Resultatløs æljjakt i Maridalen; "hen er'n hen, a?"

I går var jeg på æljjakt igjen i Maridalen, dvs. jeg var ute og prøvde mine nye sko på langtur. I følge Siri, og sikkert mange andre, skal man prøve ut nye sko på kortere distanser før man legger ut på lengre turer. Men her i gården er det bære eller bristeprinsippet som gjelder, så jeg tester ut nye sko på lengre turer med en gang, koste hva det koste vil. Gjort det flere ganger før, kommer garantert til å gjøre det igjen. Hvis skoa holder, må de jo karakteriseres å være et godt kjøp. Dessuten er det jo maratonsko jeg nå skal ha fått i hus, og da skal de holde på lenger distanser. Men mer om det senere, først var det denne jakten på skogens konge...

Ved inngangen til Maridalen (Brekkekrysset) står dette skiltet:

Man kan jo trygt si at det nærmest lover nærkontakt med behornede pelsdyr av den litt større typen. Siden jeg ikke har sett noen så langt i år (syklet nesten på en i fjor sommer, men det er lenge siden nå), tenkte jeg at i dag skal lykken stå meg bi. Jeg kan være litt uoppmerksom når jeg er ute og løper med musikk på øret og lar tankene fly, men nå skulle sansene skjerpes.

Her har'n beviselig gått, men hen er'n nå?

Dessverre ble det ikke noe møte i dag heller. Så opptil flere pelsdyr av den større sorten, men alle var mer eller mindre tamme og ingen hadde store horn. Vel, jeg har god tid, jeg. Skal nok treffe på deg en vakker dag (og da håper jeg du er i godlune, gulp).

Store dyr, men ælj er det itte!

Når det gjelder turen ellers, så startet det veldig bra. Det var strålende sol fra morgenen av, i motsetning til dagens trøstesløse vær. I tillegg var pulsklokka og fotpoden perlevenner igjen, så hva som skjedde på søndag vet ingen. Pulsen var lav og fin og farten bra (sprett i beina). Så på begynnelsen av turen tenkte jeg at det var lovende med henblikk på de nye skoa.

Men først nok en digresjon; når jeg har sola i ryggen og min egen skygge foran meg, har jeg lagt merke til at jeg har like store legger som lår. Ikke helt etter boka, og det er løpingen som har gjort det. Sånn var det ikke før. På toppen av det hele har leggene vokst i vinter (what?). Har merket det på buksene, og måtte opp en størrelse da jeg kjøpte de fantastiske nye rosa CEP-strømpene mine.Overhodet ingen kenyanereffekt å spore her, snarere det motsatte. Har ikke blitt større ellers, så hva er dette, og hvor skal det ende? Jeg kan skyte langt etter skinnyjeans i hvertfall. Vel, får satse på at dette betyr at leggene har blitt sterkere også, ikke bare større, og at det gir meg ekstra saft i steget i konkurransene framover.

Så tilbake til de nye skoa. Vel, jeg tror jeg må ut på skojakt igjen, for jeg tviler på at dette er skoa jeg skal løpe neste maraton i (banne, banne, banne). Vel halvveis på turen begynte jeg å kjenne på en (dessverre) velkjent murrig under tåballene og det ble bare verre og verre. Etter hvert begynte jeg også å få mer og mer krampe i tærne, måtte stoppe et par ganger og strekke, og da holdt det en liten stund. Æsj! Vel, jeg skal prøve dem ut mer, men dette er det jeg er mest redd for at skal skje under Stockholm marathon, så jeg tviler sterkt på at jeg tør å stille til start med dette paret. Ergo, må jeg punge ut for et par til over påske, men har jo ikke akkurat planer om å løpe mindre framover, så ett par til greier jeg nok sikkert å slite ut.

Burde sikkert hørt på Siri, som jeg henviste til i begynnelsen av dette innlegget, for jeg har fortsatt vondt under venstrefoten i dag. Derfor ble det spinningintervall i stedet for løpeintervall, men fikk da opp pulsen på det også (dessuten var dette ingen dag å være ute).

En kvinne kan aldri få for mange sko...

I mitt tilfelle dreier det seg om joggesko ((altfor?) lite pumps og spikerhæler her i huset, gitt). Det sjuende paret kom i hus i dag, og det er forhåpentligvis det paret jeg skal løpe Stockholm marathon i om vel to måneder. Jeg skal teste dem ut på noen langturer så får vi se, men de ble kjøpt med det formålet for øye. Håper at jeg en gang skal kunne løpe maraton i de letteste konkurranseskoa, men der er jeg ikke enda.
Ett av de sju eksisterende parene er på vei ut på de evige jaktmarker, men det er så vanskelig å ta farvel med sko man har vært veldig glad i. Sukk!

I dag har jeg blitt eier av mitt første par Asics, så får vi se om det er et merke som passer mine bein. Fra før har jeg vært eller er eier av flere modeller Saucony, Mizuno, Adidas, New Balance og ett par Inov8 (som jeg gleder meg vilt til å snart bruke ute i skogen igjen). Nike har jeg aldri fått til å passe på mine bein, selv om jeg må innrømme at de nye modellene ser helt rå ut.
Uansett, jeg bryr meg ikke særlig om merker, og er utro så det holder. Jeg vil ha det paret som passer meg best, og er ikke redd for å prøve mer ukjente merker. Ei heller husker jeg navnet på modellene jeg har. Dette skaper selvsagt frustrasjoner hos den stakkars selgeren på Löplabbet, når vi hver gang jeg kommer for å kjøpe sko, må bruke lang tid på å dedusere oss fram til hva slags sko jeg har kjøpt tidligere. I dag var jeg faktisk overraskende flink, men det gikk likevel med litt tid på å finne ut av det denne gangen også.

Ikke bryr jeg meg mye om hvordan skoene ser ut heller. Har overhørt at medlemmer av mitt eget kjønn  kjøper løpesko etter designen og hvorvidt de passer med treningsklærne. Der har du ikke meg, jeg skal løpe fortest mulig og på veien utøve minst mulig skade på kroppen - alt annet er underordnet!
Men, jeg var litt frustrert over at alle skoprodusentene i fjor fant ut at de skulle lage alle sine damemodeller i rosa. Jeg er definitivt ikke av den rosa typen.
Dette var heldigvis ikke tilfellet for årets modeller. Likevel, i dag prøvde jeg tre par sko: ett par svarte Adidas, ett par blå og hvite Saucony, men endte opp med, trommevirvel; ett par hvite og ROSA Asics (DS-Trainer 15).
Vel, under mottoet: If you cant't fight it, embrace it, gikk jeg likesågodt til innkjøp av et par CEP kompresjonsstrømper i ekstremt rosa (og svart) utførelse i tillegg. Jeg kommer til å synes i konkurransene framover; hvorfor være usynlig når man kan være synlig?...

Strømpene (jepp, de er så rosa):

Skoa:

 Den raffe komposisjonen under ett:

Fikk også en opptur på løpetesten i dag. Fra å overpronere mer enn noengang da jeg sist kjøpte sko, har jeg gått til å bli kjempestabil - mer enn noensinne. Hver gang jeg har prøvd sko har jeg har tendenser til overpronasjon, men nå var dette helt borte. Strålende! All treningen ser ut til å gi resultater, og den venstre ankelen er forhåpentligvis fullt restituert etter overtråkket i fjor. Teknikken har også blitt bedre, og jo fortere jeg løper dess bedre blir den og dess lengre fram på foten lander jeg. Løpe fort er altså tingen, men ikke alltid like lett å gjennomføre.  Nå snakker jeg om subjektivt fort, for hva som er fort for hver enkelt varierer mer enn litt; jeg kjenner folk som når de løper så fort de kan, løper i min maratonfart, og kjenner folk som løper rolige langturer fortere enn jeg greier å løpe på en hurtig langkjøring eller langintervall.Og hvem vet hva som defineres som fort i morgen, her håper jeg grensene stadig skal flyttes...

Ha en fortsatt fin (og rosa?) påske!

Ikke helt etter planen!

Denne uka ble det sånn som det ofte blir her i livet, lite gikk etter planen. Men trening har det da blitt likevel.
Startet uka i Bodø, og det var det vær - alt på en gang. Dessuten var det fortsatt skikkelig vinter, noe jeg personlig er skikkelig ferdig med nå. Men jeg unnet meg en hviledag, så jeg slapp å løpe ute i snøværet.

Jeg tok en rolig langøkt på sykkel og ellipsemaskin torsdag etter den ikke så rolige langturen på onsdag.  Fredag kjørte jeg en styrkeøkt og fikk massasje etter jobb. Ingen tvil om at jeg har muskulatur i beina som jobber en del. Idrettsmassasje på beina er ikke kos.

Lørdag ville jeg ta igjen intervalløkten jeg gikk glipp av på torsdag. Planen var å kjøre 12-14 énrundere på Bislett. Da jeg sto opp var det skikkelig grisevær ute, så jeg var i utgangspunktet ganske fornøyd med valget. Da jeg ankom Bislett (på sykkel) var jeg ganske så våt, men skulle jo bli våt av svette likevel, så det var ikke så mye å bry seg om.
Det er nå bare to uker igjen til årets første halvmaraton, så jeg hadde tatt konkurranseskoa ut av skapet igjen for å kjenne hvordan de kjentes. Løp alle fjorårets konkurranser, unntatt maraton i disse skoa, og har vært ganske fornøyd med dem. Det dreier seg om et par Mizuno Wave Idaten - og man ser jo av designen at de er ment å være raske.

 Jeg turte ikke løpe maraton med dem, til det er de for lite dempet og jeg for tung. Men opp til halvmaraton fungerer de kjempebra.
Merket med en gang jeg startet på oppvarmingen at jeg ville løpe fort, utrolig hvor mye sko har å si. I begynnelsen merket jeg ikke forskjell på sko i noen særlig grad. Nå begynner jeg tydeligvis å bli så dreven at jeg virkelig kan merke forskjell på løpsfølelsen.
Dessverre hjalp det ikke med raske sko. Har slitt med svake forkjølelsesymptomer som aldri helt slår ut siden før jeg dro til Portugal (altså lenge), og nå hindret det meg igjen. Fikk mer og mer slim i hals og nese og sårere og sårere hals for hver runde, og vel halveis ut i den planlagte økta tenkte jeg at jeg ikke skulle utfordre skjebnen ytterligere. Æsj altså! Jeg må nok skylde på meg selv, burde sikkert tatt det med ro over flere dager for å bli helt kvitt det, men føles så unødvendig når man ikke er skikkelig syk.
Var mye folk på Bislett, selv om påskeferien var i gang, og det var mange som trente hardt. Ut fra det jeg kunne se fikk Siri mer kvalitet ut av sin hurtige langkjøring enn jeg gjorde på min økt. Bra jobba!

Var kjempesliten da jeg kom hjem og la meg (lurt, kanskje?). Fikk mer og mer vondt i halsen ut over kvelden og forsøkte å kurere dette med en massiv dose kiwi og kanelte.

På morgenkvisten i dag lurer jeg faktisk på om jeg ikke lykkes med gårdsdagens halsvondtkur. Merket i hvertfall lite til det. Planen for dagen var å få på plass den andre av fem planlagte lange, langturer før Stockholm marathon. Og med det mener jeg turer på 30 km eller mer. Heller ikke på dette punktet lyktes jeg helt, men jeg godkjenner turen som én av de fem likevel, siden jeg kom så nære.
Startet med klassikeren Maridalen rundt, deretter løp jeg ned til Sogn og vestover et stykke på Ring 3, snudde og løp til Storo og ned mot Grünerløkka. Det var litt tåke i Maridalen da jeg startet, men den lettet. Fra Brekkekrysset og nedover mot byen igjen var det derimot helt tett - men da er det jo heller ikke så mye å se. Dessuten var jeg snørrete, så greit at folk ikke så meg også...

Pulsklokka og fotpoden var uvenner på hele turen, og til slutt ble det så ille at de helt sluttet å snakke sammen. De prøvde å skvære opp og finne sammen igjen en gang i blant, men det gikk fort tilbake til total silent treatment. Lukter service av dette gitt! Ergo vet jeg ikke hvor langt det ble uten å måtte plotte det inn på kart (og det gidder jeg ikke bruke tid på), men ut fra tiden det tok, skulle det bli rett oppunder 3 mil. Godt nok med tunge bein, og når formen ikke er helt der den kanskje burde.

Det er en mystisk ting som ofte skjer med meg på lengre turer, etter ca én time går ofte pulsen veldig ned og beina blir lettere. Det vil si at jeg kan løpe fortere på lavere puls. Dette arter seg ikke som en Runner's high, det føles annerledes (bedre). Begynner nesten å tro at jeg er forutbestemt for lange distanser, siden kroppen ser ut til å først komme i gang etter én times løping.

Påskeuka skal brukes til variert trening. I tillegg skal jeg også blant annet på skikkelig bygdefest lang inni skauen på Toten - håper jeg ikke blir lynsjet om noen oppdager at jeg drikker Munkholm. Oppladning til Fredrikstadløpet er viktigere enn fyll og fanteri, skjønn det den som vil...
Apropos sko; i uka som kommer skal jeg også en tur innom Löplabbet og plukke ut nye maratonsko. Må prøve en annen modell enn det jeg løp med forrige gang, forhåpentligvis blir det ikke skovalget som feller meg 5. juni (men skal nok greie å hoste opp en annen unnskyldning hvis det ikke går som jeg ønsker).

Langtur med OSI og bare timer igjen til påskeferie!

Gleder meg fryktelig til over en uke fri nå. Det skulle vel ikke komme som en bombe på noen at jeg skal bruke all denne herlige fritiden til å løpe. Tross at det ikke er spådd bra vær, gleder jeg meg masse til å løpe ute - i Oslo, på asfalten. Noen vil kanskje si at jeg har sære lyster, som nordmann skulle man jo ha en medfødt indre trang til å flykte rett til fjells med ski på beina og kvikklunsj og appelsiner i sekken så fort noen nevner kyllinger, egg og påske, men ikke denne dama! Nå er jeg ferdig med vinteren, la våren komme! Skia står fortsatt i gangen, men så fort jeg får sparket meg i gang, skal jeg antikliserifisere dem og sette dem ned i boden. Gleder meg ikke til å rense bort ørten lag med gammelt klister befengt med en halv skog, så det kan godt hende de blir stående der til spott og spe en stund.

Det jeg må passe på nå i påsken er å ikke overdrive løpingen, til en forandring (tidsnød bruker å holde meg i nakkeskinnet ellers). Sesongstart i Fredrikstad er jo rett over påske, og da må jeg ha friske bein og overskudd. Fort gjort å løpe på seg en masse vondter i all våryrheten.

Gårsdagens trening ga meg også klar beskjed om mine begrensninger. Jeg har så vidt begynt å trene med OSI, og i treningsprogrammet står det at det er langturer på onsdager. Jaja, ikke like gøy å trene alene hele tiden, jeg gir det et forsøk. Etter over 10 timer på jobb, stiller jeg klar til dyst på Idrettsbygningen kl. 18.00. Ser raskt at det er mange færre til stede enn det bruker å være på intervalltreningene, og at det kun er menn - og at disse i tillegg ser j.. spreke ut. Oh no! Til slutt dukker det også opp en av mitt eget kjønn, men husker fra intervalløktene at det er en jeg ikke bruker å greie å henge særlig lenge på. Bange anelser nå.
Før vi drar av gårde spør jeg forsiktig hva slags fart de bruker å kjøre langturene i, og får først tilbake at de bruker å ligge i 5'er-fart (12 km/t), men dette blir korrigert til at de bruker å ligge mellom 5 og 6.  I tillegg er det en som skyter inn at de hadde ligget i 6'er-fart på lørdagens langtur. Vel, først ble jeg veldig redd, men da jeg hørte det, ble jeg beroliget igjen.
6'er-fart er sånn ca. det jeg bruker å ligge på i gjennomsnitt i hvis jeg løper ute i kupert terreng og skal holde pulsen i riktig sone. Kan holde høyere fart inne på Bislett og på mølle. 5'er-fart er maratonfart for meg, og da går pulsen vel høyt. Er trening det også, men rolig langkjøring kan det definitivt ikke defineres som.

Vel, vi satte nå i gang, og den eneste gangen på turen vi var i nærheten av 6'er-fart var i de bratteste oppoverbakkene. Auda! Jeg var med hele veien, men etter hvert som tiden gikk og pulsen gikk opp, begynte treningen mer og mer å likne på en hurtig langtur for min del enn en rolig økt. Jepp, da har jeg prøvd det, og tror jeg skal holde meg til intervalløktene framover til formen eventuelt når nivåer jeg definitivt ikke innehar nå. En skikkelig treningsøkt ble det, men ikke helt den jeg hadde tenkt.
I dag var planen egentlig å være med på intervalltrening inne på Bislett, men siden treningen i går ble såpass hard, valgte jeg å innse mine egne begrensninger og ta en rolig økt på egenhånd i stedet. Får ta det igjen på Bislett på egenhånd i helga i stedet.

Dagens lærdom: finn noen på ditt eget nivå å leke med.

I morgen skal jeg ta en styrkeøkt før jobb. Etter jobb skal jeg rett på én times idrettsmassasje. Fin start på påsken, og etter det bør jeg vel være klar for mange, mange kilometer i joggesko.

Velkommen til nytt medlem i Futt'n Fart Running Team!

Det er med stor glede jeg kan meddele at det har kommet til et nytt medlem på utøversiden i teamet, en aspirerende skiløper til og med. Men her i Futt’n Fart har vi en åpen holdning til alle andre kondisjonsgrener. Så til deg, Karianne; gratulerer med avgjørelsen og velkommen inn i min verden som består av mye svette, litt smerte og en gang i blant blodsmak i kjeften – men også beruselse i form av endorfiner og mestringsfølelse. Foreløpig har du kun plass i trimklassen, men det er åpning for opptak på elitelaget på sikt.

Vi har nå virkelig blitt et familieteam (les: 3 søstre). En stykk nevø må vel også få innpass etter hvert. Foreløpig kun som aspirant, men kanskje plass på juniorlaget neste sesong? Ut fra siste rapport må teamet da utvides til også å inkludere skiskyting. Hvor skal dette ende?

Stakkars Rannveig (Futt), føler vel presset nå på å komme seg ut av crewet og inn blant utøverne, eller? Jaja, det er i min bok alltid plass til noen som vil stå på sidelinjen med en Marlboro light i munnviken og lange gelé, vann og sportsdrikke – som sagt; Futt'n Fart skal alltid være en en åpen og inkluderende forening.

Et fulltallig FFRT klare for 2010:

Følgende har skjedd: min tre år yngre søster Karianne har lest noen av mine blogginnlegg og blitt inspirert. Jeg regner med at det er disse to det dreier seg om:
Tar du utfordringen - bli en løper du også?
og
Nyttårsslanking - fungerer det?

Planen er som følger:

• Neste år (2011) – gå Halvbirken
• Året etter (2012) – gå hele Birken
• Underveis i dette (2010+) – legge om kosthold /livsstil/slutte å røyke

Ikke småtteri akkurat det er snakk om, men jeg har gjort dette selv og vet at det er gjennomførbart, bare man vil det nok. Og gjett om vi skal ha det gøy på veien!
Nå har jeg outet deg til potensielt hele verden, ikke lett å gå tilbake på det du har sagt nå…

Jeg er utrolig stolt, glad, kry m.m. over at jeg har inspirert deg til en slik avgjørelse. At det jeg har fått til kan få andre til å tenke at ”kan hun, så kan jammen jeg også”, det er bare så utrolig gøy! I sin tid fant jeg også inspirasjon i nærmeste familie, men det var med motsatt fortegn, jeg så hvordan det kunne gå hvis jeg ikke tok tak i livvstilen. Mye bedre å bli inspirert på en positiv måte enn skremt til endring, spør du meg.

Uansett, jeg lover å heie deg fram på den kronglete veien du nå har foran deg. Hvis du går inn i dette med en tanke om at det skal bli lett og morsomt, så kan jeg love deg at det er akkurat sånn det kommer til å bli. Det stemmer det de sier om selvoppfyllende profetier. Jeg heier faktisk så mye at hvis det passer med min egen sesongplan neste år, og du ikke nekter med det, så går jeg turen med deg over fjellet!

Masse lykke til, og det samme gjelder alle andre som måtte gå med samme tanker!
Det finnes ingen grenser foruten dem du lager for deg selv, så slutt med det!

Uke 11: Bakkeintervaller, mer klisterklin og "æljsafari"

Den siste uka har jeg igjen blitt holdt noe tilbake av en liten forkjølelse som aldri slår helt ut, men har stort sett trent som vanlig likevel. Dette har vært fast takst mye av vinterhalvåret egentlig. Jeg har stadig kjent at jeg har noen symptomer på forkjølelse, men det slår aldri helt ut. Vet ikke om dette er bra eller dårlig, men tror immunforsvaret er bedre enn det var en periode (da jeg begynte å løpe; 7-8 kraftige forkjølelser rett etter hverandre). Uansett, alle øktene denne uka har vært plaget av litt tung, raspende pust, forhøyet puls og mye snørr (!).
På mandag tok jeg sykkelen ut av boden igjen. Min gode, gamle, arvede DBS Finse - hvor alt, til og med skjermene, er utført i stål. Veldig, veldig glad for at jeg kan sykle på jobb igjen. Sparer masse tid på det, pluss at det er bonustrening; to ting på en gang altså.

Slik har uka forløpt:
Mandag: Bakkeintervaller med OSI - 8 ganger opp Nordbergveien. Det var veldig hardt, men faktisk også gøy og ikke minst veldig bra trening. Jeg sto på og gjennomførte etter planen, men det kjentes ut som jeg kunne behøve en hamstringstransplantasjon da jeg var ferdig. Hadde økta i kroppen flere dager etterpå.  Veldig fornøyd med å begynt i klubb!

Tirsdag: En ganske tung styrkeøkt på morgenen før jobb (det er jo da jeg helst trener). Kjente godt at jeg hadde kjørt hardt kvelden før. Har slitt med å sitte rolig i dagene etterpå; ømme hamstrings skriker etter blodgjennomstrømming og har gitt ganske klar beskjed når de ikke får det. Ikke akkurat riktig tidspunkt å skulle sitte bom stille i to dager på kurs altså. Men det gjorde jeg.

Onsdag: Etter en natt på Bristol, tidlig ferdig på kurs og magen full av smaskens lunsjbuffet, la jeg inn en skitur i treningsprogrammet. Dro hjem med kofferten, la på et strøk universalklister over alle de forrige lagene (og en haug med granbar og annet bøss som har festet seg i alle lagene med klister). Hadde ikke tid til å rense skiene og starte på nytt, det får bli en annen gang (isklister er innkjøpt, men ikke brukt). Ble godt og vel et par mil inn fra Kjelsås på vanskelig føre; altfor glatt noen steder og ski som bare lugget andre steder. Var stille i løypene med unntak av rundt Kjelsås hvor jeg nok en gang havnet midt oppe i et skirenn, mange skikkelig slitne karer i løypa der på slutten - jeg gikk ikke så mye saktere enn flere av dem, selv om jeg bare var på tusletur...

Torsdag: Siden det nå ert bart på fortauene igjen, kjørte jeg min faste morgenrunde for første gang denne våren. Blir vel mange sånne førster i tiden framover. Ruta er på ca. 11 km og går på Ring 2 østfra ned til Bygdøylokket, Drammensveien mot Sentrum, Parkveien til Bislett, Waldemar Thranes gate og Sannergata bort til Dælenenga og Ring 2 hjem. Fra mitt ståsted en perfekt morgenrunde, ganske lettløpt. Det er litt trafikk, men rushet kommer ikke skikkelig i gang før jeg er nesten hjemme igjen (morgenfugl).
Tipper denne runden skal bli løpt en del ganger i året som kommer.

Fredag: Styrkeøkt på morgenen, ikke så tøff som tirsdagens.

Lørdag: Halvmaraton (nesten) og "æljsafari" i Maridalen. Forrige sesong løp jeg veldig mye Maridalen, og siden det nå er bart, var det på tide å starte opp igjen. Var i Maridalen jeg ble skadet før jul, men jeg har overhodet ikke tenkt å gi opp området for det. Kjørte en runde som for meg nå må karakteriseres å være en klassiker; starter fra Brekkekrysset, løper Maridalsveien til Skar og tar gamleveien tilbake til Hammern og løper helt hjem via Bjølsen. Det blir sånn ca. et par mil.
Tror det blir mange Maridalen halvmaraton i månedene som kommer. Runden kan varieres nesten i det uendelige; det er mulig å starte fra Kjelsås, løpe stier og skogsbilveier osv. osv. Har blitt ganske godt kjent, og mer kjent skal jeg bli - deilig å komme i gang igjen med uteløpingen.
Så var det æljsafarien, da. Vel, da jeg løp fra Brekkekrysset så jeg et skilt hvor det sto: "Ekstremt stor elgfare". Javel?! Jeg har tross alt vokst opp i en kommune som ønsket å ha elg i kommunevåpenet sitt, men fikk avslag fordi det var så innmari mange andre kommuner i området som også ville det (så da ble det kniver i stedet!!). Derfor har jeg sett elg før, og er ikke redd, snarere veldig fascinert av dette merkelige dyret. Uansett, et par kilometer inn står det et par eldre damer parkert på motsatt side og de roper noe til meg, så jeg slår av musikken for å høre. De påstår at det står tre elger oppi skogkanten, men jeg kunne for mitt bare liv ikke se dem, og så heller ikke noen fler på turen. Skuffa! Vel, kanskje neste gang... Men jeg så spor etter dem flere steder, fattig trøst - men dog. Målet er nå å få skutt en med kameraet mitt og få lagt det ut her som bevis.
På vei ned igjen møtte jeg mine nye klubbvenner i OSI ute på fellestrening. Jeg blir kanskje med neste gang, men er glad i å starte tidlig, selv i helga.

Søndag: Forsøk på hurtig langkjøring inne på Bislett, men var ute av form (sliten, forkjølet, umotivert). Jeg holdt derfor ikke intensiteten oppe så lenge som jeg hadde tenkt.Siden Espen (Mosjonisten) tilfeldigvis også var der, hang jeg meg på ham i stedet og ble med på noen rolige runder rundt. Mye hyggeligere det enn å slite alene med tung pust, høy puls og såre muskler.
Etterpå dro jeg hjem, pakket og satte meg på et fly til et sted som ligger nord for polarsirkelen, nylig har fått både politi- og veterinærutdanning, er kjent for voldsomme havstrømmer og har flymuseum. Svar kommer i neste blogginnlegg. Nystekt vaffel utloves til første riktige svar.
Dette var min 12. natt på hotell på 3 uker, og nå holder det jammen for en stund...

Planen videre er at jeg skal ta en siste skitur i uka som kommer, og så setter jeg skiene ned i boden, dessverre. Har likt å gå på ski i vinter, men kan styre min begeistring for føret som er nå.
Det er snart påske og det er snart sesongstart (Fredrikstadløpet 11. april). I påsken er planen å få løpt en god del mil og samtidig få litt sårt tiltrengt hvile og restitusjon. Det siste har det blitt for lite av om dagen, og jeg kjenner at jeg er sliten. Blir ingen fremgang i formen når jeg aldri får hvile. Er spent på sesongen som kommer, men prøver å minne meg på at dette er for gøy! Har bare så innmari lyst på pers og ny startgruppe i Stockholm marathon.

I påsken skal jeg også forsøke å få til en skikkelig lang, langtur - og med det mener jeg en tur på mer enn tre mil. Siden jeg ble skadet i fjor sommer, ble det for få sånne før maratondebuten i fjor. Aller helst vil jeg få til fem før Stockholm, men det er ikke sikkert jeg rekker det. Vil helst ikke løpe alle på asfalt, best på litt mykere underlag i marka, men det er ikke sikkert det er bart der før langt uti mai. Hvis jeg får på plass én i påsken har jeg unnagjort to denne våren, og har bare tre igjen.

Klisterføre, glatte løyper og treningsuke i Rune Larssons ånd

Om det siste først; det har vært en veldig travel uke, med reising og mange netter på hotell. Blant annet har jeg tilbrakt et par døgn på Moldes svar på Burj Al Arab. Ikke like glorete luksuriøst, kanskje - men ekstremt fin utsikt ut mot havet, Romsdalsalpene og "Røkkeløkka".

 Kroppen har vært sliten etter Portugal, og forkjølelsesviruset jeg har kjent på lenge (også i Portugal) har slått ut - men er fortsatt oppreist. Så i uka som har gått har jeg egentlig bare tatt treningen på sparket/lysten - slik som min nye helt Rune Larsson.
Hans filosofi er at man skal trene akkurat så lenge at man har lengter til neste trening, og i hans tilfelle kan det godt være en løpeøkt som varer i dagesvis. Må innrømme at jeg nok ikke helt greier å leve opp til dette, men helga har i hvertfall vært i hans ånd. I uka har jeg, i tillegg til to fulle hviledager (sjelden vare), trent et par skikkelige styrkeøkter, restituert og løpt bare litt (og rolig). Når helga kom hadde jeg bare lyst til å komme meg ut, så da fulgte jeg lysten; lang skitur både lørdag og søndag.

Været har vært ganske fint, og sola tar veldig godt nå, både på løypene og på nesa. Føret har vært veldig skarpt, fryktelig glatt noen steder, så skiturene har vært noen skikkelige glipptaksorgier. Tror jeg har tatt 20 ganger så mange glipptak denne helga som hele denne sesongen fram til dette. Men det har gått bra. Armene har også fått ekstra mye trening av det glatte føret.

Klister er ikke noe jeg er så kjent med, og isklister hadde jeg ikke - så det var det smøremeldingen anbefalte. Jeg hadde universalklister på boks, så det fikk det bli, og det har fungert sånn noenlunde. Når det kommer til skismøring har jeg en skikkelig forkjærlighet for ting det står universal på, så det er som gjerne blir innkjøpt. Om klister er det mye å si, jeg har nå klister på golvet i gangen, på hendene, klærne etc. etc. Det er noe skikkelig klin, men det vet vel de fleste som har prøvd det...

Turene mine har stort sett gått på mine vanlige steder. Da jeg ankom Sinober lørdag morgen litt etter klokka 10, hadde de akkurat tatt kanelbollene ut av ovnen. Snakk om timing, og etter den var jeg fint i stand til å gå et par timer til. Det har vært uvanlig stille i løypene denne helga, tross det fine været. Deilig for oss som var ute. Det skiinteresserte Oslo har tydeligvis vært i Holmenkollen denne helga.

Neste uke blir det nye hotellovernattinger, men jeg håper likevel å få til en ganske normal treningsuke likevel. Det er nå under én måned igjen til sesongstart, dvs. Fredrikstadløpet, og jeg føler meg som vanlig ikke klar. Bare tiden og veien, så nå må kvalitetsøktene på plass (ut med Rune Larsson altså, men til sommeren tas hans prinsipper inn i varmen igjen)...

Oppsummering av Training Camp, Monte Gordo (del 2)

Masse filmer fra denne turen finnes på nettsidene til svenske Runner’s world – klikk og se

Alle inntrykkene fra forrige uke har nå begynt å synke inn, men jeg vet knapt hvor jeg skal begynne for å oppsummere.
Alt som er skrevet videre i dette innlegget, må anses å være ren reklame for Springtime Travel – jeg er kjempefornøyd med alt i opplegget deres, utrolig velorganisert og skikkelig valuta for pengene. Det eneste jeg har å utsette er at det gikk så altfor fort, og at jeg ikke rakk å gjøre alt jeg ville. To uker til neste år kanskje?

Været kunne ingen gjøre noe med, men det var fint når det virkelig behøvdes. Min hudfarge er likevel uforandret fra før avreise. Nå skal det sies at jeg er ekstremnorsk, og blir sjelden annet enn brent. De gangene det var sol var det derfor på med solfaktor 30-50 (jeg tuller ikke!), og selv da kan jeg bli brent – men lite fare denne gangen… Uansett, da jeg reiste fra Oslo var det verste snøværet, så det var absurd å løpe på stranda i korte bukser og t-skjorte bare noen timer etter.

Det eneste jeg kan komme på som var bra med å komme hjem, er at jeg igjen kan snakke helt fritt på norsk (og til og med totendialekt), og folk forstår hva jeg sier. Er like fascinerende hver gang at svenskene skjønner så lite norsk, når en selv skjønner alt hva de sier. Skavlaneffekten på svenskenes norskkunnskaper har tydeligvis uteblitt! Har snakket svorsk så det holder ei uke, og har vært en levende norsk-svensk ordbok (imponert over mitt eget svenske ordforråd).

Begynner nå også endelig å få kontroll på klesvasken igjen. Tok med alt jeg hadde av treningsklær, og det fikk jeg bruk for. Slik blir det når trening 3 ganger om dagen er normalen. I tillegg ble det shopping i Runners Store i kjeller’n på hotellet; bra rabatter og svenske priser fristet i overkant. Ikke merket jeg det heller, for giro kommer i posten (den kan godt bli borte på veien).
Jeg hadde med meg 3 par løpesko, men kunne godt hatt med flere. Løpesko skal jo egentlig hvile en dag før man bruker dem igjen – sånn ble det ikke denne uka.

Det er særlig to av treningsøktene jeg vil huske i etterkant; baneintervallene med Lisa Blommé og Bergspasset.
Baneintervallene (onsdag): Det var bebudet en intevalløkt på tirsdag, men den sto jeg over, for å spare meg til intervallene på 400-metersbane på onsdag. Men utenom det var det lite sparing på kreftene, selv om jeg i forrige blogginnlegg la inn tirsdag som en hviledag…
Onsdag opprant med det verste været; frisk bris og monsunregn. På oppvarmingen bort til friidrettsbanen (vi løp vel 3 km gjennom skogen) kom det en dusj druknet oss totalt på ca. 2 sekunder. Ganske greit egentlig, når man ikke kan bli våtere er det egntlig ikke så  mye mer å gjøre – da kan man egentlig bare fortsette å løpe, og kaldt var det jo ikke. I nabobyen Villa Real ligger det et helt nytt idrettskompleks med friidrettsanlegg, svømmehall og tennisbaner m.m. Mange landslag i diverse idretter som kommer hit og trener, så hvem vet hvilke berømtheter jeg har løpt på samme tartandekke som nå.
Før vi startet intervalløkta, kjørte Lisa Blommé såkalt ”löpskolning” med oss; masse teknikkøvelser som blant annet inkluderte øvelser som krever koordinasjon og en viss rytmesans. Gikk veldig bra for egen del, dessverre var ikke det symptomatisk for hvordan resten av økta skulle gå.
Siden planen var å løpe kortintervaller, og jeg på forhånd hadde hørt at flere skulle løpe tusinger, gikk jeg for det siste. Nå viste det seg at det kun var én til som skulle løpe lengre, men jeg satte nå i gang likevel. Skjønte nesten med en gang at dette var overhodet ikke var dagen… For å opprettholde motivasjonen og greie å gjennomføre en hel økt, lot jeg det være med en 1000-meter og hoppet over på intervaller med de andre (200-400-300 ganger 4). Da gikk det en del bedre, jeg slet noe fryktelig selv om både fart og puls lå laaangt under normalen, men hang godt med i gruppen. Morsomt når man ikke blir fraløpt, men heller løper fra på en sånn økt – konkurranseinstinkt osv…
Lisa Blommé løp ved siden av og ga råd på en av intervallene og da greide jeg å tyne enda litt mer saft ut av beina. Har slitt med forkjølelsestendenser hele uka, og etter at jeg kom hjem, uten at det har slått helt ut, men merker at alt ikke stemmer helt på harde økter.
Uværet kom også tilbake for fullt under intervalløkta, banen var allerede våt og tung, men vannet rant plutselig ned i strie strømmer og det kom noen vindkast som gjorde at jeg sto helt stille.
Likevel, tross alle negative ting jeg har liret ut av meg, det var gøy. Kanskje ikke topp kvalitet treningsmessig sett, men en flott opplevelse – motiverende!

Bergpasset (torsdag): Om denne dagen er det mye å si, det var en stor opplevelse. Vi startet i den lille idylliske byen Odeleite. Oppe i åsene var det grønt og vakkert, og appelsintrærne bugnet av moden brukt. Naturen var fantastisk, frodig og bakkene tøffe. Det hadde regnet mye i det siste så det var mye vann i veien, på to steder måtte vi vasse over stritt vann. Hørte i etterkant at mange hadde tatt av seg sko og strømper, men det er for pyser. Tøffe nordmenn hopper uti med sko og alt og løper videre. Jeg løp 44 km denne dagen med blaute bein, og det gikk bra. Har erfaring med det fra langturer i skogen tidligere at det ikke er noe problem, så lenge temperaturen i lufta er bra. Senhøstes var det ikke like kult.

Det siste jeg hørte da jeg la ut fra Odeleite på den første 14 km-runden var ellevill hundeglam, og det samme møtte meg da jeg løp gjennom byen på vei tilbake – og sånn ble det også resten av turen. For det første, det virket å være flere hunder enn mennesker i dette området. For det andre, de opplever sjelden mye spennende, for de går fullstendig bananas når noen løper forbi. Fikk hilst på noen som var helt ellevilt glade, noen som ble med på løpet en stund og noen som var så sinte at de omtrent gikk ut av sitt gode skinn. Godt jeg overhodet ikke er redd hunder. Det absolutt sinteste vesenet jeg møtte måtte jeg også erte opp litt ekstra, bare fordi det var gøy… Var en ellevill gjeng der oppe på takterrassen, de lokale bøllefrøene (se bildet under).

De 30 kilometrene hjem fra Odeleite gikk på øde veier (knapt en bil) og gjennom søvnige landsbyer hvor det bare bodde gamle folk (hvor er de andre generasjonene?).
Vi traff absloutt alle husdyr som finnes, hunder har jeg allerede nevnt, ellers var det høner midt i veien ett sted, en geiteflokk gikk over veien foran oss et annet - katter, kyr, hester, sauer og ender var også å se (og høre).

Bedre og mer dreven guide på en slik langtur enn Rune Larsson skal man lete lenge etter. Dessverre fikk jeg snakket lite med ham, siden jeg stort sett ble liggende i front på gruppen (fordi jeg er så superduperkjapp og lett til beins…), mens han alltid la seg med de som bakerste.
Rune Larsson tar også pausene alvorlig; på første stopp gjorde han en Medoc (drakk et glass rødvin) og på andre stopp i Monte Francisco ble det en øl (herlig holdning!).
Larsson mente det skulle være en ære å bli avbildet på min blogg, så her kommer et blinkskudd fra ”fikan” i Monte Francisco.

En ting er sikkert etter denne turen; til sommeren skal jeg ta 5-mila – satser på å gjøre det på en langtur i Nordmarka el. Vi får se hva som dukker opp av muligheter – nå har jeg i hvertfall et mål for sommeren.

 Jeg må også berømme noen av de jeg løp med for store bragder denne dagen. Lina, som aldri hadde løpt lenger enn en halvmara – drøyt å øke direkte til 45 km på en dag! Utrolig bra løpt. Og Carina og alle de andre som løp 5 mil på tirsdag og samme tur som meg eller lenger på torsdag (*puh*).
Jeg kjente det godt på fredag selv jeg, hadde ikke orket en ny sånn tur med en gang. Men distanse kan man jo vende seg til.

 Har jeg lært noe på turen?

• Jeg må nå kunne kalle meg en skikkelig løper, for jeg har funnet ut at jeg intenst misliker å bruke mengdetreningssko. Det siste paret jeg kjøpte, har jeg nesten ikke brukt, fordi jeg synes det er så lite gøy å løpe i dem. Føler likevel innimellom at jeg må, siden de var så dyre. Nei, fra nå er det bare lettvektere som kommer i hus, så får det bære eller briste…
• All trening er gøy på treningsleir, også det som er kjedelig ellers.
• Saltrening er gøy, hvorfor gjør jeg aldri det? Må forsøke å få tid til litt av det i framtiden. Yoga må også inn i programmet en gang i blant, nyttig for en stiv løperkropp. Var flere enn meg som fikk smaken på det på turen.
• Selv om mange jeg kjenner synes jeg trener som en gal, vil jeg selv påstå, særlig etter denne turen, at jeg trener forholdsvis fornuftig. Jeg oppdaget på morgenturene og de felles løpeøktene under overskriften distanse at det er ganske mange som ikke har skjønt det med lavintensiv trening. Fullt øs og høy puls/kraftig pust (eller flås, som det heter på svensk) hver eneste gang. Da er det ikke rart om du er helt utbrent allerede tredje dagen. Man trenger heller ikke løpe først hele tiden, lytt til kroppen. Observerte individer som var nær hjerteinfarkt på flere løpeturer. Skal ikke si at jeg er like flink med å holde pulsen nede selv støtt, men litt bevissthet rundt det har jeg i hvertfall. Greit å ha krefter til å kunne kline til når det virkelig gjelder.

Til slutt vil jeg hilse til alle mine nye bekjentskaper, noen av dere har jeg allerede nevnt. Til min romkompis Julia; håper du har en fin uke 2 på Training Camp, og at du ikke har fått en gammel dansk ”stavgångstant” å dele rom med videre? Tror jeg falt langt utenfor den kategorien i hvertfall, mener det går litt fortere i svingene her i gården.
Gleder meg til å se mange av dere igjen på Stockholm marathon og på Training Camp til neste år!

En uke i Utopia – treningsleir på Algarvekysten

Lørdag 27. februar var endelig tiden inne for fjorårets julegave til meg selv; treningsleir med Springtime Travel i samarbeid med svenske Runner’s World i Monte Gordo, Portugal (Algarvekysten).
173 svensker og 3 nordbaggar! Hvor var dere andre?

Til mine nye svenske venner som skulle komme til å lese dette, nå har jeg forsvensket språket mitt lenge nok, bloggen min får dere ikke... Her er ordbok hvis det skulle bli for vanskelig. ;-)

Slik forløp uka treningsmessig (har hatt en meny av aktiviteter å velge mellom):

Lørdag 27. februar:
Ingen trening, flyet var forsinket til Faro, så vi rakk ikke den oppsatte løpetreningen på ettermiddagen.

Søndag 28. februar:
07.30: Felles løpetur på stranden (i soloppgangen…), ca. 6 km.
10.15: Cirkelfys – styrkesirkel i sal.
14.00: Forelesning om pulstrening (representant fra Polar).
16.30: Felles løpeøkt – fartlek/teknikk (jeg endte i den nest raskeste gruppen, veldig fornøyd med det, god kvalitetsøkt).
21.00: Over og ut...

Mandag 1. mars:
07.30: Yoga - mitt aller første møte med dette, men synes jeg kunne gå med hevet hode ut av salen etterpå. Særlig etter at jeg fikk høre fra mer erfarne yogautøvere at det vi hadde måttet gjøre var poweryoga av den mer avanserte typen.
10.15: Crossfit på stranden (barbeint i sanden; herlig, herlig, herlig).
12.00: Lunsj i nærmeste by, Villa Real St. Antonio – vel 6 km gange frem og tilbake fra hotellet.
16.30: Felles løpeøkt – rolig langtur, vel 9 km.
20.30: Forelesning med Pasi Salonen (svensk triathlet).
21.00: Trøtt som ei strømpe, over og ut…

Tirsdag 2. mars (hviledag?):
07.30: Felles løpeøkt på stranden, ca. 6 km.
11.00: Egeninitiert svømmeøkt i svømmehallen i Villa Real – 6 km gange frem og tilbake (veldig bra for ekstremt såre muskler…).
16.00: Egeninitiert løpeøkt (rolig langtur) med Cecilie, en av de andre nordmennene (for å spare oss til baneintervall på onsdag). Inne i skogen møtte vi en kar som sa hei til oss, og etter to sekunders betenkningtid fant vi ut at det var John Henry Strupstad som vant fjorårets Oslo maraton. Var for øvrig mye nordmenn å treffe i området, av typen satsende friidrettsutøver.
21.30: Sloknet som et lys, igjen..

Onsdag 3. mars:
07.30: Yoga (såre og stive muskler; au, au, au!).
14.00: Løpeteknikk/-øvelser og baneintervall (4 ganger 200-400-300) med Lisa Blommé. Min egen plan var å kjøre tusinger. Men det var ingen sjanse skjønte jeg etter én, så jeg hoppet over på intervallene med de andre. Forferdelig dag, lå ca. 15 pulsslag under det jeg bruker på kortere intervaller, likevel føltes det helt for jævlig. Dessuten monsunregn og frisk bris, men likevel gøy… Lisa Blommé peppet meg 200 meter på en av intervallene og det hjalp på, ikke akkurat hardt for henne så klart.
16.00: Restitusjon på spinningssykkel.
20.30: Forelesning med Rune Larsson – for en type!
23.00: Zzzzzzzzz

Torsdag 4. mars:

09.00: Avreise Bergspasset. Jeg startet med 14 km, kjørte først rolig, men det gikk hardt i bakkene etter hvert og fikk kjørt pulsen godt opp. Føltes bra! Ikke løpt en motbakke siden 4. desember 2009, og her var det mange av dem, uvant for beina.

Deretter: løp hjem med Rune Larsson (svensk ultraløpsguru). Til sammen skulle det bli ca. 44 km denne dagen. *Puh*
Dette er det lengste jeg har løpt på en dag, mer enn en maraton… Fornøyd og sårbeint!
Var utrolig pigg de siste 15 km, pulsen gikk ned og farta opp. Men så kom sulten og rev i tarmene, pluss vannblemmer under beina som begynte å plage meg. Mistet også litt motivasjon av at vi så hotellet lenge, men løp i alle andre retninger enn mot det. 200 meter fra mål løp jeg inn i en butikk og rullet meg i sjokoladehylla m.m. Kom ut med nye rart derfra for å si det sånn… Målgang med cola i den ene hånda, banan i kjeften og stor handlepose i den andre hånda.
20.30: Paneldebatt med Runner’s world: Lisa Blommé, Pasi Salonen, Rune Larsson, Claes Runheim og Erik Petersson.
22.30: Bok og snacks på senga; lese, tygge, tygge, tygge, zzzzzzzzzzz........

Fredag 5. mars:
Planen var crossfit kl. 09.00, men jeg var slettes ikke fit i beina til det - var fornuftig og sto over.
10.30: Egeninitiert restitusjonsøkt på spinningsykkel.
11.30: Pricka Tiden – vel 5 km løping i selvvalgt fart. Tiden måtte vi angi på forhånd, og alle måtte betale 1 euro for å være med. Den som kom nærmest tiden man hadde angitt, vant alle pengene. Jeg hadde skrevet opp 30.01, noe annet var litt mye å forlange med så mange km i beina. Jeg kom inn på 29.16, altså 45 sekunder for fort. Hadde fotopauser underveis og mistet helt oversikt over fart, pust osv. Veldig fornøyd med i det hele tatt å klare å løpe 5 km etter torsdagen.
15.00: Core (med ball) – alle beinøvelsene gikk så der, men følte meg en del kvikkere og mykere da jeg gikk ut etterpå.
19.30: Felles avslutningsmiddag, og jeg drakk alkohol for første gang siden nyttårsaften (crazy!)
23.30: Zzzzzzzz (jada, skikkelig partydronning)

Lørdag 6. mars:
07.30: Yoga – Sofia var heldigvis litt snillere med oss enn hun hadde vært dagene før. Hjalp på en stiv kropp.
10.30: Egeninitiert løpeøkt i skogen og på stranden i Monte Gordo, et siste farvel til barmark på en stund. Beina var ekstremt tunge, så det ble med 8,5 km. Økta startet faktisk med at jeg tryna ned trappa på hotellet, bra start!
14.45: Avreise flyplassen, Faro *sukk* Svenskene skulle ut på sin siste organiserte økt da vi dro, men det var et helvetes uvær, så jeg var faktisk ikke misunnelig.
01.00: Altfor sent i seng, sovnet før hodet traff puta!

Søndag 7. mars:
Tilbake i Oslo, og for et fantastisk skivær dagen opprant med… Dermed –
10.30: Skitur fra Kjelsås via Skillingsdalen til Sinober. Via Movatn tilbake. Vel 2 mil. Gikk bra, var veldig, veldig ustø, men herlig avslastning for slitne, slitne legger.

Uka kort, kort oppsummert:
- Mellom 11 og 12 mil løpt, 2-3 treningsøkter om dagen, uendelig antall kcal brent (og spist – så mye at det grenser til pinlig), ørten liter CO2 pustet ut (burde vært påbudt med kjøp av klimakvoter på slike opphold). Antall såre muskler? Ca alle… Men også mye tid til hvile, hyggelige samtaler, lange frokoster, lunsjer og middager – i det hele tatt, mye kos.
Antall kroner brukt i Running Store? Uff… Overvekt på flyet? Antall kg vil forbli en hemmelighet, men jeg måtte betale begge veier!

Uka som gikk; kroppslige anstrengelser, mental hvile.
Uka som kommer; mentalt hektisk, kroppslige hvile.
Summa summarum, superkompenasjon?

Skal skrive et lengre innlegg om alle inntrykkene jeg har fått på turen med masse, masse bilder så fort jeg får tid i uka som kommer. Stay tuned!