Den siste uka har det stort sett bare vært jobb, jobb, jobb! Det er ofte ikke lett å kombinere en jobb som krever mye tid og krefter med et forholdsvis omfattende treningsprogram. Tiden etter Oslo maraton har vært ganske så stri og det har gått ut over treningen, bare den siste uka har flere planlagte økter måttet utgå fordi jeg ikke har fått tiden til å strekke til - man må jo sove innimellom også.
Ikke meningen å syte, det er jo selvvalgt dette her. Men ja, til tider misunner jeg toppidrettsutøverne. De lever nok under et helt annet press en jeg gjør, sånn idrettsmessig er det jo bare jeg som har noen forventninger til mine prestasjoner (men de forventningene, skal jeg nok innrømme, er til gjengjeld ganske høye). Men jeg tror de får mer hvile enn meg - her i huset slites ikke sofaen mye. Hvis jeg ikke er på jobb eller trener, går tiden unna til praktiske gjøremål eller jeg er ute på noe. Merker jeg er sliten nå, og tror egentlig at manglende restitusjon kan være grunnen til at det har gått så trått med fremgangen de siste månedene. Jeg merker nok også at mentalt stress har påvirkning på fysisk prestasjon.
Ergo, jeg må finne en bedre balanse mellom alle de forskjellige delene av livet mitt - slik at jeg kan få den delen som jeg virkelig lever for til å fungere skikkelig. Jeg jobber for å leve, jeg lever ikke for å jobbe - det er i hvertfall sikkert.
For en toppidrettsutøver er det sikkert ikke sånn, lucky bastards! Ikke skjønner jeg heller hvordan mosjonister som trener like mye eller kanskje enda mer enn meg, greier å balansere jobb, partner og barn - eller greier det egentlig det? Må ha en forståelsesfull partner i hvertfall som er villig til å ta mye ansvar hjemme. Har på følelsen at det er flere kvinner som stiller opp for en mann i en sånn situasjon enn motsatt, men hva vet vel jeg?!
Uansett, fra neste uke ser det bedre ut, gleder meg til å få litt rutine og fart på treningsopplegget igjen. I morgen blir det skippertak med dobbeløkt, både løping og styrke. Deretter har Futt'n Fart Running Team tenkt å bytte ut Running med Party og tjuvstarte festmåneden desember. Det raserer sikkert søndagen rent treningsmessing, men skitt au - man lever bare én gang. Men håper det ikke blir så ille som i videoen som følger under - jeg vil helst ikke våkne opp inne i et garderobeskap innpakket i tape med noen raffe kaninører... Det er da du vet at det var fest i går! Rock hard, dance till you drop - fransk elektronika ruler og god helg!
Justice vs Simian - We are your friends!
fredag 27. november 2009
lørdag 21. november 2009
En lang natts ferd mot dag på Jessheim
I dag våknet jeg først litt før kl. 12, og de som kjenner meg godt lurer sikkert fælt på hvordan det kan ha seg? Nærliggende å tro at jeg har vært tøff på bar hele natta, og jeg føler meg også bakfull; skallebank og mage i fullt opprør - uten at jeg skal gå i nærmere detalj på det. Vet ikke om dagens tilstand skyldes nattens aktiviteter eller om det er noe annet, men det viser seg sikkert utover dagen.
Så hva har jeg da gjort i natt? Jo; jeg fikk jo et nært og kjært forhold til Jessheim søndagen som var, så da muligheten dukket opp til å få dra tilbake, slo jeg til. Fra litt før kl 22 i går kveld og i nærmere fire timer utover løp jeg rundt og rundt og rundt og rundt og rundt og rundt.... på Jessheim stadion, sammen med en gjeng knallharde ultraløpere. De fleste av dem hadde som mål å løpe rett i overkant av en maraton. Greide ikke å motivere meg til å fullføre det selv. Magen gjorde mer og mer opprør ut over natten, og det ble noen turer i garderoben, og vanskeligere og vanskeligere å komme i gang igjen etter hver gang. Nå bruker jeg også å være i seng kl. 22, ikke på startstreken på et maraton, så at jeg holdt meg i gang i nesten 4 timer får være bra nok denne gangen. Har litt å gå på enda hva angår mental løpestyrke målt mot disse karene.
Det ble vel i overkant av 3 mil på meg, men vet ikke nøyaktig, siden jeg greide å slå av klokka da jeg rotet med å slå på lyset på den, og jeg vet ikke hvor lenge jeg løp med den avslått. Uansett, ikke viktig - tiden i bevegelse som teller for meg. Har sjekket pulsen målt på klokka mi i dag, og ut fra den var det kjempekvalitet på økta - løp med veldig lav puls. Bruker ofte å ha problemer med å holde puls/fart nede på langturene mine. Beviset på at jeg har hatt en bra økt, har jeg fått via at jeg overhodet ikke kjenner det i muskler/ledd i dag. Var veldig støl etter en styrketrening på torsdag, og kjente det veldig godt i legger/hamstrings i natt (eksentrisk legg kan være en killer for leggene), men i dag er det som blåst bort. Kroppen er rar! Ørten runder på tartandekke var det som skulle til.
Ut over natten forsvant også skyene og det ble stjerneklart, ikke mange løpeturer jeg har hatt under stjernehimmel! I tillegg har jeg fått høre mange "røverhistorier" om ultrakonkurranser rundt i verden og om ultraløpetrening.
For den vanlige mann/kvinne i gata er det helt, helt sinnsykt at et menneske er i stand til å løpe konstant i 24 og helt opptil 48 timer i strekk osv - her setter bare fantasien grenser. Men når man først har begynt å teste sine egne fysiske og mentale grenser innen løping, og selv kjenner på sin egen kropps muligheter, forstår man mer og mer av dette - men det krever stor innsats, mentalt styrke og mye tålmodighet for å komme dit. Vi snakker maaaaaange timers trening, men denne typen løping er ikke bare for galninger - det må jeg bare avkrefte med en gang! Man må bare pushe seg selv litt til, litt til og litt til helt til man kommer dit.
Men hvis noen hadde sagt til meg for bare ett år siden, at jeg skulle bruke en novembernatt på å løpe på en bane sammen med en gjeng ultraløpere, hadde jeg nok sett ut som et spørsmålstegn. For ett år siden var ultra et ganske nytt begrep for meg. Helt utrolig hvordan ting, fokuset og livet generelt kan endre seg på forholdsvis kort tid.
Mitt eget mål som løper er å bli et forholdsvis kjapt "råskinn" på halv og hel maraton, 10 km vet jeg ikke om jeg noensinne får taket på, men har ikke gitt opp. Men det må en del lange langturer til, så hvis jeg får muligheten til å bli med denne gjengen igjen, gjør jeg nok det - hyggelig å bli så godt mottatt som ukjent nykommer. Mine meritter er foreløpig også veldig puslete i forhold, med kun én maraton under beltet.
Det var en veldig bra treningsøkt! Og kjenner jeg meg selv rett, så må jeg nok snart søke nye og lengre utfordringer. Tviler på at jeg greier å holde motivasjonen oppe dersom målet for framtiden kun er bedre tider på kjente distanser - det holder bare ikke for meg... Framover skal jeg også oppsøke og prøve ut litt forskjellige typer treningsfelleskap og prøve nye ting. Hittil har jeg trent mest alene, men det er greit med litt drahjelp innimellom.
I natt fikk jeg også trening på en situasjon jeg kommer til å havne i ofte neste sesong, jmf. mitt mål om å konkurrere oftere, nemlig å bli forbiløpt av Gjermund Sørstad. Det er noe jeg har opplevd flere ganger denne sesongen, og i natt løp de raskeste forbi meg ofte på slutten av natten. Helt vanvittig fart å holde i 6 mil, spør du meg.... Men det inspirerer til ytterligere egeninnsats.
Natten ble avsluttet på Esso'n på Jessheim sammen med de lokale rånerheltene. Er jo selv oppvokst på et lite sted i innlandsnorge med et velutviklet rånemiljø - helt utrolig hvor likt dette miljøet er over alt, og hvor lite som har skjedd på alle disse årene...
Til slutt; til han som i natt spurte meg om vi drev med nattjogging - NEI!; jeg jogger ikke, jeg LØPER! Jogging er for meg noe man gjør for å holde seg litt i form og vekta under kontroll, jeg har litt andre mål for det jeg driver med... Løping har blitt a way of life, derfor jeg blir litt provosert over å bli kalt jogger. Men det var sikkert godt ment, bare jeg som er hårsår!
For de som ikke tror meg angående nattens bravader, her er det til og med billedbevis, Kondisforum - nattmaraton på Jessheim 20. november
Så hva har jeg da gjort i natt? Jo; jeg fikk jo et nært og kjært forhold til Jessheim søndagen som var, så da muligheten dukket opp til å få dra tilbake, slo jeg til. Fra litt før kl 22 i går kveld og i nærmere fire timer utover løp jeg rundt og rundt og rundt og rundt og rundt og rundt.... på Jessheim stadion, sammen med en gjeng knallharde ultraløpere. De fleste av dem hadde som mål å løpe rett i overkant av en maraton. Greide ikke å motivere meg til å fullføre det selv. Magen gjorde mer og mer opprør ut over natten, og det ble noen turer i garderoben, og vanskeligere og vanskeligere å komme i gang igjen etter hver gang. Nå bruker jeg også å være i seng kl. 22, ikke på startstreken på et maraton, så at jeg holdt meg i gang i nesten 4 timer får være bra nok denne gangen. Har litt å gå på enda hva angår mental løpestyrke målt mot disse karene.
Det ble vel i overkant av 3 mil på meg, men vet ikke nøyaktig, siden jeg greide å slå av klokka da jeg rotet med å slå på lyset på den, og jeg vet ikke hvor lenge jeg løp med den avslått. Uansett, ikke viktig - tiden i bevegelse som teller for meg. Har sjekket pulsen målt på klokka mi i dag, og ut fra den var det kjempekvalitet på økta - løp med veldig lav puls. Bruker ofte å ha problemer med å holde puls/fart nede på langturene mine. Beviset på at jeg har hatt en bra økt, har jeg fått via at jeg overhodet ikke kjenner det i muskler/ledd i dag. Var veldig støl etter en styrketrening på torsdag, og kjente det veldig godt i legger/hamstrings i natt (eksentrisk legg kan være en killer for leggene), men i dag er det som blåst bort. Kroppen er rar! Ørten runder på tartandekke var det som skulle til.
Ut over natten forsvant også skyene og det ble stjerneklart, ikke mange løpeturer jeg har hatt under stjernehimmel! I tillegg har jeg fått høre mange "røverhistorier" om ultrakonkurranser rundt i verden og om ultraløpetrening.
For den vanlige mann/kvinne i gata er det helt, helt sinnsykt at et menneske er i stand til å løpe konstant i 24 og helt opptil 48 timer i strekk osv - her setter bare fantasien grenser. Men når man først har begynt å teste sine egne fysiske og mentale grenser innen løping, og selv kjenner på sin egen kropps muligheter, forstår man mer og mer av dette - men det krever stor innsats, mentalt styrke og mye tålmodighet for å komme dit. Vi snakker maaaaaange timers trening, men denne typen løping er ikke bare for galninger - det må jeg bare avkrefte med en gang! Man må bare pushe seg selv litt til, litt til og litt til helt til man kommer dit.
Men hvis noen hadde sagt til meg for bare ett år siden, at jeg skulle bruke en novembernatt på å løpe på en bane sammen med en gjeng ultraløpere, hadde jeg nok sett ut som et spørsmålstegn. For ett år siden var ultra et ganske nytt begrep for meg. Helt utrolig hvordan ting, fokuset og livet generelt kan endre seg på forholdsvis kort tid.
Mitt eget mål som løper er å bli et forholdsvis kjapt "råskinn" på halv og hel maraton, 10 km vet jeg ikke om jeg noensinne får taket på, men har ikke gitt opp. Men det må en del lange langturer til, så hvis jeg får muligheten til å bli med denne gjengen igjen, gjør jeg nok det - hyggelig å bli så godt mottatt som ukjent nykommer. Mine meritter er foreløpig også veldig puslete i forhold, med kun én maraton under beltet.
Det var en veldig bra treningsøkt! Og kjenner jeg meg selv rett, så må jeg nok snart søke nye og lengre utfordringer. Tviler på at jeg greier å holde motivasjonen oppe dersom målet for framtiden kun er bedre tider på kjente distanser - det holder bare ikke for meg... Framover skal jeg også oppsøke og prøve ut litt forskjellige typer treningsfelleskap og prøve nye ting. Hittil har jeg trent mest alene, men det er greit med litt drahjelp innimellom.
I natt fikk jeg også trening på en situasjon jeg kommer til å havne i ofte neste sesong, jmf. mitt mål om å konkurrere oftere, nemlig å bli forbiløpt av Gjermund Sørstad. Det er noe jeg har opplevd flere ganger denne sesongen, og i natt løp de raskeste forbi meg ofte på slutten av natten. Helt vanvittig fart å holde i 6 mil, spør du meg.... Men det inspirerer til ytterligere egeninnsats.
Natten ble avsluttet på Esso'n på Jessheim sammen med de lokale rånerheltene. Er jo selv oppvokst på et lite sted i innlandsnorge med et velutviklet rånemiljø - helt utrolig hvor likt dette miljøet er over alt, og hvor lite som har skjedd på alle disse årene...
Til slutt; til han som i natt spurte meg om vi drev med nattjogging - NEI!; jeg jogger ikke, jeg LØPER! Jogging er for meg noe man gjør for å holde seg litt i form og vekta under kontroll, jeg har litt andre mål for det jeg driver med... Løping har blitt a way of life, derfor jeg blir litt provosert over å bli kalt jogger. Men det var sikkert godt ment, bare jeg som er hårsår!
For de som ikke tror meg angående nattens bravader, her er det til og med billedbevis, Kondisforum - nattmaraton på Jessheim 20. november
søndag 15. november 2009
Jessheim vintermaraton: sesongen avsluttes med SEIER!...
Igjen vil jeg henvende meg til et knippe gamle gymlærere og si; den som ler sist, ler best, mohahahahaha!Vel, i dag kom altså den første seieren til Futt'n Fart Running Team, om det blir flere får tiden vise - men jeg var altså den raskeste kvinnen som stilte til start i Jessheim denne søndagen. Var vel ikke det sterkeste feltet jeg har møtt, men det gidder jeg ikke henge meg opp i! Dette skal nytes i fulle drag...
Vinneren av herreklassen var i en litt annen liga enn meg, det skal sies. Gratulerer til ham!
Er det forresten feil/blærete å bruke kruset jeg vant som drikkebeger på trening? Hehehehehe... Blir kanskje i overkant mye. På vei hjem i dag forbannet vi at det var søndag, og vi dermed ikke kunne dra innom Ikea og kjøpe premiskap - enhver idrettsutøver med ambisjoner har vel det!
Ingenting skulle tyde på at dette var dagen hvor det lå an til triumf. For det første var vi veldig sent ute, GPS skal man ikke stole på, det er sikkert. Den skulle ha oss ut på de rareste veier, og Jessheim er da vitterlig ikke vanskelig å finne. For det andre hadde jeg overhodet ikke lyst til å løpe i dag; var ikke gira og ikke motivert på noen måte. I bilen på veien ut satt jeg og kjente på hvor lite lyst jeg hadde, ikke bra! Tror dette er første gangen jeg ikke har vært nervøs før start - var totalt blottet for konkurranseinstinkt, og da går jeg altså hen og vinner!
Jeg gikk ut i et greit tempo som skulle kunne holde til pers, og det føltes egentlig helt greit, men pusten var tung og pulsen litt høy, men sistnevnte var ikke noe problem - høy syreterskel i dag. Derimot manglet jeg driv, guts og motivasjon til å gå på med, så det siste giret ble aldri satt inn. Ergo; det ble ingen pers i dag, og det var det som var målet. Var litt skuffet over meg selv, men det kommer nye sjanser. Etter de første fem kilometrene lå jeg stort sett alene hele veien, løp forbi noen enslige sjeler hist og pist. Det gjør også at motivasjonen svikter litt underveis. Løypa var også ganske kjedelig, men lettløpt, det skal de ha. Været var stusselig og det var litt vind noen steder, som kan være plagsomt når man ikke ligger i gruppe.Men hadde jeg hatt dagen fysisk og mentalt var dette virkelig en løype å gjøre store ting i - prøver meg nok igjen til neste år. Må jo gjøre et forsøk på å samle meg et helt servise av de fine porselenspremiene de deler ut...
Før konkurranser bruker jeg å kjenne på en del plager/vondter som jeg er redd for at skal plage meg underveis, men det bruker aldri å slå til. Derimot bruker jeg å få andre og helt uventede plager, som jeg ikke har forutsett på forhånd. Slik ble det ikke i dag, det jeg kjente på forhånd, var også det jeg kjente underveis; såre hamstrings, øm beinhinne på høyre legg pluss forkjølelse. Pusten var ikke god i dag, og jeg har hostet (les: bjeffet som ei bikkje) siden jeg kom i mål og til nå.Målet for neste sesong må bli å gå en smell/sprekk i et løp en gang - virkelig kjøre på uten forbehold og se hvor langt det holder. Har til nå hatt en tendens til å spare litt på kreftene, er jo selvsagt sliten når jeg kommer i mål, men lurer stort sett alltid på om jeg kunne gitt litt mer/gått hardere ut.
Men nå blir det konkurransefri leeeeeenge, blir litt godt det også. Dessuten har jeg tenkt å ta for meg av julebordssesongen i år!
torsdag 12. november 2009
Status foran helgens prøvelse
Da er det endelig(?) snart klart for løp igjen. På søndag er planen å løpe halvmaraton under Jessheim vintermaraton. Bruker alltid å forhåndspåmelde meg til løp, men denne gangen har jeg valgt å vente til løpsdagen. Var egentlig veldig skeptisk til vær og føreforhold, men har etter hvert kommet fram til at jeg satser uansett. Nå ser det heller ikke ut til at det skal bli glatt, som var det jeg var mest redd for, litt regn skal jeg alltid greie å holde ut.
Dette blir mitt fjerde halvmaraton i 2009, men nå er det veldig lenge siden sist jeg løp denne distansen. Sist gang var 4. juli under Unionsmarathon i Rømskog. Forholdene nå kunne ikke vært mer forskjellige. 4. juli var siste dagen av den ekstreme hetebølgen tidlig på sommeren, pluss at løypa var svært kupert og underlaget var grus og skogsveier. Denne gangen skal løypa være flat og lettløpt på asfalt pluss at det er kjølig, under 5 grader. På Rømskog lå det rundt 30 grader, for en prestasjon det var å komme i mål den dagen!...
Lurer fælt på hvordan jeg skal kle på meg på søndag, men varm blir man jo etter hvert hvis man gir jernet - kanskje bedre med for lite enn for mye?
At jeg er klar for løp igjen merkes. Crewet mitt har ordnet bil og skal følge meg denne gangen også. Utrolig bra å ha en søster som stiller opp hver gang. Selv om hun ikke løper selv, begynner hun virkelig å få greie på denne idretten nå - vi er et bra team vi i FFRT. Gleder meg veldig til vi skal konkurrere sammen i Vansbrosimningen til sommeren - Futt'n Fart Swimming Team for anledningen...
Jeg føler meg slapp, trøtt, sliten, litt tufs rett og slett, har en øm beinhinne på høyre legg og såre hamstrings - ergo; alt er som det skal være foran et løp. Jeg blir alltid litt psyk før jeg skal prestere noe - håper i hvertfall at det er det som er på ferde og ikke noe annet... Greier aldri å forutsi formen foran et løp, kan føle meg helt fin på forhånd for så å oppdage at ingenting fungerer (les: Sentrumsløpet), eller føle at beina ikke kommer til å kunne bære meg en kilometer engang og så går det helt fint (les: de tre foregående halvmaraton i år). Svaret på hva som skjer denne gangen, får vi ikke før litt etter kl. 13.00 på søndag (håper virkelig det blir bare litt etter).
Etter Jessheim er det ingen konkurranser av betydning i løping før langt utpå nyåret. Det første planlagte løpet er ikke før 11. april i Fredrikstad. Lang pause, så hvis jeg finner noe spennende før det hopper jeg nok på. Forsettet for neste års sesong er å konkurrere mer også, så 11. april blir en sen start sett ut fra det.
Konkurransepausen skal benyttes til å trene opp igjen styrke, med særlig vekt på alle svakheter som er påvist hos meg. Satser på å være en skikkelig wonderwoman når april kommer.
I tillegg håper jeg å få opp 02-opptaket enda noen hakk ved hjelp av mange skiturer i vinter (hvis det blir føre). Målte V02maks i slutten av mai (på årsdagen for min første løpetur - bra feiring), og fikk et veldig godt resultat, men håper å bli enda bedre - jeg vil opp på 60-tallet!
Jeg har også tenkt å trene en del på fart, spenst og teknikk - ambisjonene er i hvertfall der...
Når jeg ser det nedskrevet sånn, så er det jo egentlig bare tiden og veien fram til neste løp til våren. Kanskje greit at det er noen måneder til enda.
Dette blir mitt fjerde halvmaraton i 2009, men nå er det veldig lenge siden sist jeg løp denne distansen. Sist gang var 4. juli under Unionsmarathon i Rømskog. Forholdene nå kunne ikke vært mer forskjellige. 4. juli var siste dagen av den ekstreme hetebølgen tidlig på sommeren, pluss at løypa var svært kupert og underlaget var grus og skogsveier. Denne gangen skal løypa være flat og lettløpt på asfalt pluss at det er kjølig, under 5 grader. På Rømskog lå det rundt 30 grader, for en prestasjon det var å komme i mål den dagen!...
Lurer fælt på hvordan jeg skal kle på meg på søndag, men varm blir man jo etter hvert hvis man gir jernet - kanskje bedre med for lite enn for mye?
At jeg er klar for løp igjen merkes. Crewet mitt har ordnet bil og skal følge meg denne gangen også. Utrolig bra å ha en søster som stiller opp hver gang. Selv om hun ikke løper selv, begynner hun virkelig å få greie på denne idretten nå - vi er et bra team vi i FFRT. Gleder meg veldig til vi skal konkurrere sammen i Vansbrosimningen til sommeren - Futt'n Fart Swimming Team for anledningen...
Jeg føler meg slapp, trøtt, sliten, litt tufs rett og slett, har en øm beinhinne på høyre legg og såre hamstrings - ergo; alt er som det skal være foran et løp. Jeg blir alltid litt psyk før jeg skal prestere noe - håper i hvertfall at det er det som er på ferde og ikke noe annet... Greier aldri å forutsi formen foran et løp, kan føle meg helt fin på forhånd for så å oppdage at ingenting fungerer (les: Sentrumsløpet), eller føle at beina ikke kommer til å kunne bære meg en kilometer engang og så går det helt fint (les: de tre foregående halvmaraton i år). Svaret på hva som skjer denne gangen, får vi ikke før litt etter kl. 13.00 på søndag (håper virkelig det blir bare litt etter).
Etter Jessheim er det ingen konkurranser av betydning i løping før langt utpå nyåret. Det første planlagte løpet er ikke før 11. april i Fredrikstad. Lang pause, så hvis jeg finner noe spennende før det hopper jeg nok på. Forsettet for neste års sesong er å konkurrere mer også, så 11. april blir en sen start sett ut fra det.
Konkurransepausen skal benyttes til å trene opp igjen styrke, med særlig vekt på alle svakheter som er påvist hos meg. Satser på å være en skikkelig wonderwoman når april kommer.
I tillegg håper jeg å få opp 02-opptaket enda noen hakk ved hjelp av mange skiturer i vinter (hvis det blir føre). Målte V02maks i slutten av mai (på årsdagen for min første løpetur - bra feiring), og fikk et veldig godt resultat, men håper å bli enda bedre - jeg vil opp på 60-tallet!
Jeg har også tenkt å trene en del på fart, spenst og teknikk - ambisjonene er i hvertfall der...
Når jeg ser det nedskrevet sånn, så er det jo egentlig bare tiden og veien fram til neste løp til våren. Kanskje greit at det er noen måneder til enda.
søndag 8. november 2009
Treningsuka som var
Den siste uka har vært opp og ned hva angår treningen. Har endelig fått et minstemål av økter på plass igjen etter maraton (slik jeg tenker at det skal være); 2 styrkeøkter, 2 rolige langturer, 1 restitusjonsøkt, 1 intervall og 1 hurtig langkjørig.
Har gått litt tungt på hverdagene, har måttet trene mye etter jobb grunnet treningsavtaler, kurs og tidlige møter. Liker egentlig best å få mesteparten av treningen unnagjort før jobb. Jeg er forholdsvis frisk og rask veldig tidlig om morgenen - og så lenge jeg har fått en skikkelig frokost og en kopp kaffe er jeg blid og klar for det meste av fysiske utfordringer. Selv harde intervalløkter. Vet ikke om det er noe jeg har trent meg opp til gjennom det siste året, eller om jeg bare er heldig, men jeg har i hvertfall ingen problemer med å løpe hardt med ufordøyd frokost i magen. Senere på dagen blir det derimot et problem, har slitt på ettermiddagen, og løping for raskt etter middag er sjelden en fornøyelse...
Når det blir mindre overtid, kurs og møter kommer jeg nok til å legge på noen økter til, men ser an formen og motivasjonen. Trening to ganger om dagen kommer ikke til å bli en daglig vane for å si det sånn, men går an én til to ganger i uka - hvis tiden strekker til, vel å merke. Greit å gjøre noe annet enn å jobbe, trene og ordne praktiske ting også.
Denne helga har jeg hatt to gode økter. Løp en hurtig langkjøring på mølle i går (lørdag) og siden motivasjonen på disse øktene har vært lav i det siste, la jeg meg ganske konservativt i fart fra start for å være sikker på å fullføre det jeg hadde planlagt. Og det fungerte, etter hvert ble farten ganske bra - og det ble absolutt en økt med et visst kvalitetsinnhold.
I dag (søndag) løp jeg en rolig langtur i byen. Har en fast rute jeg løper noen ganger før jobb. Den er ca. 11 km lang og går på Ring 2 vestover til Drammensveien, følger Drammensveien til Solli plass, deretter Parkveien til Bislett, hele Waldemar Thranes gate og hjem. Veldig fornøyd med den ruta. I dag utvidet jeg med Sjølyst og løp rundt hele Bygdøy før jeg fulgte sjøen tilbake mot sentrum og hjem. Fikk hilst på et halvt dusin settere med opphav fra diverse steder på de britiske øyer og andre staselige rasehunder. Merkes fort at man befinner seg på beste vestkant. Ble ca. 18 km, litt mindre enn mine vanlige søndagsturer, men da fikk jeg tid til å gjøre litt annet i dag også. Turen var uansett oppløftende, kan ikke huske at jeg har hatt så lav puls noensinne nesten, og farten var helt grei. Hurra! Håper det betyr at formen er stigende.
Jeg fikk en løpeindeks på klokka mi (Polar) som var svært bra; 63. I følge den skal jeg være i stand til å prestere helt sinnsyke tider på diverse distanser, veeeeeeeelding langt unna persene mine. Har tidligere fått beskjed om at jeg ikke får lov til å henge meg for mye opp i disse løpeindeksene av det andre teammedlemmet. Hun har blant annet truet med å brenne indeksarket hvis jeg ikke skjerpet meg, men det er nå litt gøy også da! Hadde det bare speilet virkeligheten...
Nå er det bare å krysse fingrene utover uka for at snøen som er spådd på Jessheim skal utebli. Har veldig lyst til å strækk på fotan neste søndag, men tar vær og føre-forbehold.
Har gått litt tungt på hverdagene, har måttet trene mye etter jobb grunnet treningsavtaler, kurs og tidlige møter. Liker egentlig best å få mesteparten av treningen unnagjort før jobb. Jeg er forholdsvis frisk og rask veldig tidlig om morgenen - og så lenge jeg har fått en skikkelig frokost og en kopp kaffe er jeg blid og klar for det meste av fysiske utfordringer. Selv harde intervalløkter. Vet ikke om det er noe jeg har trent meg opp til gjennom det siste året, eller om jeg bare er heldig, men jeg har i hvertfall ingen problemer med å løpe hardt med ufordøyd frokost i magen. Senere på dagen blir det derimot et problem, har slitt på ettermiddagen, og løping for raskt etter middag er sjelden en fornøyelse...
Når det blir mindre overtid, kurs og møter kommer jeg nok til å legge på noen økter til, men ser an formen og motivasjonen. Trening to ganger om dagen kommer ikke til å bli en daglig vane for å si det sånn, men går an én til to ganger i uka - hvis tiden strekker til, vel å merke. Greit å gjøre noe annet enn å jobbe, trene og ordne praktiske ting også.
Denne helga har jeg hatt to gode økter. Løp en hurtig langkjøring på mølle i går (lørdag) og siden motivasjonen på disse øktene har vært lav i det siste, la jeg meg ganske konservativt i fart fra start for å være sikker på å fullføre det jeg hadde planlagt. Og det fungerte, etter hvert ble farten ganske bra - og det ble absolutt en økt med et visst kvalitetsinnhold.
I dag (søndag) løp jeg en rolig langtur i byen. Har en fast rute jeg løper noen ganger før jobb. Den er ca. 11 km lang og går på Ring 2 vestover til Drammensveien, følger Drammensveien til Solli plass, deretter Parkveien til Bislett, hele Waldemar Thranes gate og hjem. Veldig fornøyd med den ruta. I dag utvidet jeg med Sjølyst og løp rundt hele Bygdøy før jeg fulgte sjøen tilbake mot sentrum og hjem. Fikk hilst på et halvt dusin settere med opphav fra diverse steder på de britiske øyer og andre staselige rasehunder. Merkes fort at man befinner seg på beste vestkant. Ble ca. 18 km, litt mindre enn mine vanlige søndagsturer, men da fikk jeg tid til å gjøre litt annet i dag også. Turen var uansett oppløftende, kan ikke huske at jeg har hatt så lav puls noensinne nesten, og farten var helt grei. Hurra! Håper det betyr at formen er stigende.
Jeg fikk en løpeindeks på klokka mi (Polar) som var svært bra; 63. I følge den skal jeg være i stand til å prestere helt sinnsyke tider på diverse distanser, veeeeeeeelding langt unna persene mine. Har tidligere fått beskjed om at jeg ikke får lov til å henge meg for mye opp i disse løpeindeksene av det andre teammedlemmet. Hun har blant annet truet med å brenne indeksarket hvis jeg ikke skjerpet meg, men det er nå litt gøy også da! Hadde det bare speilet virkeligheten...
Nå er det bare å krysse fingrene utover uka for at snøen som er spådd på Jessheim skal utebli. Har veldig lyst til å strækk på fotan neste søndag, men tar vær og føre-forbehold.
lørdag 7. november 2009
November; kjip måned, men det er lyspunkter
Jeg må innrømme, og vet det er mange med meg, at jeg synes november er en stusselig måned. Mørk, forblåst, kald, ofte veldig våt og værgudene greier sjelden å bestemme seg om de skal stelle i stand vinter eller om det fortsatt skal være høst. I tillegg er det lite appellerende estetisk sett etter at bladene er borte på trærne og før snøen kommer.
Jeg er fortsatt ganske pinglete hva angår å løpe ute i dårlig vær og på dårlig føre, men har planer om å bite tenna sammen og gi det et forsøk - men ser at jeg nok muligens må oppsøke litt ytre motivasjon også på denne fronten. Har blitt mer løping inne på mølle igjen i det siste, og enda mer blir det nok. Men selv jeg, som kan være ekstremt tålmodig, ser at det er begrenset hvor mye jeg gidder før jeg må ha variasjon. Det er morsommere å løpe ute. La det bli skikkelig skiføre snart (og da mener jeg blåføre, er ikke akkurat verdensmester i skismøring).
Men; nok klaging! Én ting er bra med november, det nærmer seg jul! Julesnopen har vært på plass siden slutten av september, men det boikotter jeg til desember. Klementinene, som har kommet på plass i butikkene den siste uka, boikottes derimot ikke. Det er alltid høytidsstemning når jeg kan sette tenna i den første klementinen i november. Det er bare sååååååå godt! Nå gjelder det bare å få trykket i seg så mange som mulig mens det er sesong. Fortsatt er de litt lyse på fargen, men de fullmodne er sikkert rett rundt hjørnet. Målet er å være litt lei av dem når jula endelig kommer.
Jeg er fortsatt ganske pinglete hva angår å løpe ute i dårlig vær og på dårlig føre, men har planer om å bite tenna sammen og gi det et forsøk - men ser at jeg nok muligens må oppsøke litt ytre motivasjon også på denne fronten. Har blitt mer løping inne på mølle igjen i det siste, og enda mer blir det nok. Men selv jeg, som kan være ekstremt tålmodig, ser at det er begrenset hvor mye jeg gidder før jeg må ha variasjon. Det er morsommere å løpe ute. La det bli skikkelig skiføre snart (og da mener jeg blåføre, er ikke akkurat verdensmester i skismøring).
tirsdag 3. november 2009
To vaksine or not to vaksine? *Nøff*
Media er ganske så opptatt av svineinfluensaen om dagen, og det er vanskelig ikke å bli revet med. Har i utgangspunktet tenkt at vaksine er noe for de av mer skjør støpning enn meg selv, men må innrømme at jeg har skiftet mening i det siste. Er fortsatt ikke redd for selve influensaen, og tror egentlig at sjansen for at jeg i det hele tatt skal bli smittet og syk er ganske liten. Samtidig begynner svineriet (ho-ho!) å rykke nærmere og nærmere. Flere kollegaer har barn som har fått det, altså er det i hus, dvs. kontorlandskapet.
Har hatt influensa to eller tre ganger som jeg kan huske, én gang som barn vet jeg at jeg var sengeliggende i to uker og fikk to runder med bihulebetennelse og lungebetennelse i etterkant. Hadde det sist i år 2000, og da var jeg også ganske syk og pådro meg alle virus og bakterier som måtte befinne seg i en mils omkrets mange måneder i etterkant. Og det er det jeg er redd for nå egentlig, at et eventuelt influensavirus skal ødelegge immunforsvaret mitt i lang tid framover. Det har jeg ikke tid til, planene for 2010-sesongen er jo ikke akkurat små. Ergo - hvis jeg ikke har blitt syk innen de begynner å vaksinere alle her i bydelen, blir det vaksine på meg! Better safe than sorry!
Men når det måtte bli, er en annen sak! Bor i bydel Sagene, og det virker ikke akkurat som om vi er den høyest prioriterte delen av befolkningen... Blir ganske forbanna når man hører at småbygder rundt omkring har fått for mange vaksiner, mens vi her i de tettest befolkede bydelene av Oslo, hvor influensaen i tillegg har fått godt tak, ikke en gang kan få et anslag om når de kommer til å kunne tilby vaksine til alle! Får litt Animal Farm-følelse av dette; "All animals are equal, but some animals are more equal than others".
Og det konkluderer dagens utblåsning og innlegg i by og land-debatten...
Har hatt influensa to eller tre ganger som jeg kan huske, én gang som barn vet jeg at jeg var sengeliggende i to uker og fikk to runder med bihulebetennelse og lungebetennelse i etterkant. Hadde det sist i år 2000, og da var jeg også ganske syk og pådro meg alle virus og bakterier som måtte befinne seg i en mils omkrets mange måneder i etterkant. Og det er det jeg er redd for nå egentlig, at et eventuelt influensavirus skal ødelegge immunforsvaret mitt i lang tid framover. Det har jeg ikke tid til, planene for 2010-sesongen er jo ikke akkurat små. Ergo - hvis jeg ikke har blitt syk innen de begynner å vaksinere alle her i bydelen, blir det vaksine på meg! Better safe than sorry!
Men når det måtte bli, er en annen sak! Bor i bydel Sagene, og det virker ikke akkurat som om vi er den høyest prioriterte delen av befolkningen... Blir ganske forbanna når man hører at småbygder rundt omkring har fått for mange vaksiner, mens vi her i de tettest befolkede bydelene av Oslo, hvor influensaen i tillegg har fått godt tak, ikke en gang kan få et anslag om når de kommer til å kunne tilby vaksine til alle! Får litt Animal Farm-følelse av dette; "All animals are equal, but some animals are more equal than others".
Og det konkluderer dagens utblåsning og innlegg i by og land-debatten...
søndag 1. november 2009
Første dag i november: langtur, snø og nye sko
Et tydelig tegn på at jeg nå har drevet med løping en stund, er at jeg må begynne og bytte ut sko. Mengdetreningsskoa som jeg kjøpte til min debut på halvmaraton i fjor har vært klare for utbytting en stund, og nå fikk jeg endelig somlet meg ned på Löplabbet for å fikse et nytt par. Hadde bestemt meg for å prøve en annen type enn de jeg hadde, var sånn passe fornøyd med dem. Som nybegynner har det vært vanskelig å greie å kjenne etter selv hvordan skoa føles og skal føles, men det har begynt å bedre seg.
Etter mye prøving, løping på mølle og problemer med å finne riktig størrelse (etter maraton har jeg blitt livredd for å løpe med for romslige sko), falt jeg endelig ned på et par Adidas (Adistar Salvation). Jeg er ingen vanskelig kunde og bruker sjelden mye tid på å bestemme meg når jeg handler, men siden vi nå fant ut at jeg må begynne med overpronasjonssko, ble det litt ekstra styr. Tidligere har jeg brukt normalpronasjonssko, selv om vi har sett at jeg faller bittelitt inn på den venstre foten, men det har bedret seg når vi har funnet det rette skoparet. Det ser nå ut til at pronasjonen på det venstre beinet har blitt verre, min teori er at det har med forstuingen i sommer å gjøre. Så nå har jeg fått det første skoparet med pronasjonsstøtte i hus. Og har lært at de har en litt annen pris enn normalpronasjonssko. Sluppet billig unna til nå, tydeligvis!Har løpt langtur med nye sko i dag. De var fine og hvite (og rosa; hvorfor skal alle produsentene lage rosa damemodeller?) da jeg dro, og så slettes ikke ille ut da jeg kom hjem heller, men man ser at de er brukt. Det var kjemperart å løpe i mengdetreningssko igjen. Har bare løpt i lettvektssko eller terrengssko i det siste, så dette var forandring. Føltes nesten som om jeg var på stylter, kjempelangt over bakken. Skoa føltes også tyngre og veeeeeeeeldig solide. De satt forsåvidt godt på, men fikk antydning til vannblemmer av pronasjonsstøtten og litt vondt foran, men satser på at det går seg til. Strøk av gårde på en litt lang tur tatt i betraktning at jeg hadde nye sko (ca. halvmaraton). Løp på kjente trakter rundt om i Maridalen, men holdt meg unna de verste stiene, ergo fikk ikke skoa kjørt seg så veldig og det er fortsatt mulig å se hvilken farge de har (altså rosa...). Var en fin tur, tross litt gufsete vær. Jeg møtte snøen da jeg kom opp i høyden, så nå har jeg hatt min første løpetur på snø - og det var glatt! Jaja, bare å vende seg til det.
Veldig støle og stive legger i dag (enda verre i går) etter styrketrening på torsdag. Har akkurat begynt med styrketrening og nye øvelser etter et opphold pga maraton. Håper derfor at det er forbigående at jeg blir så støl og at det gir seg litt når muskulaturen skjønner at den kommer til å bli utsatt for dette med veldig jevne mellomrom (og at det ikke er alderen som tynger?!...).
Abonner på:
Innlegg (Atom)
