I'm on a ride - fast - to where I don't care!

torsdag 29. april 2010

SRM-rekorden tilbake der den hører hjemme!

I fjor begynte jeg å løpe Sognsvann rundt medsols en gang i blant. Dette er et arrangement som jeg anbefaler alle sterkt å delta på. Mer inkluderende og hyggelig idrettsarrangement skal du virkelig lete lenge etter. Her deltar alt fra norgeseliten til barn, og et bedre lavterskeltilbud innen løpekonkurranse enn dette kjenner ikke jeg til. All honnør til de som arrangerer.

Uansett, i tillegg til å være et hyggelig arrangement er dette også et sted hvor alle, tom jeg kan sette rekorder innen løping. De har nemlig et system med aldersrekorder. På ett av de aller første løpene jeg løp i fjor, satte jeg aldersrekord for 34-åringer på 3-rundern. Det vil si at jeg offisielt er den raskeste kvinnen på 34 år som har løpt tre runder rundt Sognsvann, hey, hey, hey! Mulig dette forteller mer om at 34 år er en slapp alderskategori for kvinner, enn om rekorden og min fart. Kvinnerekorden på 3-rundern er 10 min raskere enn min tid, for å si det sånn...
Men gøy var det uansett, jeg er ikke direkte bortskjemt med å sette rekorder i noe som helst.

Senere i fjor sommer, som oppkjøring til Oslo maraton, åpnet de for 4- og 5-runder i tillegg til de tre vanlige distansene, og da var det fritt fram for nye rekorder. Så 34-årrekordene på disse to distansene er også mine.

MEN: det er et skår i gleden her. Kun kort tid etter at jeg hadde satt min rekord på 3-rundern, ble den gruset vilt og hemningsløst av en samfylking av meg med en langt mer imponerende merittliste innen løping enn undertegnede, nemlig Brynhild Synstnes. Helt i orden det, og jeg tenkte ikke mer på det. Gøy å ha smakt på rekordrusen én gang i livet, tenkte jeg...
Så ved en tilfeldighet oppdager jeg for en kort stund siden av vedkommende slettes ikke er født i samme år som meg, men er fire år eldre. Så det er mulig hun har gjort seg fortjent til en rekord, men ikke min! Jeg måtte derfor sporenstreks sende en epost til rette vedkommende og forlange rekorden min tilbake. Rett skal være rett, og rekorden er nå tilbake der den rettmessig hører hjemme.
Takk for det, Heming!
Dette skal selvsagt feires med den dyreste champagne og fyrverkeri, eller mer realistisk; en forsiktig løpetur i morgen tidlig for å kjenne på formen.

Jeg er etter denne oppklaringen nå den lykkelige innehaver av tre aldersrekorder på Sognsvann, så lenge det nå enn varer. Regner med at de står for fall når en ny sesong nå har åpnet, og skal med glede passere dem videre. Men inntil noen kommer og tar dem, soler jeg meg i glansen av meg selv, og nyter å være i rekordselskap med en rekke storheter i løpemiljøet.

Foreløpig denne våren har jeg ikke fått avlagt noen besøk på SRM, fordi jeg har vært og fortsatt er syk. Men jeg skal komme sterkt tilbake utover sommeren. Rekordenes tid er forbi, 35-åringer, og stort sett alle aldre etter det, er laget av et mye raskere og seigere materiale enn 34-åringer. Men muligheter til rekorder eller ei, jeg stiller uansett... Gleder meg!

lørdag 24. april 2010

Sentrumsløpet 2010 - "Rah rah ah-ah-ah"!

 
Siden jeg fortsatt er forkjølet og plagene sitter i luftveiene, men likevel ønsket å stille på startstrek i Sentrumsløpet i dag (har jo betalt for detta og greier...), tenkte jeg på forhånd at dette kunne være et løp å eksperimentere litt i. Derfor: i dag løp jeg uten fotpod (bare for å prøve det) og hadde lest meg opp på pacing på forhånd (litt misforhold der, kanskje). Men likevel; planen var å ikke gå hardt ut, men øke gjennom hele løpet og få en negativ splitt, dvs. siste halvdel raskere enn første. I tillegg skulle jeg varme opp skikkelig på forhånd - et punkt det ofte skorter på. Dessuten skulle jeg ikke ha noen forhåpninger om tid og resultat, grunnet kroppens tilstand. Dette var tanken, virkelighet er noe helt annet...

Før jeg begynner å surve (for ja, det kommer....), litt om alt det positive med dagen. For det første; fint vær og masse folk - folkefest. Av en eller annen grunn greide jeg å unngå å treffe på de fleste jeg kjenner i dag, men så da noen av dere. Håper det gikk bra med alle?

Min medsammensvorne Futt var tilbake i teamet igjen som støtteapparat og fotograf, og det var veldig hyggelig. Dessverre blir det en stund til neste gang igjen, men håper du er med igjen fra høsten. Futt har det siste året vært publisert fotograf i både VG. Dagbladet, Her og Nå, Se og Hør m.m. så jeg overlot kameraet i trygge hender.
Futt'n Fart Running Team samlet igjen - en blid og en forholdsvis sliten (ser jeg av ansiktsfargen og hårsveisen), men også blid:

Mirja, som jeg hadde utfordret til å slå tiden sin fra Human Race i fjor, klinte til og perset med 5 minutter - og kom inn godt under timen. Fantastisk - og det på tre ukers trening. Du ruler hardt, og jeg skylder deg en middag slik jeg lovet!
Mirja og meg - kom ikke her å si at vi ikke er fotogene....
 Beina mine var fine og spreke i dag, ingen vondter før løpet, veldig, veldig lite under løpet og ingen etterpå heller.

Jeg opplevde heller ikke de samme køproblemene oppover Karl Johan som i fjor, hadde tydeligvis greid å plassere meg langt nok fram. Har hørt i etterkant at andre som startet lenger bak har hatt problemer.

Nå er jeg akkurat tilbake fra middag med Siris Treningscamp. Veldig hyggelig å bli bedt med og hyggelig middag. Siri har overtatt Futts seng på rommet mitt på Den Röda Båten, som jeg har bestilt til Stockholm marathon.Gleder meg til det, selv om maraton er slitsomt.

Så til syteseksjonen av dette innlegget. Selv om jeg forsøker å fortelle meg selv at det ikke er realistisk å tro på pers og gode tider med dagens helsetilstand, gjør jeg det innerst inne likevel. Er frustrert og skuffet over at fremgangen uteblir - selv om jeg nok forsøker å måle den på feil tidspunkt. Resultatet i dag ble to minutter dårligere enn i fjor, og jeg hadde overhodet ikke noe optimalt løp da heller. Jeg har løpt fortere på trening enn jeg gjorde i dag, ganske mye fortere faktisk. Trenger egentlig ikke si mer...
Treningsøkten min på torsdag ga egentlig en god pekepinn på hvordan dette skulle gå; pulsen var skyhøy fra starten. Forsøkte å gå rolig ut, og greide det bedre enn i fjor, men det var likevel ingenting å hente utover i løpet - var tidvis veldig svimmel. Ergo; nå må jeg slutte å være så ekstremt sta (og dum), ta kroppens signaler på alvor, og ta det med ro til jeg er helt frisk igjen. Første del av vårsesongen er ødelagt, nå gjelder det ikke å ødelegge resten, men få en god oppkjøring til Stockholm. Neste uke må bli rolig, selv om jeg synes at jeg har hvilt nok de siste tre ukene.
Jeg tok meg heldigvis ikke så ut i dag som jeg gjorde i Fredrikstad, og jeg så heller ikke så kjørt ut da jeg kom i mål i år (men kjørt nok), som jeg selv kjente og fikk høre at jeg gjorde i fjor. Skjønte underveis at det var lite å hente i dag, og avpasset etter det (og den ekstreme pulsen). Etter løpet har forkjølelsessymptomene forverret seg ganske mye, men jeg føler meg heldigvis ikke veldig dårlig. Så da er det håp.
Søstern hadde observert en dame som spydde rett før målgang, så det kunne vært verre. Hørte også andre som hadde gjort liknende observasjoner underveis i løpet. Men ingen besvimte i år, som jeg kunne se i hvertfall - ei heller jeg.

Målgang - ser du meg? Godt det var flere enn meg som så slitne ut...
Til slutt en takk til de som spilte Lady Gaga et eller annet sted i løypa - siste del av løpet og resten av kvelden har jeg hatt følgende på hjernen:
Rah rah ah-ah-ah!
Ro mah ro-mah-mah
Gaga Ooh-la-la!

Dette oppsummerer på en flott og meningsfylt måte hele denne dagen!...

Nå gjenstår det å se om jeg taper veddemålet omkring det kommer til å bli surving i avisene over at Oslo sentrum ble stengt på en lørdag - jeg håper jeg taper!

Folkefest på Karl Johan:

torsdag 22. april 2010

Startnummer er hentet (på en trist, trist dag)...

..og forkjølelsen har forverret seg. Det går mot reprise av Fredrikstadløpet!
Løp en rolig tur i dag tidlig for å sjekke tilstanden, og pulsen var skyhøy. Veldig lovende.. Men beina var fine, de har jo levd et rolig liv i det siste.

Uansett, gleder meg til folkefesten. Og, jeg stiller uansett - så jeg har ikke lært noe som helst. Fikk høre tidligere i dag at jeg var litt dum angående dette. Jeg tar det til etteretning og sier prrrrrrrrrr (prompelyd).

Dette er en veldig, veldig trist dag - en av mine få virkelig store helter her i livet døde i går; Ludvigsen. Så altfor, altfor tidlig - og på et idrettsarrangement. Men ingen vil likevel greie å overbevise meg om at kondisjonsidrett er farlig - og for min egen del går jeg gjerne ut av verden iført joggesko.  
Kjære Gustav, hvor du enn er - måtte taket ditt være evig fylt av grevlinger. Klapp en elledille og hils kaptein Knutsen og Det store dyret fra meg...

Så en sang som passer anledningen:
Knutsen og Ludvigsen - SYK

Det verste med å våkne opp det er når jeg er syk.
Magen min er fæl og dum og skallen min er myk.
Og røde hunder, meslinger og alt som ille er - mhm.
Det herjer rundt i kroppen min som råtne tyttebær - mhm.

Så kjedelig å ligge her og ikke være frisk.

Ikke er det godt med mat og slettes ikke fisk.
Ikke kan jeg lese, for det har jeg ikke lært - mhm.
Og hvis jeg nå vil synge blir det bare tull og fælt - mhm.

Da må jeg

holde sengen hele dagen.
Får bare
havresuppe ned i magen.
Den er sleip og glatt,
men det er for at
da blir jeg mye raskere frisk igjen.
Sier Ludvigsen.

Det verste er når jeg blir frisk for da må jeg stå opp.

Når endelig det begynner å bli artig er det stopp.
Har du prøvd å snyte nesen mens du synger ompa - hm?
Har du prøvd å plukke dyna opp fra gulvet med rompa - hm?

Nei, jeg vil

holde sengen hele dagen.
Få bare
havresuppe ned i magen.
Den er sleip og glatt,
men det er for at
da blir jeg mye raskere frisk igjen.
Sier Ludvigsen.

onsdag 21. april 2010

Sentrumsløpet rett rundt hjørnet - test av konseptet "hvile seg i form"!

Lørdag kl. 15.01 braker det løs igjen - pulje 2 i Sentrumsløpet slippes da løs opp mot Slottet, og inni mølja er jeg, startnr. 1044. Det skal det løpes så fort beina går, en hel mil! Det kommer til å bli astmatisk pust, skyhøy puls, blodsmak i kjeften og mye syre i beina. Høres utrolig fristende ut, ikke sant? Likevel skal altså tusenvis av mennsker begi seg ut i samme ærend som meg i Oslo sentrum på lørdag. Føles så godt å ikke være alene som galskapen... Og så utrolig gøy det er at så mange stiller opp i løp igjen.

Regner med å møte mange kjente, og på kvelden har jeg avtale om å feire bragden med Siris Treningscamp.
Har i tillegg utfordret en venninne til å løpe i år, utfordringen gikk egentlig ut på å løpe under timen (slå tiden fra Human Race i oktober), men med vel to ukers løpetrening innabords på forhånd så stiller jeg opp med premie uansett resultat, tror jeg.

10 km er ikke min favorittdistanse for å si det sånn. Jeg har generelt lite rutine som konkurrerende mosjonsløper, men har egentlig bare løpt én skikkelig konkurranse på distansen. Det var Sentrumsløpet i fjor, og det var i tillegg en skikkelig vond opplevelse. Håper på en bedre opplevelse i år. Løpsopplevelsen hadde ingenting med arrangementet å gjøre, jeg hadde bare en dårlig dag fysisk (og psykisk?) sett. Men sto distansen inn uansett... Var inne på tanken om å bryte allerede etter én kilometer, men å bryte er ikke lov - da får man heller rusle inn i mål.

Konklusjonen er at jeg trenger mer trening og rutine i å løpe 10 km, så jeg må løpe flere i år enn i fjor. Selv om mine ambisjoner helt klart ligger på de lengre distansene, kommer jeg ikke til å gi meg før jeg både blir raskere og takler mila bedre. Selv om ambisjonsnivået denne helgen er lavere enn i Fredrikstadløpet, må jeg innrømme at jeg begynner å bli nervøs. Forkjølelsen jeg har slitt med sitter fortsatt i, men symptomene begynner nå heldigvis å avta - men optimalt er det ikke. Har gjort alt som står i boka for å lindre på plagene, spist epler, yoghurt, hvitløk, kiwi, gulrøtter, kanelte osv. osv. Pluss gjort noe helt, helt uvanlig - tatt flere hviledager. Har blitt lite løping de siste ukene. Jeg løp intervaller på Bislett med OSI på mandag, men tok det veldig pent. Har tenkt meg en tur ut i morgen tidlig, men ellers har det blitt lite. Har hørt om å hvile seg i form, men hvor går grensa? Når blir det for mye hvile? Jaja, før eller senere finner jeg det vel ut...

Uansett hvordan det går på lørdag, det er spådd fint vær og blir masse folk. Futt er også tilbake fra utlendighet, og stiller forhåpentligvis på sidelinja med sportsdrikke til meg og sigg til seg selv. Greit med litt motvekt til denne ekstreme frisksportsunnhetsgreia.

Nye sjanser til å perse på mila kommer allerede i mai - 19. mai arrangeres et nytt løp på Fornebu, med det informative navnet Fornebuløpet. Løypa er meldt å være lettløpt og flat, kanskje det er sjans for pers på mila denne våren likevel?

lørdag 17. april 2010

Litt i gang igjen - halvmaraton pluss i Maridalen

Forkjølelsen sitter forsatt godt i, så det har vært en veldig rolig uke treningsmessig. Har måttet ta kroppens signaler skikkelig på alvor denne gangen - søndagens prøvelse kjørte meg helt i grøfta, faktisk.
Men i dag valgte jeg å forsøke meg på en langtur igjen. Rakk ikke 54-bussen til Brekkekrysset slik jeg hadde tenkt, så jeg endte opp med å ta trikken til Kjelsås og starte derfra i stedet. Sjekket ut om snøen hadde blitt borte på skogbilveiene, og nå er det jammen rett før det er helt bart. Hurra! Løp ned til Maridalen kirke og derfra på asfalten inn til Skar, Gamle Maridalsvei tilbake og Maridalsveien helt hjem fra Hammern. Det ble ca. 22 km.

Selv om det er mye snørr og problemer med slimhinner og luftveier, gikk dagens tur bedre enn forventet. Har jo hvilt hele uka, så det skulle nesten bare mangle...
Farten var til dels høy i dag (høyere enn vanlig). Akkurat som om det henger i fra forrige søndag, og jeg ikke kommer ned igjen. Vel, det må gjerne fortsette. Men pulsen var litt forhøyet fortsatt, forkjølelsen henger i og jeg merker det fortsatt på både hvile- og treningspuls.

Ser på bloggen til Espen/Mosjonisten at han nesten har gjort samme tur i dag. Glemte kamera selv, men hvis noen skulle lure på hvordan forholdene er i Maridalen nå, kan man se det her.

Resten av dagen jobbet jeg, og det samme skal jeg gjøre i morgen - fin helg!

Vel, nå er det under én uke igjen til Sentrumsløpet. Håper formen kommer skikkelig tilbake i dagene som kommer.Uansett, jeg gleder meg. Masse folk og god stemning blir det garantert.

fredag 16. april 2010

Min fremtid - i bokform!

Fikk tilbud om denne boka gjennom Skiforeningen og slo til. Nå har den ankommet postkassen min (har ikke fått betalt for å drive reklame altså):
Boka oppsummerer egentlig de fleste av mine fremtidsplaner fra det blir bart i marka til den første snøen kommer. Deretter et lite avbrekk til det blir skiføre, så er jeg i gang igjen...
Har allerede tenkt ut flere hårete løpsprosjekt/-eventyr med inspirert utgangspunkt i boka (pluss ski- og  sykkelprosjekt). Rekker sikkert ikke med en brøkdel av det i år, men har jo resten av livet... Sykkel har jeg jo heller ikke for øyeblikket, så de prosjektene er uansett langt inn i framtida. Men det som er greit med å være langdistanseløpern er jo at man løper nettopp langt. Ergo kan man løpe de foreslåtte sykkelturene.
Én plan for sommeren, som jeg har båret på lenge, er å bryte 5-milsgrensen (ultragrensen) på ett eller annet vis i løpet av det kommende halvåret. Det bør jeg få til hvis kroppen og beina spiller på lag med hodet.

Oh, som jeg gleder meg til snøen er borte i marka. Dagens snødybdevarsel fra Bjørnholt er 35 cm og raskt synkende - 3 cm mindre enn i går... Men ser ut til at jeg rekker å bli kvitt forkjølelsen før stiene er helt bare - fortsatt et stykke igjen.

tirsdag 13. april 2010

Stemningsrapport fra "pysemaraton" i Fredrikstad

En kollega av meg benevnte nemlig halvmaraton som pysemaraton på mandag. Vet ikke helt om jeg er enig i det, følte meg i hvertfall ikke som noen pyse på søndag... Men ut fra tidligere erfaring, skal man ikke ta det vedkommende sier så seriøst.

Min faste våpendrager Futt er for tiden på kjendissafari i LA, og jeg hadde heller ikke med meg noen andre til å ta bilder av og for meg denne gangen. Derfor fikk jeg ingen bilder av selve løpet. Men her er i hvertfall tre glade løpebloggere etter løpet - det er flere bilder på bloggene deres, samt en større reportasje på Kondis.no.
Fra venstre: Siri, meg og Espen. Gleder vi oss til Stockholm?
Jeg slo forresten Espen i Fredrikstad i fjor, i år løp han komfortabelt inn på 1.27... Livet er urettferdig, altså!
Annette, som jeg også knivet med i fjor, ble kjent med under Oslo maraton sist og som hang i ryggen på meg hele veien i år, fikk jeg ikke med på bilde denne gangen. Gjett om vi skal ha revansje i Stockholm - vi kan bedre enn dette!

Men nå, et dementi. Jeg var ikke spesielt tilregnelig søndag kveld, og har i ettertid sett at jeg må moderere det jeg skrev om den mannlige vinnerens løp versus mitt eget. Jeg har i ettertid lest at han kom inn på omtrent samme tid som i fjor, dvs. at jeg lå en del bedre an på tredjerunden i år enn i fjor og har tapt mye på sisterunden. Men det var i tråd med hvordan det føltes som også. Jeg kikket veldig lite på klokka underveis, og har ikke lastet løpet over på PC'en enda, men tipper det er bra synlig fartsendring fra første til siste runde - på slutten hadde jeg nok med å holde meg oppreist og bevege meg i fartsretningen.

Søndag kveld var jeg skikkelig dårlig, og det samme var jeg på mandag. Likevel gikk jeg på jobb, noe annet hadde jeg ikke moralsk samvittighet til. På samme måte som med fyllesyke, som er selvpåført, må jeg påstå at formutviklingen på forkjølelsen min faller inn under samme kategori. Hadde jeg ikke presset kroppen så hardt på søndag, er sannsynligheten for at jeg hadde følt meg bedre, ikke mye verre på mandag, veldig stor.
Fikk en runde velfortjent idrettsmassasje på mandag kveld, men beina var slettes ikke så ille som de kunne ha vært - var jo ikke det som var problemet på søndag. Det verste var egentlig å puste mens man lå på magen, ganske tett under topplokket. Litt bedre form i dag, men det sitter fortsatt godt i, så jeg bare tar det helt med ro.Vil bli frisk til Sentrumsløpet neste lørdag.
Håper å komme i litt løpeform igjen mot helga, er jo forsmedelig å holde seg inne i dette været...

Vanligvis bruker jeg å være i form og full av energi veldig raskt etter målgang, men sånn var det ikke denne gangen. Hvilket innebar at veien fra garderoben og til jernbanestasjonen var veeeeeldig lang. Det gikk utrolig sakte med meg, og jeg stoppet ofte og fikk tatt bilder av vårstemningen i Fredrikstad blant annet.
Mye fancy gatenavn i Fredrikstad - som min bestemor brukte å si: "fint skar det vara, omså hele ræva heng uttafor" (en meget fintfølende og raffinert dame, min bestemor...).
 Og så til slutt, min utvidede premiesamling (teppet var godt å ha da frostriene kom søndag kveld):
Dessuten, helt på tampen. Takk til heiagjengen fra OSI også, orket dessverre ikke å gi uttrykk for at jeg tok det til meg mens det pågikk siden jeg slet så fælt!

søndag 11. april 2010

Fredrikstadløpet: halvmaraton som medisinsk eksperiment

Overskriften er den beste jeg kunne komme på for å oppsummere dagens løp. Jeg har vært syk de siste dagene, halsen har vært veldig sår og formen dårlig. Var sengeliggende store deler av både fredag og lørdag. Dette er hva man kaller harmelig der jeg kommer fra. Hadde jo store forhåpninger til dette løpet, så det lå ikke akkurat i kortene at jeg skulle bli hjemme i dag.

Har hver kveld tenkt i det jeg har lagt meg at; i morgen er jeg sikkert mye bedre. Men i dag tidlig var halsen fortsatt under kaktusangrep, æsj... MEN: det er nesten så jeg begynner å tro på høyere makter, skytsengler, karma eller noe i den gaten. For, tross dårlig utgangspunkt - jeg gikk jammen hen og vant min klasse. Det er tydeligvis i ferd med å bli en regel dette - ha en skikkelig ræva dag og vinn!
Jeg avsluttet jo forrige sesong med å vinne halvmaraton under Jessheim vintermaraton med noe laber innsats. Og nå starter jeg denne sesongen med klasseseier i Fredrikstad på en skikkelig dårlig dag. Blir bortskjemt hvis dette fortsetter... I tillegg vant jeg jammen uttrekkspremie på startnummeret mitt også, hey, hey! Som sagt, mulig jeg må revurdere min skeptiske holdning til høyere makter.

Når det gjelder selve løpet, så lå alle ytre faktorer til rette for et kjempeløp. Supre forhold værmessig, og i år som i fjor var det ingenting å si på selve arrangementet. Fikk en hyggelig tur nedover sammen med en gjeng fra OSI, hvor alle unntatt meg skulle løpe 5 km. I tillegg traff jeg flere kjente på plass der nede og fikk slått av en prat og klaget min nød.

Så til selve løpet. Jeg var så utrolig usikker før start på hva jeg skulle kunne greie å prestere, og hva som ville skje når jeg presset kroppen. Målet mitt var å perse og helst skikkelig - hvis jeg hadde kommet under 1.35 kunne jeg ha byttet startgruppe til Stockholm marathon. Fornuften tilsa at det var et mål jeg burde oppgi, men jeg skal innrømme at jeg ikke greide å slippe det helt innerst inne.
Tross formen, gikk jeg ganske hardt ut, og det gikk greit - en stund. Det var heller aldri melkesyre som var problemet i dag. Pusten, som jeg var redd for, var heller ikke så ille i starten, men pulsen var litt høyere enn den burde være. Litt ute på første runde kjente jeg at dette var slitsomt, det var liksom ingen lagre å hente noe fra. Allerede da begynte tankene om å bryte og komme (og det er ikke likt meg) pluss den utrolig konstruktive; hvorfor driver du med dette? - det er jo bare vondt og fælt, og det var tungt, veldig tungt. Men jeg kjørte på med positive affirmasjoner til meg selv (du er sterk, dette kan du osv), og det fungerte litt. Bestemte meg også bare for å ta en runde om gangen.

Da jeg rundet for andre gang og la ut på tredje runde følte jeg meg en liten stund ganske frisk. Jeg kikket også på klokka og så at det sto 47 min da, dvs. at jeg lå an til 1.34. Men etter en kort frisk periode der, var det bare slit inn. På sisterunden var jeg kjempesvimmel og hadde ingen sluttspurt i meg, snarere tvert imot. Jeg lå i fart som jeg egentlig har planlagt å løpe maraton i. Nå hadde jeg også skikkelig raspende, vond pust - jeg kunne ikke snike meg innpå noen  for å si det sånn...

Uansett: resultatet ble 1.37.14 - 33 sekunder bedre enn i fjor. Jeg er skuffa, men har en indre dialog med meg selv om å skjerpe meg. Det jeg må finne ut av nå i løpet av sesongen, er hvor mye sykdom faktisk hindrer en. Jeg prøver å være stolt av å ha gjennomført - for det er kanskje det løpet jeg har slitt mest i noensinne (men beina holdt bra, denne gangen). Måtte jobbe skikkelig med psyken underveis, noe flow fant jeg aldri. Da jeg skulle skifte før start oppdaget jeg at flasken med Zycomb (nesespray som stopper snørr) var tom, men heldigvis ble jeg heller ikke plaget særlig av det underveis (etterpå derimot).

Halsen kjentes ut som et åpent sår ved målgang, på veien hjem har jeg vært småkvalm, nesen har tettet seg, har gjort et helhjertet forsøk på å hoste opp minst én lunge og hatt skallebank verdig en vel gjennomført russetid. Kroppen prøver sikkert å si at dette var en usedvanlig dustete ting å gjøre - godt jeg har masse fine, forskjellige smertestillende tabletter hjemme.
Så, har jeg lært noe? Nope! Hadde sikkert gjort det igjen, man glemmer jo så ekstremt fort. I tillegg er det jo gøy med alt rundt på løp; arrangementet, snakke med folk osv.

Var veldig, veldig mange som perset i dag. Stas, gratulerer til alle! De satte også mer pris på det enn meg (så klask på lanken til meg, skjerpings). Derimot ble jeg forbiløpt av Martin Kjäll-Ohlsson på et mye senere tidspunkt på tredje runde i år enn i fjor, og siden min tid ikke var så mye bedre enn i fjor, hadde han trolig ikke en kjempedag heller, selv om han vant. Misery loves company osv... Jeg er også nødt til å lære meg at man ikke kan forvente pers hver eneste gang man stiller opp, men det sitter langt inne.

Til slutt - tross all syting: Fredrikstadløpet oppsummerer på en veldig god måte hvorfor jeg driver med dette. Flott arrangement og en strålende kombinasjon av eliteløpere, supermosjonister og ganske vanlig trimmere som synes det er en seier å fullføre, uansett tid (og det er det jammen ikke alle som greier, så hurra for det).
Skal legge ut en stemningsrapport med bilder senere i uka, men orker ikke nå - senga er neste og endelige stopp for meg i dag. Så skal jeg høre på kroppen, og hvile til jeg blir frisk igjen. Det er masse løp framover, så jeg må komme meg i form - under to uker til Sentrumsløpet for eksempel.

torsdag 8. april 2010

Ooops, I did it again...

...og det er sikkert ikke siste gangen nå heller. Jakten på de ultimate maratonsko fortsetter, og i dag kom det tredje paret lettvektere på litt over en måned i hus. Håper inderlig dette er PARET, for jeg kan ikke fortsette på denne måten. På toppen av det hele er de ROSA, jada! Og enda verre; jeg liker det!...

Må innrømme at dagens skokjøp har vært ekstremt utseende-/designfiksert. Det gjenstår å se om det faktisk lar seg gjøre å løpe maraton med dem, men navnet skulle tyde på det: Adidas Marathon 10.

Er de ikke fantastiske?
Sammen med mine nye rosa CEP-strømper blir jo dette ganske synlig!

Visstnok er skoa nesten identiske med Adizero Boston, og hvis det stemmer bør jeg være ganske trygg. Var en hårsbredd unna å kjøpe dem sist jeg handlet (og endte opp med Asics). Har vært veldig fornøyd med Adizeroskoa jeg har hatt til nå (men som er overmodne for utskiftning, dessverre).

Vel, nå gjenstår det å se om comfort og fashion faktisk lar seg kombinere, eller om dette kun kan nytes hver for seg... Uansett, ved å kjøpe disse skoa har jeg støttet Aktiv mot kreft, så det lar seg i hvertfall kombinere med en god gjerning. Heia Grete!

Sesongstart på søndag, sår hals i dag....

Er det ikke bare utrolig typisk? Forkjølelsen som har ligget og ulmet under overflaten i en evighet, fant det for godt å gi seg utslag i halsen min i går kveld. Selvsagt hadde det blitt verre da jeg sto opp i dag tidlig... Løp en bitteliten tur for å sjekke formen, og fikk bekreftelse på mine antakelser om at den er et godt stykke fra topp!

Vel, syte, syte, klage, klage - selvmedlidenhet kom til meg, her skal du overhodet ingen motstand finne....
Dette er jo ikke akkurat verdens undergang sånn rent rasjonelt sett, men siden jeg ikke skal løpe flere halvmaraton med persemuligheter før til høsten, var dette en strek i regningen. Lenge siden jeg har konkurrert også. Men sannsynligheten for at jeg stiller til start, uansett form, er veldig, veldig stor. Å gi opp helt er ikke helt min greie!

Prøver med badstue i morgen tidlig, ingenting skal være uprøvd. Trøstet meg selv har jeg også gjort, mer om det senere...

mandag 5. april 2010

Merkedager ved påskens slutt

Siste fridag denne påsken, og nok en gang gikk det så altfor fort. Men jeg går en hektisk, spennende og forhåpentligvis fin tid i møte (det er jo VÅR), så skal nok holde ut til sommerferien.

Har i løpet av dagens løpetur funnet ganske mange merkedager/ting som må nevnes i dag:
  1. Det verste først; påsken er over og innholdet i påskeegget er fortært, dessverre.
  2. 6 dager igjen til sesongstart og Fredrikstadløpet - og jeg føler meg ikke i form og har en god del vondter. Ergo: alt er som det skal være...
  3. Jeg har ført treningsdagbok i nøyaktig 2 år, i dag. Lite ante jeg om hvordan det skulle utvikle seg da jeg startet, løpingen kom ikke til før noen måneder senere.
  4. Det er nøyaktig 2 måneder igjen til Stockholm marathon, jeg gledegruer meg... 
Har fått trent litt de siste dagene av påsken, men roet det litt ned. Formen har ikke vært helt topp, og den venstre foten sliter fortsatt etter prøvelsen med de nye Asicsskoa. Jeg må samle krefter, prøve å kvitte meg med noen vondter pluss den evige forkjølelsen til kommende søndag. Håper jeg lykkes, satser på at mer hvile og restitusjon enn normalt skal hjelpe.

Disse skoa var hvite før fredagens trening:
Langfredag deltok jeg på SRMs påsketreningsleir igjen (mer om økta på Siris blogg og hos SRM - hvor jeg ser utrolig betuttet ut før start). Det var satt opp fartslek på programmet, men det var nå intervaller vi løp, uten at jeg har tenkt å klage på det. Vi løp en runde i skogen fra parkeringsplassen på Huk. Siden jeg omtrent drukner i snørr så fort jeg anstrenger meg for tiden, la jeg meg godt under terskel. Men fikk likevel en bra treningsøkt ut av det. Artig å løpe intervaller med andre. Farten derimot, var lite å skryte av. Måtte minne meg om flere ganger at jeg ikke er dårlig, men at det var underlaget som gjorde det. Det var skikkelig vått og gjørmete flere steder, så da jeg kom hjem var jeg helt utrolig møkkete. Sist jeg var så møkkete, var da jeg sklei, forstuet foten og endte med rompa først i et kjempegjørmehull i Nordmarka i fjor sommer. Men det kommer sikkert nye gjørmebrytemuligheter i månedene som kommer. - spørs om jeg får oppfylt ønsket om en tørr sommer.

Etter treningen dro jeg til Toten og på bygdefest langt inne i skogen. Dessverre var utholdenheten i så henseende svært dårlig, så det ble en tidlig kveld. Toleransegrensen for brølefyll har også blitt mye lavere med årene, for min egen del holdt det med én Munkholm. Var det noen som sa festbrems?

Søndag løp jeg en liten tur i begge Totenkommunene, for det er nemlig 2 for de som ikke visste det. Bar asfalt, fint vær men vond fot. Utfordret derfor ikke skjebnen i større grad. Har løpt en fin runde før som er på 24 km, men får spare den til en senere anledning.

Hvem har funnet at de må sensurere knivene i kommunevåpenet (jepp, kniver...)?

Du skjønner du er på bygda når kommunen har potetplante som kommunevåpen:

I dag har jeg løpt en tur i gamle, råtne skiløyper her i byen. Er klar over at det ikke er så populært at man løper i skiløypene, men siden løypene fra Kjelsås ikke lenger kjøres, synes jeg ikke det er så selvsagt at skiløperne har førsteretten lenger. Møtte også bare 3 stk. som var ute på ski på hele turen. Jeg har skikkelig behov for avlastning fra all asfaltløpingen, og det er få andre alternativer enda. Var skikkelig vanskelig å løpe på så ujevnt underlag, men tror det ble bra trening av det (kjente det godt i beina), selv om farten var latterlig lav. Kommer nok til å gjøre det igjen, ut fra hva jeg kunne observere er det fortsatt lenge til snøen forsvinner... *Sukk*

torsdag 1. april 2010

To legende mil i en påskestille by!

Da jeg sto opp i dag tidlig hadde jeg fortsatt smerter under venstre fot etter tirsdagens kombinerte æljjakt og innkjøring av nye sko-økt. I tillegg regnet det skikkelig ute, og dette gikk etter hvert over i tett sludd. Herlig! Ingenting av dette innbyr direkte til en lang løpetur utendørs, men jeg startet likevel forberedelsene. Satset på at i hvertfall været skulle bedre seg litt, og at foten ikke skulle ta skade av en ny løpetur (i andre og mer velutprøvde sko så klart).

Dagens treningsplan var å bli med på SRMs påsketreningsleir, hvor dagens økt var en rolig langtur. Siden den lovede limousintransporten uteble, valgte jeg å løpe hjemmefra og til møteplassen i Frognerparken. Da fikk jeg mulighet til å kjenne på om beinet ville tåle en løpetur også. Innen jeg gikk ut døra hjemme litt etter halv 11, hadde været også blitt betydelig bedre. Dette lovet bra! Og bedre skulle det bli.

Dagens skovalg var mine velbrukte Mizuno Wave Elixir (som feilet meg under Oslo maraton, men aldri ellers verken før eller siden). Kjente det under tåballene og strekken i tærne litt i starten, men innen jeg hadde kommet halvveis til Majorstua var smertene nesten helt borte. Strålende, akkurat som jeg tenkte - bevegelse og blodgjennomstrømming er den beste kuren.

Vi var til sammen sju stykker som løp en rolig og hyggelig mil i og rundt Frognerparken. Når vi var ferdige hadde jeg fortsatt godfølelsen inne, så jeg løp hjem også via en omvei innom Frogners beste strøk og tilbake via Bislett. Lav puls og fin fart preget også dagens økt - tross at jeg er en løpende snørrfontene (lekkert!). På vei hjem stakk også sola fram en liten stund, kan det bli bedre? I tillegg er det så utrolig, deilig stille i Oslo i påsken - bare å nyte. I dag var jo været såpass dårlig også at de som eventuelt er igjen her, holder seg innendørs.

I morgen er det planlagt fartslek på Bygdøy i den nevnte treningsleiren, og høyst sannsynlig stiller jeg opp på det også.
Related Posts with Thumbnails