for muskler og ledd - altså en god forberedelse på det som skal komme.
Rett før jul i 2007 tok jeg mot til meg og forsøkte meg på en lett spinningtime, og da var det gjort... Deretter har det bare gått slag i slag til der jeg er i dag. Fant spinningen utrolig motiverende, i tillegg til at jeg hadde kjøpt meg pulsklokke og skaffet meg litt kunnskap om pulstrening. Framgangen ble derfor svært målbar. Jeg trente spinning et par ganger i uka. Husk; du skal ikke drive med høypulstrening for ofte. Da sliter du deg bare ut, og får ingen framgang. Formen ble bedre, og etter hvert som jeg oppdaget intervalltimer, fikk formen et kjempeløft på kort tid – og slik er motiverende og gøy. Var med på to sykkelmaraton (full spiker i tre timer) våren 2008 og sto løpet ut med stil – selv om jeg var kvalm og besvimelsen nær og måtte ligge resten av dagen begge gangene...
Du begynner kanskje å skjønne tegningen? Jeg var klar for mer smerte og mer slit – og der kom løpingen inn i bildet. Da jeg var ferdig med vektreduksjonsdelen av livsstilsendringen våren 2008 (jeg nekter plent å kalle det slanking), måtte jeg finne på noe for å opprettholde treningsmotivasjonen og –intensiteten.
Trengte et nytt mål for treningen, og da ble det mer eller mindre tilfeldig løping jeg prøvde. Et konkret mål ble også satt før joggeskoene ble innkjøpt, nemlig å greie og løpe 10 km under Oslo maraton samme høst. Det syntes som et uhorvelig stort mål da det ble satt, men det viste seg fort at jeg hadde lagt lista altfor lavt. Jeg tror jeg løp en mil på min fjerde eller femte løpetur, og det skyldes helt sikkert at kondisen allerede var god.
Og var jeg høy på mestringsfølelse da? U bet! Følelsen den dagen du legger ut på en løpetur og du plutselig kjenner av at dette kan du gjøre i evigheter; euforisk. Verdt absolutt alt strev. Jeg fikk ofte såkalt runner’s high i starten. Dessverre er det sjelden nå, men for en rus – sjekk det ut! Helt lovlig er det også.
Det finnes selvsagt mange veier til Rom, og kanskje passer ikke spinning for deg, men det finnes mange andre morsomme måter å få opp kondisen på, om du bare undersøker litt – bare du vet hva du liker. Veksling mellom å gå og jogge er også noe du kan prøve. Etter hvert vil joggingen gå lettere og lettere og gåpausene bli kortere og kortere.
Jeg tror ikke jeg egentlig er et løpetalent (så igjen, kan jeg kan alle). Derimot tror jeg mitt talent er en sterk kropp, at jeg er lettrent på utholdenhet og tåler mye både fysisk og psykisk. Trente ganske mye, og tidvis hardt, da jeg var barn, og fra den tiden har jeg nok med meg evnen til å tåle slit og presse meg selv. Tror også at jeg utviklet en evne til å kjenne forskjell på hva som er ”riktig” og ”feil” smerte, altså hva som kommer av at du og kroppen er sliten, og hva som er en potensiell skade (igjen: her bør jeg vel rette litt på meg selv i retrospekt - lot det gå altfor lenge før jeg undersøkte føttene mine). Dette kan alle trene seg opp til, men du må over ei kneik først. Og før du vet ordet av det, elsker du å slite akkurat som meg… Galskap smitter!
Har hørt om flere tilfeller der personer har startet helt fra null og gått rett på løpingen, og faktisk greier å opprettholde motivasjonen til de kommer over kneika og det begynner å bli gøy, men det anser jeg som en skikkelig bragd. Fantastisk imponerende, men ikke for Hvermansen. Da skal du være sikker på at du har indre motivasjon i fulle monn. Indre motivasjon er viktig, jeg tror ikke man kommer langt hvis man baserer endring, framgang og mestring kun på at man skal motiveres av andre og verden rundt.
Hva er så gevinsten du kan innkassere dersom du går i gang nå? Jo runner's high i bøtter og spann (gratis, helt lovlig rus – hurra!), mestringsfølelse (mer rus), bedre helse og lengre liv! Flere grunner greier du sikkert å tenke ut selv - husk; få aktiviteter forbrenner kalorier fortere enn løping...
Til ære for dere resirkulerer jeg et innlegg jeg skrev i fjor. Så til Christer, Tonje, Rikke, Mirja (føler du presset?) og ikke minst Karianne som ble så inspirert av dette innlegget i fjor, og alle dere andre der ute, selv om jeg ikke har hengt dere ut med navn (foruten Jenny som har å komme seg på en spinningmaraton denne våren!) - tar dere en utfordring?
Til de førstnevnte - Sentrumsløpet 2011? 10 km folkefest i Oslo sentrum, det høres vel gøy ut?
Karianne; skirenn i 2012? Du kan velge hvilket du vil - jeg stiller som plog og opptrekker, så lenge det ikke kolliderer med treningsleir i Portugal...
Hvordan komme i gang - her er mine tips og min historie:
Det er ingen hemmelighet at jeg har snudd livet mitt totalt på hodet de siste årene, og at veldig få hadde tippet at det bodde en løper i meg, ikke minst en så dedikert en.
 |
| Billedbevis fra målgang første gang over 42 195 meter (maraton) |
Andre har blitt inspirert, men mitt ambisjonsnivå og dedikasjon kan kanskje bli vel i overkant å takle for noen. Og det kan jeg forstå, det er kanskje mer inspirerende å alliere seg med noen som har samme ambisjon som deg selv. Det være seg komme seg på SATS et par ganger i uka, heller enn å trene hver eneste dag (noen ganger to ganger samme dag) og prioritere trening foran det meste. Vet at det siste kan være ganske uforståelig; Dele en flaske vin, Adelheid? Nope, planlagt en hardcore økt i morra, det går foran… Og sånn går no dagan, rart jeg fortsatt har venner egentlig.
Uansett, jeg vet at flere av dere sysler med tanken om å jogge litt – og nå er jo nyttårsfortsettene fortsatt ferske, så dette er tiden å gjøre noe med det og komme skikkelig i gang. Hvis jeg kan løpe, kan alle! Derom hersker det ingen tvil i min sjel! Så kutt unnskyldningene, meld deg på Sentrumsløpet i dag og start treningen. Alle kan løpe én mil, og man behøver slettes ikke trene sju dager i uka for å få det til. Er målet å knuse meg derimot….
Her er råd fra en som også ganske nylig var en fersking i faget – men som nå er uhelbredelig bitt av basillen. Kom igjen, bli med da vel!
For det første; løping er hardcore og noe av det tøffeste innen kondisjonsidrett du kan drive med. Motivasjon er ferskvare og dertil ofte en svært lett bedervelig sådan. Hvis du er i veldig dårlig form, kan det å dra seg ut på en joggetur være mer ødeleggende enn det bør være – og turen tilbake til sofaen veldig kort. Om du må gi opp etter 200 meter, er ikke det spesielt oppbyggelig for selvtillit og mestringsfølelse. Det må unngås – kjenn din begrensning i starten! Men husk; selv om du ikke greier å løpe mer enn 200 meter i dag, kan det godt hende du er i stand til å løpe maraton om ett år, i hvertfall en halvmaraton. Det er jeg levende bevis på.
Når jeg startet med løping sommeren 2008 var kondisjonen allerede god. Jeg hadde det forutgående året begynt å trene mer og mer kondisjon, og begynte å få god uttelling for det. Startet helt enkelt med å gå. I begynnelsen synes jeg at jeg hadde gått veldig lang tur hvis jeg gikk tur-retur Torshov – Kjelsås (i dag anser jeg det som en så kort løpetur at jeg knapt gidder…). Etter hvert kom jeg meg ut i marka og begynte å gå lengre og lengre turer (og fortere og fortere), på det meste i overkant av et par mil (igjen, to mil spiser jeg til frokost i dag). Her må jeg rette litt på meg selv fra i fjor, dessverre - to mil var i gode gamle dager før tverrplatte føtter pådro seg Mortons nevrom og ødela alt - men har planer om å spise halvmaraton til frokost igjen...
Disse turene ble jeg svært sliten av, og merket også at muskulaturen fikk kjørt seg. Etter noen av de tyngste turene hadde jeg vondt i korsryggen i flere dager etterpå – og var det noe farlig? Nei, det skyldes dårlig muskulatur. Jeg fortsatte, og smerten forsvant ettersom muskulaturen ble sterkere.
Høsten 2007 kom jeg skikkelig i gang igjen med trening på studio, og trente frivekter tre ganger i uka. La mye mer i styrketreningen enn på kondisjon i starten, og jeg tror også at en sterk muskulatur gjør at du tåler og orker mer. Etter hvert fikk kondisjonsbiten mer plass. Jeg startet med å trene litt med ellipsemaskin (crosstrainer), pluss at jeg syklet litt og tråkket litt på stepmaskin. Første gang jeg prøvde en ellipsemaskin holdt jeg ut i fem - 5(!) min før jeg var helt pumpa. Men ellipsemaskin anbefales, det er mye av den samme bevegelsen som løping, men mye mindre belastende for muskler og ledd - altså en god forberedelse på det som skal komme.
Rett før jul i 2007 tok jeg mot til meg og forsøkte meg på en lett spinningtime, og da var det gjort... Deretter har det bare gått slag i slag til der jeg er i dag. Fant spinningen utrolig motiverende, i tillegg til at jeg hadde kjøpt meg pulsklokke og skaffet meg litt kunnskap om pulstrening. Framgangen ble derfor svært målbar. Jeg trente spinning et par ganger i uka. Husk; du skal ikke drive med høypulstrening for ofte. Da sliter du deg bare ut, og får ingen framgang. Formen ble bedre, og etter hvert som jeg oppdaget intervalltimer, fikk formen et kjempeløft på kort tid – og slik er motiverende og gøy. Var med på to sykkelmaraton (full spiker i tre timer) våren 2008 og sto løpet ut med stil – selv om jeg var kvalm og besvimelsen nær og måtte ligge resten av dagen begge gangene...
Du begynner kanskje å skjønne tegningen? Jeg var klar for mer smerte og mer slit – og der kom løpingen inn i bildet. Da jeg var ferdig med vektreduksjonsdelen av livsstilsendringen våren 2008 (jeg nekter plent å kalle det slanking), måtte jeg finne på noe for å opprettholde treningsmotivasjonen og –intensiteten.
Trengte et nytt mål for treningen, og da ble det mer eller mindre tilfeldig løping jeg prøvde. Et konkret mål ble også satt før joggeskoene ble innkjøpt, nemlig å greie og løpe 10 km under Oslo maraton samme høst. Det syntes som et uhorvelig stort mål da det ble satt, men det viste seg fort at jeg hadde lagt lista altfor lavt. Jeg tror jeg løp en mil på min fjerde eller femte løpetur, og det skyldes helt sikkert at kondisen allerede var god.
Og var jeg høy på mestringsfølelse da? U bet! Følelsen den dagen du legger ut på en løpetur og du plutselig kjenner av at dette kan du gjøre i evigheter; euforisk. Verdt absolutt alt strev. Jeg fikk ofte såkalt runner’s high i starten. Dessverre er det sjelden nå, men for en rus – sjekk det ut! Helt lovlig er det også.
Det finnes selvsagt mange veier til Rom, og kanskje passer ikke spinning for deg, men det finnes mange andre morsomme måter å få opp kondisen på, om du bare undersøker litt – bare du vet hva du liker. Veksling mellom å gå og jogge er også noe du kan prøve. Etter hvert vil joggingen gå lettere og lettere og gåpausene bli kortere og kortere.
Jeg tror ikke jeg egentlig er et løpetalent (så igjen, kan jeg kan alle). Derimot tror jeg mitt talent er en sterk kropp, at jeg er lettrent på utholdenhet og tåler mye både fysisk og psykisk. Trente ganske mye, og tidvis hardt, da jeg var barn, og fra den tiden har jeg nok med meg evnen til å tåle slit og presse meg selv. Tror også at jeg utviklet en evne til å kjenne forskjell på hva som er ”riktig” og ”feil” smerte, altså hva som kommer av at du og kroppen er sliten, og hva som er en potensiell skade (igjen: her bør jeg vel rette litt på meg selv i retrospekt - lot det gå altfor lenge før jeg undersøkte føttene mine). Dette kan alle trene seg opp til, men du må over ei kneik først. Og før du vet ordet av det, elsker du å slite akkurat som meg… Galskap smitter!
Har hørt om flere tilfeller der personer har startet helt fra null og gått rett på løpingen, og faktisk greier å opprettholde motivasjonen til de kommer over kneika og det begynner å bli gøy, men det anser jeg som en skikkelig bragd. Fantastisk imponerende, men ikke for Hvermansen. Da skal du være sikker på at du har indre motivasjon i fulle monn. Indre motivasjon er viktig, jeg tror ikke man kommer langt hvis man baserer endring, framgang og mestring kun på at man skal motiveres av andre og verden rundt.
Hva er så gevinsten du kan innkassere dersom du går i gang nå? Jo runner's high i bøtter og spann (gratis, helt lovlig rus – hurra!), mestringsfølelse (mer rus), bedre helse og lengre liv! Flere grunner greier du sikkert å tenke ut selv - husk; få aktiviteter forbrenner kalorier fortere enn løping...
onsdag 2. februar 2011
Kjerringtrim før og nå...
Nylig dukket det opp et vagt og gammelt minne fra underbevisstheten min. Jeg kan ikke ha vært særlig gammel, trolig snakker vi nærmere 30 år tilbake i tid. Men det er ikke så vesentlig. Det jeg husker er at jeg var med moren min på trim sammen med en masse nabokjerringer. Seansen ble avholdt i det lokale velhuset/barnepark. Jeg har bare ett minne av dette, så jeg tipper det ikke skjedde så mange ganger. I tillegg antar jeg at det foregikk omtrent på denne tiden av året, og var et resultat av nyttårsforsett som forsvant like fort som de kom. Sånn er det jo, det gjelder like mye i dag som for 30 år siden...
Grunnen til at jeg skriver om dette, er at det fikk meg til å tenke på hvor annerledes ting er for meg enn det var for dem, og hvor annerledes samfunnet er i dag enn det var da. I tillegg var det en artikkel i A-magasinet på fredag som understreket poenget mitt. Dessverre er den ikke tilgjengelig i nettutgaven enda, men den handlet nettopp om sånne som meg som nekter å bli voksen i den forstand mine foreldre var det (Voksne nå til dags).
Det lille jeg kan huske fra trimmen er at alle hadde turnsokker (dere husker vel dem?), og trolig var det ikke mye høypulsaktiviteter de drev med – mer tøy og bøy a la trim for eldre (også noe vi 70-tallistene husker godt). Jane Fonda og aerobics samt joggebølgen hadde enda ikke nådd ut i hvert et hjørne i Bygde-Norge på denne tiden, vi snakker ca. 1980. Min mor var da flere år yngre enn jeg er nå – men på noen områder flere tiår eldre enn meg likevel...
Min kjerringtrim består ofte i å dundre avgårde på tartandekke så svetten spruter, med blodsmak i kjeften og krampene godt innenfor rekkevidde, eller å pese seg opp bakker med samme resultat, eller løfte så tungt at det knaker i ledd og musklene skriker. Jeg føler meg ofte støl, ikke fordi jeg har sittet for lenge i ro – men fordi jeg har brukt hele kroppen og presset den så langt det går. Åh, så glad jeg er for at jeg lever i dag, og har tilgang på det utrolige treningstilbudet som finnes. Hvis man bare vil og eventuelt kan betale, så har man tilgang på alt mellom himmel og jord.
Visst var det kvinner som trente hardt den gangen også, jmf. våre to langdistanseløpelegender Grete og Ingrid. Og visst er det en god del som i dag synes jeg er ekstrem, merkelig og småpsyk som driver på sånn som jeg gjør – men jeg tror likevel forskjellene er veldig, veldig store.
Hadde jeg vært godt voksen i 1980, uten idrettsbakgrunn eller annen tilhørighet til et idrettsmiljø, og plutselig hadde begynt å trene så hardt, mye og ambisiøst som jeg gjør i dag – det hadde blitt lagt merke til (og sikkert blitt ledd godt av). Trolig hadde det vært vanskelig å i det hele tatt komme på tanken om å gjøre noe sånt. Media var ikke like full av treningsartikler som i dag, og informasjonen om hvordan man kan og eventuelt bør trene, samt alle verdens treningsprinsipper, teori og forskning, lite tilgjengelig for vanlige folk.
Grete Waitz fortalte også på foredraget sist søndag, at hun i begynnelsen av sin karriere ikke hadde tilbud om å løpe mer enn 800 meter i konkurranser. Etter en stund ble dette utvidet til 1500 meter. Tøffe distanser i og for seg, men jammen godt verden har utviklet seg i forhold til synet på kvinnelig fysisk kapasitet siden den gang.
Så heldigvis, i dag er knallhard kondisjonsidrett som langdistanseløping kjerringtrim god som noen. Triatlon er også i ferd med å bli en folkesport. Tidene forandrer seg, gitt… Jeg kjenner ganske mange i løpemiljøet som er født samme år som meg (1975 var visst et gullår for mosjonistløpere). Alle i forskjellige livssituasjoner, men løpingen har vi til felles – og det håper jeg at vi kan fortsette å ha selv om alderen etter hvert plassererer oss mer og mer inn i kjerring- og gubbekategorien.
Løping er den nye kjerringtrimmen, hurra!
Til slutt, angående sammenlikningen mellom trimmen på velhuset øverst i Simensbakken på Raufoss i 1980 og dagens treningstilbud; gjennomsnittsvekta for 30 år siden var lavere enn gjennomsnittsvekta i dag. Alt har ikke endret seg til det bedre - noe riktig gjorde de tydeligvis før også.
Selv om kanskje flere av mitt kjønn trener hardere nå enn i 1980, så er det til gjengjeld minst like mange som beveger seg mindre enn det som var vanlig da, dessverre. Veldig paradoksalt, spørsmålet er bare om det er mulig å gjøre med det?
Grunnen til at jeg skriver om dette, er at det fikk meg til å tenke på hvor annerledes ting er for meg enn det var for dem, og hvor annerledes samfunnet er i dag enn det var da. I tillegg var det en artikkel i A-magasinet på fredag som understreket poenget mitt. Dessverre er den ikke tilgjengelig i nettutgaven enda, men den handlet nettopp om sånne som meg som nekter å bli voksen i den forstand mine foreldre var det (Voksne nå til dags).
Det lille jeg kan huske fra trimmen er at alle hadde turnsokker (dere husker vel dem?), og trolig var det ikke mye høypulsaktiviteter de drev med – mer tøy og bøy a la trim for eldre (også noe vi 70-tallistene husker godt). Jane Fonda og aerobics samt joggebølgen hadde enda ikke nådd ut i hvert et hjørne i Bygde-Norge på denne tiden, vi snakker ca. 1980. Min mor var da flere år yngre enn jeg er nå – men på noen områder flere tiår eldre enn meg likevel...
Min kjerringtrim består ofte i å dundre avgårde på tartandekke så svetten spruter, med blodsmak i kjeften og krampene godt innenfor rekkevidde, eller å pese seg opp bakker med samme resultat, eller løfte så tungt at det knaker i ledd og musklene skriker. Jeg føler meg ofte støl, ikke fordi jeg har sittet for lenge i ro – men fordi jeg har brukt hele kroppen og presset den så langt det går. Åh, så glad jeg er for at jeg lever i dag, og har tilgang på det utrolige treningstilbudet som finnes. Hvis man bare vil og eventuelt kan betale, så har man tilgang på alt mellom himmel og jord.
 |
| Ute og kjerringtrimmer |
Hadde jeg vært godt voksen i 1980, uten idrettsbakgrunn eller annen tilhørighet til et idrettsmiljø, og plutselig hadde begynt å trene så hardt, mye og ambisiøst som jeg gjør i dag – det hadde blitt lagt merke til (og sikkert blitt ledd godt av). Trolig hadde det vært vanskelig å i det hele tatt komme på tanken om å gjøre noe sånt. Media var ikke like full av treningsartikler som i dag, og informasjonen om hvordan man kan og eventuelt bør trene, samt alle verdens treningsprinsipper, teori og forskning, lite tilgjengelig for vanlige folk.
Grete Waitz fortalte også på foredraget sist søndag, at hun i begynnelsen av sin karriere ikke hadde tilbud om å løpe mer enn 800 meter i konkurranser. Etter en stund ble dette utvidet til 1500 meter. Tøffe distanser i og for seg, men jammen godt verden har utviklet seg i forhold til synet på kvinnelig fysisk kapasitet siden den gang.
Så heldigvis, i dag er knallhard kondisjonsidrett som langdistanseløping kjerringtrim god som noen. Triatlon er også i ferd med å bli en folkesport. Tidene forandrer seg, gitt… Jeg kjenner ganske mange i løpemiljøet som er født samme år som meg (1975 var visst et gullår for mosjonistløpere). Alle i forskjellige livssituasjoner, men løpingen har vi til felles – og det håper jeg at vi kan fortsette å ha selv om alderen etter hvert plassererer oss mer og mer inn i kjerring- og gubbekategorien.
Løping er den nye kjerringtrimmen, hurra!
Til slutt, angående sammenlikningen mellom trimmen på velhuset øverst i Simensbakken på Raufoss i 1980 og dagens treningstilbud; gjennomsnittsvekta for 30 år siden var lavere enn gjennomsnittsvekta i dag. Alt har ikke endret seg til det bedre - noe riktig gjorde de tydeligvis før også.
Selv om kanskje flere av mitt kjønn trener hardere nå enn i 1980, så er det til gjengjeld minst like mange som beveger seg mindre enn det som var vanlig da, dessverre. Veldig paradoksalt, spørsmålet er bare om det er mulig å gjøre med det?
Abonner på:
Innlegg (Atom)
